Archive for the ‘Språk’ Category

Nasjonal sang

February 15, 2012

I helgen døde Whitney Houston, og dermed fulgte, selvsagt, mange avisartikler og nekrologer. En av de aller beste er Daphne A. Brooks’ “I’m Every Woman: Whitney Houston, the Voice of the Post-Civil Rights Era,” som stod i The Nation i går. Den er absolutt verd å lese, ikke minst slik den skriver Houston inn i en historisk og politisk amerikansk kontekst.

Det jeg la særlig merke til var likevel sitatet fra Tony Kushners Angels in America, og jeg måtte sjekke med originalen. Det er fra “Part II: Perestroika” (først framført i 1992), 4. akt, 3. scene, hvor Belize, som beskrives som “a former drag queen,” sier:

“The white cracker who wrote the national anthem knew what he was doing. He set the word ‘free’ to a note so high nobody can reach it. That was deliberate. Nothing on earth sounds less like freedom to me.”

Grunnen til at Brooks siterer dette er selvsagt Whitney Houstons framføring av “the National Anthem,” The Star-Spangled Banner, under Superbowl i 1991. Og hører man Houston etter å ha lest Belizes kommentarer lyder det annerledes:

Den andre interessante dimensjonen her er selvsagt hvordan det musikalske – knyttet til melodien, den høye tone, og dermed register – innskrives i kontrast til det verbale innholdet. Tonen, og det at den er krevende å synge, overstyrer – normalt – det semantiske innholdet teksten gir. Bare i ekstreme tilfeller kan teksten “ta igjen” overfor teksten. Og spørsmålet er om ikke Houston faktisk makter å la tonen ta kontrollen, i positiv forstand, heller enn å la den komme til kort i forhold til teksten.

Da jeg leste Brooks’ artikkel i går kom jeg også på en annen diskusjon av den amerikanske nasjonalsangen, en diskusjon som er annerledes enn knyttet til den afrikanskamerikanske delen av USAs befolkning, men som muligens likevel har noen likhetstrekk. I Who Sings the Nation-State?, diskuterer Judith Butler og Gayatri Chakravorthy Spivak en annen dimensjon ved USAs nasjonalhymne. Som Butler skriver:

“In the spring of 2006, street demonstrations on the part of illegal residents broke out in various California cities, but very dramatically in the Los Angeles area. The US national anthem was sung in Spanish as was the Mexican anthem. The emergence of ‘nuestro hymno’ introduced the interesting problem of the plurality of the nation, of the ‘we’ and the ‘our’: to whom does this anthem belong?”

George W. Bush var utvetydig i forhold til at nasjonalhymnen bare kunne synges på engelsk, og etablerer dermed en avstand til den spansktalende delen av USA befolkning. Her er “Nuestro Himno”:

De to eksemplene er selvsagt ikke identiske, men de viser hvordan ordene – og det språket som brukes (her engelsk og spansk) – sammen med musikken etablere et meningsinnhold som nettopp ikke er avklart, et meningsinnhold som blir avklart i fortolkningen. Belizes forståelse av den manglende friheten i den høye tonen gir fullkommen mening, Bushs frykt for et “we” som artikuleres i to ulike språk  er muligens også forståelig. Begge eksempler viser hvordan musikk og tekst eksisterer sammen, dog uten alltid å tale det samme språk eller utsi den samme betydning.

Journalisters problemer med Antony

October 20, 2010

Overskriften kan synes paradoksal, er ikke Antony and the Johnsons hyllet av mediene? Jo, på mange måter, og anerkjennelsene står i kø også der kritikere skulle være misfornøyde med platene. Men i forbindelse med forrige post minnet Mathias med sin kommentar meg på hvordan journalister likevel synes å ha problemer, og da ikke minst i forhold til kjønn. I sin anmeldelse av Antony and the Johnsons Swanlight den 13. oktober, “Fantastisk fænomen mangler kød, blod og et par benklodser,” skriver Kim Faber blant annet følgende, knyttet til hvordan Antony and the Johnsons I Am A Bird Now berørte ham dypt:

“Var det altså virkelig sådan, at man skulle være en to meter høj transvestit og fanget i krydsilden mellem kønnene for at lave ægte tragisk-romantisk musik i det tredje årtusind?”

