Archive for March, 2008

Radiofront II

March 30, 2008

Radiofront fra søndag 30. mars finnes på nettet, og det med forhåndsomtale. Ok, så er det et nesten 11 år gammelt bilde av meg, men det må man vel leve med når man stort sett nekter å la seg avbilde. Nettradioen kan høres her. Og ellers komme programmet i reprise på NRK P2 tirsdag 1. april kl. 20.30.

Advertisements

En riktig gammel stemme

March 27, 2008

The New York Times melder at man nå har klart å dekode et opptak av en menneskestemme fra april 1860. Med andre ord, nesten 20 år før Edison “sang” sitt “Mary had a little lamb.” Det er ikke snakk om en fonograf (som Edison kalte sin oppfinnelse), men en phonautograph. En interessant dimensjon ved denne er at lyden blir lagret visuelt eller grafisk. Som Sasha Frere-Jones skriver i sin blogg hos The New Yorker, en slik grafisk representasjon kan minne mer om Pro Tools enn om fonografen og grammofonen.

Opptaket er gjort av Édouard-Léon Scott, som også oppfant phonautographen. Og, som om ikke dette er nok, på siden til The New York Times har den grafiske representasjonen nå blitt oversatt til mp3-format. Og det man hører? En uidentifisert kvinne som synger “Au Clair de La Lune.” Dette er, som Pitchfork skriver, “unbelievably old music,” det eldste kjente lydopptak.

Radiofront (egenreklame)

March 27, 2008

I dag var jeg i radiostudio for opptak til Radiofront som blir sendt i NRK P2 på søndag (30. mars) kl. 12.03 [husk å stille klokken til sommertid, slik at dere ikke forsover dere]. Sammen med Live Maria Roggen og programlederne diskuterte jeg stemmer. Programmet har overflate som tema, mens diskusjonen om stemmer handlet om elektronisk manipulerte stemmer. Tematikken var knyttet til auto-tune og til elektronikk som effekter. Og særlig det siste emnet interessere meg. Diskusjonen begynte med Chers “Believe” (klikk tittel for video), gikk igjennom ulike versjoner av “cher-effekten” – der jeg også fikk flettet inn litt om vocoderen og dens historie (og da også at den ble oppfunnet i 1939 som tysk militærteknologi – og dermed fikk jeg inn et skjult sitat fra Friedrich Kittlers Grammophon, Film, Typewriter [1986], der han hevder at underholdningsindustrien er misbruk av militært utstyr). Deretter diskuterte vi Britney Spears, med fokus på Blackout og de ulike stemmene som finnes der. Lydeksemplene er “Piece of Me” og “Gimme More.” Og jeg forsøker å argumentere for at Blackout på mange måter er en konseptplate, og at Britney bruker elektroniske effekter for å iscenesette flere persona (i diskusjonen av Britney har jeg nok stjålet noen argumenter fra Claus Krogholm og hans argumenter i ‘Britney-studies’ – men jeg fikk tillatelse). På Radiofronts hjemmeside bør det for øvrig også være mulig å høre programmet via nettet (og det også i opptak).

Video i flere dimensjoner

March 26, 2008

Den neste singlen til Björk, fortsatt fra Volta, er “Wanderlust” – med fullt brass-ensemble. Den slippes 14. april. Videoen vises første gang i sin helhet den 31. mars, men, som Björk skriver på hjemmesiden sin, da “bare” i 2D. Men deretter er meningen at den skal komme i en 3D-utgave, “as in Three Dimensional” som hun skriver. Da skal man altså se videoen med 3D-briller, men vi får se hvordan det går. Enn så lenge kan en 2d preview ses, og bildene ser riktig flotte ut.