Det er altså ikke at Faber er negativ til Antony, han beskriver stemmen som fantastisk, også selv om han gir en midt-på-treet bedømmelse av siste platen (se ellers her). Men det kjønnede vokabularet i denne anmeldelsen, og det kommer også senere når han anvender begreper som for eksempel “hyperfølsomhet” og “florlett,” bringer fram noe som mest av alt minner om angst. Angst for det som bryter med en normative maskulinitet, angst for det feminine, angst for det kjønnsambivalente. Eller, som Susan McClary skrev for lenge siden, i sin Feminine Endings, “fear of women, fear of the body.” Interessant nok er det likevel “kød og blod” Faber savner, og dermed finnes det en kropp her likevel. Men, om vi nå skal trekke dette litt lengre, her minner det nesten om Klaus Theweleits klassiske beskrivelse i Männerphantasien (1977-78), der kroppene heller forstås mellom det faste og det flytende, og der det faste representerer den maskuline siden. Og det er en slik fast kropp som gjenopptrer i Fabers anmeldelse.

Men så er det at anmelderes beskrivelser av Antony så ofte gjør lignende ting. Som når Kim Skotte, også i Politiken, anmeldte konserten med Antony and the Johnsons i København i mars i fjor (jeg fikk med meg konserten i Bergen under den samme turneen – se her). Under overskriften “Gudsbenådet sanger var gravalvorlig” beskriver han blant annet Antonys stemme slik:

“Det sker, sange vokser, når de bliver spillet til koncert. Det skete på en måde, men kun fordi Antonys feminine lyssværd af en stemme skar så rent igennem mørket.”

“Feminine lyssværd af en stemme”? Hva er det? (I norsk sammenheng minner det mest om en berømt/beryktet “lysfontene”). Men det skjer også noe med metaforikken. Sverd er tross alt klassisk sett et maskulint våpen, men lyssverdet her blir feminint. Må det et snev av maskulinitet til for at sangene skal vokse?

Samme konsert blir anmeldt i Information, og Klaus Lynggaards beskrivelse av Antony, i “En elskeligt indtagende Drama Queen,” er vanskelig å lese:

“Med den uforlignelige Antony Hegarty i absolut centrum som tidens helt store og vidunderligt skæve outsiderstemme. Stor ikke kun hvad angår aparte personlighed og fremtoning, om end det byder han såmænd også på; alene måden, hvorpå denne to meter høje skikkelse ligner en bizar blanding af en overvægtig franciskanermunk og en derangeret husmor fra Newark, udelukker ham for altid fra en forstemmende blank Zulu-, MTV- og Voice-tv-verden, hvortil kun folk, der opfylder en ond tids snævre skønhedsidealer, får adgang.”

Kritikken av snevre skjønnhetsidealer og en verdens bestrebelse på den perfekte kropp kan man alltids klare å dele, men Lynggaard får her samtidig gjort noe annet enn en slik kritikk. Antony framstår som freak. Ordvalgene i artikkelen står altså ikke i samsvar med et eventuelt ønske om å kritisere skjønnhetsidealer. Utover det har anmeldelsen mye godt å si om Antony, men jeg husker fortsatt at jeg ble sittende med en litt ubehagelig smak i munnen. Var det nødvendig å beskrive ham slik?

Information synes ellers å være opphengt i Antonys høyde. I anmeldelsen av The Crying Light, “Blues for planeten i os alle,” skriver Ralf Christensen om “Den over 1,90 høje, britisk-irske transseksuelle Antony Hegarty,” som “kom til New York City i 1990, tiltrukket af byens undergrund af kunst- og homo-natteliv” (se ellers min anmeldelse av The Crying Lighther). Vi ser det samme i Christensens anmeldelse av konsert med Antony fra 25. juni 2007, fortsatt i Information. Under tittelen “En glasånd i en elefantbutik” skriver han om “den høje entertainer” og om “manden i dametøj.” Det er så man vrir seg som leser.

Men det siste avsnittet i anmeldelsen av The Crying Light, husker jeg at jeg bet meg fast i. Og jeg siterer det i sin helhet:

“Men tilbage til Antony and The Johnsons og deres tåretrækkende queer-territorium, hvor jazz, blues, varieté, kammermusik, kirkemusik (formentlig fra Nico Muhlys hånd) flyder sammen. Hvor det sorte bliver hvidt. Og vica versa.

Hvor forsangeren undslår sig kategorisering, ja, er blevet en svært kategoriserbar kategori i sig selv. Hvem skulle ellers synge sørgesangene for vores – stadig – myldrende og farverige planet, der er ved at gråne eller gå i sort eller vende det hvide ud ad øjne og dejse om?

Hvem anden end sangeren, der stadig kan paradere planetens mest ekstravagante vibrato? Antony and The Johnsons føjer alen til deres værk med The Crying Light, og Antony udvider sin sangpragt. Bl.a. i de fornemme studiefordoblinger og i form af en delvist råbt kærlighedserklæring – der ikke har en mand som afsender, men et væsen mellem kønnene.

Antony Hegarty kan sammenlignes med både Nina Simone og Otis Redding. Ikke-kønnet. Et menneske. Og det var vel det, vi kom her for?”

Her er det potensialer. Christensen forsøker å beskrive hva han hører og skrive Antony inn både i en musikkhistorie, ikke minst i relasjon til stemmer, og en kulturhistorie, som inneholder grenser som brytes og bevegelser mellom dem. Knyttet både til kjønn og til rase finnes det her viktige elementer. Men nettopp derfor, hvorfor blir Antony så til “et væsen mellem kønnene” eller, enda verre, til “ikke-kønnet”? Jeg anerkjenner at språket og kategoriene vi har til rådighet bare vanskelig kan anvendes i beskrivelsen av queer, og anerkjenner samtidig hvor vanskelig det er å skrive presist her. Samtidig synes jeg det er elementer i det overnevnte som også viser veien ut av kategoriene. Hvis bare journalistene – og oss andre – forsøker, og lar være å falle tilbake i det normative. Samtidig, hvis man bare skal være litt optimistisk, bevegelsen fra Christensens anmeldelse i 2007 til den i 2009 viser en framgang. Fra “mand i dametøj” til “queer-territorium” er det noe som tyder på at han har fått med seg mer av den sammenhengen Antony inngår i. Men Christensen selv synes heller, i “Hybris og en død isbjørn,” som er anmeldelsen av Swanlights og Sufjan Stevens’ The Age of Adz, å bevege seg bort fra problematikkene, i sin konklusjon der “Sufjan Stevens og Antony Hegarty er helt klart for meget og kun skjældent for lidt.” Her velger han altså å gå utenom hele problematikken, og gjør det gjennom å hevde at det er det samme Antony har valgt:

“Den 39-årige sanger, sangskriver, orkesterleder har i den seneste tid forladt sit besværede forhold til seksualitet og egen mandekrop og går nu gerne i clinch med menneskeligt overmod, når det kommer til vores færden – eller skal vi sige hærgen? – over planeter.”

Ja, det er elementer på Swanlights – og for den saks skyld tidligere plater – der Antony tematiserer klodens utvikling og elementer uten de samme utforskningene av kropp, seksualitet og subjektivitet, men det overnevnte kan umulig være skrevet med utgangspunkt i videoen til “Thank You for Your Love”:

Her viser Antony, med all mulig tydelighet, at de temaer som har kjennetegnet ham gjennom hele karrieren fortsatt er del av hans prosjekt. Muligens vil journalistene en gang finne et vokabular som lar dem behandle dette, også selv om det er vanskelig, og forhåpentlig vil de få hjelp – av blogger, av fans, og av musikernes prosjekter.

Og til slutt, her er en live-utgave av “Thank You For Your Love” fra Late Show with David Letterman for noen uker siden:

Derrida og Coleman

September 20, 2010

Bloggen An und für sich postet på fredag link til et intervju Jacques Derrida gjorde med Ornette Coleman i 1997, kalt “The Other’s Language” (se også her, på Jazz Studies Online, også med link for pdf). Det er på langt nær Derridas beste tekst, men det gjør heller intet. Og jeg liker følgende sitat:

“I am not an ‘Ornette Coleman expert’, but if I translate what you are doing into a domain that I know better, that of written language, the unique event that is produced only one time is nevertheless repeated in its very structure. Thus there is a repetition, in the work, that is intrinsic to the initial creation – that which compromises or complicates the concept of improvisation. Repetition is already in improvisation: thus when people want to trap you between improvisation and the pre-written, they are wrong.”

Et av verkene som diskuteres er Colemans Skies of America (fra 1972). Her er avslutningstemaet, “Sunday in America”:

Se tidligere poster av de to menn, her og her.