Dead Bat Flying

March 25, 2008

Det meldes i New York Times at flaggermus er truet. Øyensynlig er flere arter utrydningstruet, og forskere vet ikke hva det skyldes eller om noe kan gjøres. Og man kan bare ane konsekvensene. For egen del er fascinasjonen for flaggermus av et litt annet kaliber. For det første er det Bram Stokers Dracula (1897), der flaggermus opptrer sammen med andre creatures of the night. Og så er det selvsagt Batman, og da er vi tilbake i New York, eller Gotham City. Den neste filmen om BatmanThe Dark Knight – kommer til sommeren, regissert av Christopher Nolan. Men mens vi venter, her er traileren:

Night

March 24, 2008

For meg var Burials Untrue (Hyperdub, 2007) fjorårets beste album. Og dubstep har en mengde dimensjoner ved seg som jeg fortsatt arbeider med; på én måte kan det minne om et røntgenbilde av musikk, som om vi ser (eller hører) gjennom den, til et slags skjelett som ligger under. Det neste skrittet i dubstep ser for min del ut til å være Benga. Her er videoen til “Night” som han gjør sammen med Coki.

Det er noe fascinerende i denne videoen i møtet mellom det flytende og organiske i bildene, og det rytmiske spillet i musikken. Jeg har hørt kritikk av dubstep for å være hard, rytmisk, og mekanisk, men for egen del hører jeg det ikke slik. Snarere er det et rytmisk spill man kan bli en del av, og som omgir meg. Og slik sett gir bildene i denne videoen også mening.

Bengas plate Diary of An Afro Warrior er ute på Tempa og for meg lyder det riktig lovende. Flere lydeksempeler på Bengas MySpace-side.

cover & camp

March 23, 2008

Den eneste sangeren som har hatt tre James Bond tittel-låter, Shirley Bassey (født 1937) har på sin siste plate, Get The Party Started (2007), en cover av Pinks “Get the Party Started.” Jeg ble oppmerksom på videoen til denne fra bloggen Copy, Right?, og den er altså too-much på helt den riktige måten. Campy – og classy.

Pink (født 1979) gjorde originalen på Missundaztood (2001), og den har også noe too-much over seg, om enn på en annen måte.

Jeg synes Basseys cover er interessant, og det er nesten som man kan høre ekkoet av de klassiske James Bond temaene. Og for dem som har glemt hvilke det er: Shirley Bassey sang tittel-låtene til Goldfinger (1964), Diamonds are Forever (1971) og Moonraker (1979).

Grammofonepifani

March 23, 2008

Om Dr. Stuart Ressler, da han første gang, i 1957, hører en innspilling av Goldbergvariasjonene i en da to år gammel innspilling med en viss canadisk pianist.

“How can haphazard nubbiness of grooves pressed into synthetic polymer, read and converted into equivalent electric current, passed through an electromagnet that isomorphically excites speaker paper, sucking it back and forth in a pulsing wave that sets up a sympathetic vibration in thin, skin membrane tickling electrical nerve-bursts simulate not only all the instruments of the orchestra but this cerebrally self-invested device, the hammer-struck, vibrating string?”

(Richard Powers, The Gold Bug Variations [1991])

Queer or Straight

March 22, 2008

Det kan virke som om denne overskriften er inspirert av den forrige, men det er den egentlig ikke. Den er, derimot, inspirert av Michael Stipes uttaleles til People, der han i en video annonserer at Mike Mills og Peter Buck – medspillere i R.E.M. – er straighte. Men, som han sier, han vil stå fast ved deres side. Spin, som delvis er “skyld” i at dette har blitt en sak, kaller videoen campy. Men det er altså fra Spin at dette “plutselig” har blitt en sak, selv om Stipe har betegnet seg selv som queer ved tidligere anledninger. Det synes å være allmenn enighet om at den “offisielle” outingen av Stipe var et intervju med Time i mai 2001. (Men Out Magazine outet ham allerede i 1995, så Time-intervjuet handlers visst mest om “selv-bekjennelse”). Uansett er det påfallende at medier så i disse dager slår dette stort opp. Men samtidig altså en glimrende anledning for Stipe til å ironisere over det. R.E.M. kommer med ny plate, Accelerate, her i slutten av måneden, og det er nok en grunn for medieoppmerksomheten. Men altså, queer or straight, hva slags spørsmål er egentlig det?