Agora 1, 2009

September 1, 2009

Tidsskriftet Agora (som jeg tidligere har skrevet om her), er ute med nummer 1, 2009. Temaet for nummeret er “Indisk filosofi,” og det inneholder blant annet en oversettelse av Gayatri Chakravorty Spivaks “Can the Subaltern Speak?” Jeg har også en artikkel i nummeret, “Oversettelse og den kommende humaniora. Gayatri Spivak mellom disiplinene.” Utgangspunktet har jeg såvidt skrevet om her, men i tillegg har diskuterer jeg forholdet mellom ulike akademiske disipliner, men også, og i særlig grad, tenkning rundt språk og oversettelse, der jeg setter Walter Benjamin og Jacques Derrida i relasjon til Spivaks tekster. Tidsskriftet bør kunne skaffes i utvalgte bokhandlere og kiosker (Narvesen), og kan også bestilles her (så mye for reklamen).

Danish language

October 28, 2008

I Politiken i dag er det en artikkel om at “r” er i fare. Bokstaven “r” altså. Det viser seg at dansker taler så hurtig – eller utydelig – at r-en forsvinner. Og Ole Lauridsen (Lau-idsen?) sammenligner r-ens situasjon med en islandskklingende “th”-lyd fra vikingtiden, den forrige bokstaven som forsvant ut av det danske sprog. Og, jeg hadde nær sagt selvsagt, det er byen som har skylden. Det er “lavkøbenhavnsk” som de senere år har vært språklig peilemerke for de yngre generasjoner, “og på lavkøbenhavnsk har ‘r’et traditionelt gennem over 100 år været på vej ud over kanten,” som Lauridsen siteres i Politiken. Da har det jo tatt litt tid kan man si.

Og hva passer så bedre i denne sammenhengen enn følgende:

Menneskenaturen

June 25, 2008

I Politiken får vi nytt fra vitenskapens verden. Det dreier seg om en artikkel i siste nummer av Human Nature, skrevet av Anne Campbell fra Durham University, England. Artikkelen har tittelen “The Morning after the Night Before” og dreier seg om reaksjoner på one-night stands. Som Politiken skriver, kvinner liker dem dårligere enn menn, eller, som det står i ingressen: “Ny forskning viser, at mænd har langt større fornøjelse af flygtige sex-forhold end kvinder.” Det er muligens en litt kort konklusjon på en 17 siders artikkel, men artikkelen kan hentes her, og dermed kan man gjøre seg opp sin egen mening. Det er også noen interessante formuleringen underveis, og det handler selvsagt delvis om vitenskapens språk. Jeg synes eksempelvis definisjoner som denne er fascinerende: “In this paper, I use the term one-night stand to capture sexual relations that progress no further than copulation.”

Ånd og oversettelse

May 10, 2008

Det er pinse og tid for den hellige ånd, i eldre engelsk kristendom – og også i noen av dagens mer konservative kretser – kjent under den fantastiske betegnelsen the holy ghost. Pinsens historie er om da ånden kommer som ildtunger ned over apostlene, og de taler, og alle tilhørere hører på sitt eget språk. “Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger liksom ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne” (Apostlenes gjerninger 2: 1-4).

Forstått slik er den hellige ånd en eneste stor oversettelsesmaskin. Samtidig representerer den en slags anti-babel, altså en motsetning til hvordan destruksjonen av Babels tårn ledet til en pluralitet av språk i verden, slik at mennesket aldri mer skulle kunne begå hybris på en slik måte som tårnbyggingen representerer. “Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. Da sa de til hverandre: ‘Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!’De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. ‘Kom’, sa de, ‘la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt over hele jorden!'” (1. Mosebok 11: 1-4).

I dag er det vel bare pinsevenner – og muligens noen habermasianere – som tror på en slik form for kommunikasjon. Vi andre får samles by the rivers of babbel-on.

Og ja, det finnes lego for de fleste merkedager, i dag igjen hentet fra The Brick Testament.

I tillegg synes jeg følgende versjon av Babels tårn er riktig flott:

Den er laget av Athanasius Kircher (1602-1680), og jeg har hentet den fra Proceedings of the Athanasius Kircher Society (her).

Anmelderi

February 28, 2008

Som det vil ha framgått av flere poster er jeg altså i tillegg til å være musikolog, også musikkanmelder i Bergens Tidene. Man skulle tro at det var rimelig flytende overganger mellom de to sfærene, og i en viss forstand er det slik. Samtidig arbeider man veldig forskjellig innenfor det akademiske versus det journalistiske. Det merker jeg både når det gjelder deadlines og når det gjelder skriving/tekstproduksjon. Én ting jeg finner fascinerende med den journalistiske praksisen er at tekstene mine noen ganger ser veldig annerledes ut når de kommer på trykk enn når jeg sendte dem fra meg. Kulturredaksjonen i avisen har endret overskrifter, klippet litt i teksten, endret ord, rettet kommafeil, etc. Som oftest gjør dette teksten bedre – eller “mer journalistisk” – og jeg har begynt å like det. Jeg lærer av å lese mine “egne” tekster, og til en viss grad er de ikke lenger mine, men et kvasi-kollektivt produkt, noe som tiltaler meg. Men så hender det noen ganger at endringene som er gjort har større konsekvenser. Det er slett ikke sikkert at kulturredaksjon, desk, eller hvem det nå er, har vært seg det bevisst – det er sannsynlig at de ikke har det – men det skjer. Og for ikke så lenge siden hadde jeg en slik opplevelse. Det var i anmeldelsen av en cd-innspilling av Händels opera Tolomeo (fra 1728) (Deutsche Grammophon 2008), med Il Complesso Barocco, dirigert av Alan Curtis.

Her er hva jeg sendte til avisen, med overskrifter “Operatisk barokk – Kammeropera av høy kvalitet”:

“Handels opera Tolomeo hadde premiere i 1728, men ble ikke spilt mellom 1733 og 1938. I en viss forstand er det dermed et tapt mesterverk; ikke en del av noe repertoar i lang tid. Det er mange grunner for dette. Operaformen er i stor endring på 1700-tallet, og Handels utgave ble sett på som gammeldags. Det er en glede at verket her blir gitt ut på cd. Tolomeo har nærmeste kammerkarakter, med bare fem roller, og det synges flott. En viss utfordring er det å høre mannsrollene sunget av kvinnestemmer, men i kastratenes fravær er det selvsagt nødvendig. Men om man kan se bort fra dette, finner man et drama mellom kvinner og menn i forkledning, der kjærligheten på tvers av bakgrunn settes på prøve. Tolomeo, eller Ptolemeus, som vi kjenner ham på norsk, er konge av Egypt, og sujettet har visse historiske røtter. Og her møtes så Egypt og barokken i skjønn forening. Orkesteret Il Complesso Barocco med Alan Curtis som dirigent spiller friskt, og driver sangerne til flotte prestasjoner. Og med stadig skiftende følelsesregister får vi også demonstrert noe av hva barokkoperaen faktisk kan.”

Da den kom på trykk 20. februar, så den derimot slik ut, fortsatt med overskift “Operatisk barokk – Kammeropera av høy kvalitet”:

“Händels opera Tolomeo hadde premiere i 1728, men ble ikke spilt mellom 1733 og 1938. I en viss forstand er det dermed et tapt mesterverk. Det er mange grunner til dette. Operaformen er i stor endring på 1700-tallet, og Händels utgave ble sett på som gammeldags. Det er en glede at verket her blir gitt ut på cd. Tolomeo har nærmeste kammerkarakter, med bare fem roller, og det synges flott. En viss utfordring er det å høre mannsrollene sunget av kvinnestemmer, men i kastratenes fravær er det selvsagt nødvendig. Operaen er et drama mellom kvinner og menn i forkledning, der kjærligheten på tvers av bakgrunn settes på prøve. Tolomeo, eller Ptolemeus, som vi kjenner ham på norsk, er konge av Egypt. Og her møtes Orienten og barokken i skjønn forening. Orkesteret Il Complesso Barocco med Alan Curtis som dirigent spiller friskt, og driver sangerne til flotte prestasjoner. Og med stadig skiftende følelsesregister får vi også demonstrert noe av hva barokkoperaen faktisk kan.”

Nei, det er ikke de store forskjeller, men, som Mies van der Rohe sa, gud er i detaljene. Og det er en liten detalj her, som endrer teksten på – for meg – radikale måter. I utgangspunktet skriver jeg: “Og her møtes så Egypt og barokken i skjønn forening.” Den observante leser vil her se at jeg i en plateanmeldelse forsøker å få inkludert Mario Perniolas teorier om “det egyptiske momentet” innenfor både barokken og det (såkalt) postmoderne (som også, i følge Perniola, og mange andre, kjennetegnes ved en neo-barokk dimensjon), slik Perniola presenterer dette i Enigmi: Il momento egizio nella società e nell’arte (fra 1990 [oversatt til engelsk som Enigma: The Egyptian Moment in Society and Art (London: Verso, 1995)]). Dette var selvsagt skrevet for “insideren”; altså som en slags bonus for den leser som tok referansen, men der det ikke burde spille noen rolle for andre lesere – altså, jeg følte at dette ikke ekskluderte avislesere som ikke har lest italiensk postmoderne filosofi.