Black or White

March 22, 2008

I forrige post skrev jeg om bilder av Mozart, og mer enn antydet at de ikke spiller noen rolle, med andre ord at det ikke spiller noen rolle for hvordan vi forstår eller oppfatter Mozarts musikk hvordan han så ut. Hvorvidt det samme er tilfellet med alle komponister og musikere er dog et noe annet spørsmål, og ikke minst gjelder dette innenfor populærmusikken, der det kan være liten tvil om at artistenes image eller look spiller en rolle. I tillegg til å være en auditiv kunstform, er populærmusikken også del av en mer generell populærkulturell visuell kultur. Bildene av artistene deltar i det nettverk som er med på å gi mening til artistene. Det samme gjelder helt åpenbart musikkvideoen som kunstform. Enten den nå inneholder bilder eller film av artistene eller helt andre representasjoner, så er det visuelle en integrert del av det artistiske. Man kan diskutere hvor sammenvevd musikkvideoen er med låtene – selv tenderer jeg i retning av at de er to ulike, men sammenkoblede, uttrykk – men deres betydning innenfor populærmusikken de siste 25 årene er likevel uomtvistelig.

For tiden arbeider jeg på et paper om Michael Jackson som jeg skal presentere på et seminar i København den 30. mars. I forhold til Michael Jackson kan det være liten tvil om at det har vært enorm fokus på hans look, og da ikke minst hans stadig endrede utseende, hans transformasjoner. Men i den forbindelse har jeg også tenkt en del over to andre visuelle representasjoner av Michael Jackson, laget at to kunstnere som definitivt også har hatt sin relasjon til populærkulturen. I 1984 laget Andy Warhol et portrett av Jackson; det ble brukt som coverfoto i Time Magazine i mars det året.

jackson2.jpg

1984 var også året Jackson vant åtte Grammy Awards for Thriller som kom i november 1982. Det er ikke så vanskelig å se portrettlikheten her. I en viss forstand er Warhols bilde realistisk (hva nå enn det måtte være). Og det lille forskyvningen som tilsynelatende finnes i bildet framhever Jacksons hår, mens Jacksons ansikt har intet av det “monstrøse” ved seg som senere teoretikere har framhevet. Fire år senere, i 1988, finner vi en annen kunstners representasjon av Jackson. Da presenteret Jeff Koons sin skulptur Michael Jackson and Bubbles, et stort verk i keramikk.

koons-michael_jackson_bubbles-ceramic1988.jpg

Her er “realismen” en annen; den er erstattet med noe annet, selv om Jackson fortsatt er gjenkjennelig. 1988 er året etter at Bad ble sluppet (august 1987), og historisk befinner vi oss slik sett på høydepunkter i Jacksons karriere. I Metamorphoses: Towards a Materialist Theory of Becoming (2002) diskuterer Rosi Braidotti denne skulpturen og beskriver den i forhold til en tanke om hyperrealitet. Skulpturen omhandler kroppens perfektibilitet, og viser dermed til forsøk på å perfeksjonere kroppen. Implisitt i en slik prosess er også en forskjønnelse, en prosess mot skjønnhetsidealer. Og det er her Braidotti hevder at Koons’ skulptur underforstår hvithet som den udiskutable standard for skjønnhet. Samtidig som det kan synes som om Braidotti kritiserer Koons, er hvitheten også del av hennes beskrivelse av Jackson; hun understreker en bliven-hvit i Jacksons transformasjoner. Her er det for fristende ikke å sitere Homi Bhabha, som i The Location of Culture (1994), skriver: “Almost the same but not white: the visibility of mimicry is produced at the site of interdiction.”