Nå ser jeg selvsagt at jeg har skrevet “Egypt” i to påfølgende setninger, og innenfor det korte formatet (en plateanmeldelse er normalt 1000 tegn, mellomrom inkludert), så gjør dette seg dårlig. Men i den trykte utgaven blir det andre “Egypt” så “oversatt” til “Orienten.” Og det er da min lett skjulte referanse plutselig blir til noe helt annet. Orienten kommer. Og det 30 år etter at Edward Said publiserte sin Orientalism: Western Conceptions of the Orient (1978, andre utgave, Penguin, 1995). Så hva skjer da? Går jeg, som anmelder, fra å antyde at det hos Händel finnes innfoldet en forbindelse mellom Egypt, barokken – Händels opera hadde premiere i 1728, og den representerer på mange måter operaen på sin barokke høyde – og postmodernismen, til å bli en anmelder som hevder at vi hos Händel ser utslag av den europeiske stereotypiseringen av “Orienten” og “det orientalske”? Vel, på den ene siden, det er ingen andre enn meg – og nå dere, kjære lesere – som har lest min “original”-anmeldelse, så den bevegelsen jeg her antyder er det ingen som har oppdaget før. Og på den andre siden skal man nok ikke legge altfor mye inn i hva lesere tenker når man leser en liten plateanmeldelse i en avis. Men samtidig, og i tråd med hva jeg skrev over om at jeg ofte lærer av dette, jeg kommer til å være mer forsiktig med skjulte referanser i framtiden. (Men, rest assure, de forsvinner nok aldri helt). Platen er, for øvrig, høyst anbefalelsesverdig.

Han stammer

January 11, 2008

 

Jeg har nettopp fått lest grundig en fantastisk artikkel, Marc Shell: “Moses’ Tongue” (Common Knowledge, Vol. 12, No. 1, 2006). Jeg har sånn sett arbeidet med Moses rimelig lenge, og har en artikkel underveis med arbeidstittel “Moses’ Accent,” så dette lød umiddelbart relevant. Og det er altså bare riktig godt. Shell siterer over 20 ulike bibeloversettelser som del av argumentet, han refererer tekster fra 1600-tallet til Leonard Cohen, fra Goethe til Zora Neale Hurston, fra Aristoteles via Luther til Kafka, Freud, Schoenberg, Paul Celan og Philip Glass.

Det er Moses’ språk det handler om, og Moses’ taleproblem. Han stammer, og Shell diskuterer stammingen i alle dens varianter. Han går langt i å antyde at selv G-d stammer. I scenen med den brennende tornebusken, skriver Shell om hvordan to stammere møtes.

slow-of-speech.jpg

 

Det er, for nå å si det mildt, fascinerende. Og den språklige relasjonen mellom G-d og Moses diskuteres i forhold til buktaling! Hvordan kan man unngå å bli fascinert av passasjer som:

“A ventriloquist God, himself something of a stutterer, suggests, in response to the stutterer Moses’ hint that God find another dummy to go to Pharaoh, that Moses becomes a ventriloquist and find himself a dummy of his own (Ex. 4:13-15). Enter now, the Hebrew-speaking Aaron, brother of Moses.”

moses-aron-lego.jpg


[illustrasjonene her er hentet fra The Brick Testament, der store deler av bibelen er illustrert ved hjelp av LEGO-figurer (IKEA i går, LEGO i dag!)]

Jeg blir også minnet på Gilles Deleuzes kapitel “He Stuttered” fra Essays Critical and Clinical (1993), der han diskuterer hvorvidt man kan få språket til å stamme – hans svar synes å være ja. Også Shells diskusjon er om språk; hvilket språk G-d og Moses kommuniserte ved hjelp av, hvilke språk Moses snakket (og skrev) i sine ulike livsfaser, hvordan språk fungerer i mellom ulike kulturer, etc.

Artikkelen han downloades fra Shells hjemmeside, der det også finnes informasjon om hans bok Stutter (Harvard University Press, 2006), som er enda en bok jeg bare må skaffe meg. Den handler om stamming, og de cases Shell diskuterer – de “store stammere” – er Moses, Marilyn Monroe, og Hamlet.

Her er altså samtidig enda ett innspill til metode-diskusjonen fra en tidligere post. Og, som for å få til den forbindelsen, opptrer altså Hamlet også her.