Noe av “problemet” med disse to representasjonene kan diskuteres via en av Michael Jacksons store hits, “Black or White” fra albumet Dangerous (sluppet i november 1991). Musikkkvideoen til “Black or White” ble første gang vist 14. november 1991. Regissert av John Landis (samme regissør som “Thriller” (2. desember 1983)). Videoen til “Black or White” har en fantastisk morphing i seg; både transformasjonen fra sort panter til Michael Jackson, men også overgangene mellom de ulike menneskene sett i filmen (sett, viktig, primært som ansikter). En parallell til morphingen i “Black or White” finnes i Terminator II, og det er dermed muligens ikke tilfeldig at Braidotti framhever Michael Jackson og Arnold Schwarzenegger som to motsatte eksempler på de samme kulturelle trendene (også selv om det ikke er Schwarzenegger som morphes). Også Scott Bukatman, i Terminal Identity: The Virtual Subject in Postmodern Science Fiction (1993), ser paralleller mellom “Black or White” og T-1000s transformasjoner, der morphingen – som Bukatman i en senere bok, Matters of Gravity: Special Effects and Supermen in the 20th Century (2003) kaller det tjuende århundrets drøm ifølge Bukatman – finner sted på ulike nivåer, men med liknende resultater. I “Black or White” er det rase (eller mer politisk korrekt “etnisitet”) som er på spill; metamorfosene er mulige fra menneske til menneske, og rase blir en slags performance-effekt. Noe lignende skjer selvsagt med Jackson selv, både i forhold til kirurgiske inngrep og i forhold til de visuelle representasjonene. I Jean Baudrillards Amérique (1986) dukker Jackson også opp, men der som eksempel på gender benders. Det kan være vel verd å sitere Baudrillard:

“Mangelen på forskjell er likevel det mest utbredte problem. Det henger sammen med det kjønnsspesifikkes krise. Tegn på mannlighet er i ferd med å bli radert vekk. Det samme gjelder det kvinnelige. Det er under en slik konjunktur en ser nye idoler dukke opp, idoler som tar imot det ubestemmeliges utfordring og spiller på kjønnsblandingen. Gender benders. Verken maskulin eller feminin, og heller ikke homoseksuell. Boy George, Michael Jackson, David Bowie … Mens forrige generasjons helter inkarnerte kjønnets og nytelsens eksplosive figur, utfordrer disse alle til å spille på forskjellene og deres egen ubestembarhet. Disse idoler er unntagelser. Av mangel på identitet søker flertallet en ‘kjønnsmodell’, en generisk formel. Det gjelder å finne et eget uttrykk. Hvorfor ikke i moten eller genetikken? En look når det gjelder klærne eller cellene. Et hvilket som helst idioti går an, et hvilket som helst idiom kan brukes. Spørsmålet om forskjellen er mer fundamentalt enn spørsmålet om nytelsen. Er dette den modale, postmoderne versjon av en seksuell frigjøring som nå er gått tapt (den er i det minste ikke lenger på mote), eller dreier det seg om en biososiologisk forandring av selvbildet, fordi kjønnet ikke lenger har den framskutte plass som preget hele den moderne epoke? Gender Research: a New Frontier?” (sitert fra den norske oversettelse, s. 64)

Selv om Baudrillards bok ikke nødvendigvis er om Amerika i noen empirisk forstand – den er mer om et imaginært eller hyperreelt Amerika – er det likevel interessant at når han her nevner populærmusikalske gender benders, er Michael Jackson det eneste amerikanske eksemplet. Og det er også påfallende hvordan han nærmest avviser både seksualitet og rase som relevante innganger til spørsmålet. Det er kjønn i betydningen gender som er i spill, og det synes å være en form for androgynitet som understrekes, både hos Boy George og Bowie, men også hos Jackson. Hvordan Baudrillard ville fortolket Jacksons videre tranformasjoner kan man bare spekulere i.

Jeg er ikke ferdig med hva jeg skal si i København neste helg enda, men som det vel kommer fram her, én dimensjon er 1980-talls-historie. Også selv om Michael Jackson har oppdatert denne historien ved å gi ut 25-års utgave av Thriller (“Michael Jackson 2.0” så å si).