Archive for the ‘Konsert’ Category

Love on Top

August 29, 2011

I går var det MTV Video Music Awards, og mer interessant enn hvem som vinner er framføringene under showet. Det er mer spektakulært enn man er vant med. Lady Gagas utgave av “Yoü and I” vil jeg forhåpentligvis komme tilbake til, men her er Beyoncés “Love on Top.” Allerede da jeg høre 4 for første gang la jeg merke til låten, der den minner om klassisk Motown (Diana Ross and the Supremes, Jackson 5), og med to transposisjoner mot slutten. Live tar Beyoncé transposisjonene enda lengre, og tar her fire:

Og, som alle vel har fått med seg, Beyoncé er gravid – og hvordan hun fortalte det etter performancen kan ses her (fra 5:00). En verdig diva. (Dette andre klippet inkluderer også introduksjonen til låten, men den kunne ikke legges inn i bloggen. Ulike versjoner har også forsvunnet fra YouTube i løpet av dagen, men enn så lenge er det altså mulig å se).

Advertisements

Dubstep mellom undergrunn og mainstream

February 27, 2011

Fredag var jeg i Vega og hørte Skream og Benga – med support fra MC Sgt. Pokes.

Det var riktig godt, og det er noe med den bassfokuserte musikken som bare må oppleves live, blant annet fordi jeg selv overhodet ikke har et soundsystem som kan gjengi slik bass her hjemme. Følelsen av bass som treffer kroppen fysisk gjør det vel verd å få med seg noen ganger, simpelthen for å få med seg trekk av musikkens fysiske dimensjoner. Både Skream og Benga hører med til “de gamle” innenfor dubstep; samtidig er de to tredjedeler av Magnetic Man, og med debutplaten til Magnetic Man ble det igjen diskusjon om forholdet mellom undergrunnsmusikk og mainstreaming. Magnetic Man er, på mange måter, popmusikk, og bryter dermed i en viss forstand med den undergrunnsprofilen mange ønsker å beholde knyttet til dubstep.

Lignende diskusjoner om mainstreaming av dubstep var også tilstede i forventinger og mottakelse av James Blakes debutalbum (se her). Og sammenligner man James Blake og Magnetic Man finner man eksempler på at elementer fra dubstep spres ut i musikk som bare vanskelig kan rammes inn av sjangerens kjennetegn. For meg spiller dette liten rolle, men samtidig åpner det for noen interessante diskusjoner knyttet til sjanger og sjangergrenser. Fredag ble det også publisert en artikkel i The Quietus som handler om samme felt. I “A Step In The Right Directipon? We Discuss the Rise Of Mainstream Dubstep,” er det Joe Muggs og Rory Gibb som diskuterer dubstep, både historisk og nåtidig, mellom undergrunn og mainstream. Det er en god diskusjon og med mange flotte musikkeksempler underveis (artikkelen viser hvordan en tekst og youtubeklipp beriker hverandre, eller hvordan magasiner og blogger griper inn i hverandre). Hvorvidt det er et “problem” at dubstepen mainstreames er Muggs og Gibb ikke helt enige om, men underveis blir dubstepens stryker framhevet, og man kan jeg synes fokus på “sub-bass, open spaces and deep moods” og “bass, space, darkness, depth, atmosphere” er som det skal være, men at dette samtidig er dimensjoner som også overskrider en snevrere forståelse av dubstep.

Her er fra fredagens event, der Skream og Benga begynner med Magnetic Mans “Perfect Stranger” (featuring Katy B) og går direkte over i Nirvanas “Smells Like Teen Spirit”:

(jeg hadde ellers Bengas Diary of an Afro-Warrior som nummer 2 på min liste over årets plater i 2008, og Magnetic Mans Magnetic Man som nummer 10 for 2010).

Woman

February 18, 2011

Siden jeg skal på konsert med Joan as Police Woman i kveld, og siden det er Yoko Onos fødselsdag, her er er en cover fra Barbican i London den 6. februar, der Joan as Police Woman gjør John Lennons “Woman”:

Originalen er fra platen Double Fantasy fra 1980, og jeg synes ikke nødvendigvis det er lett å forestille seg en cover av denne. Men Joan gjør den fint, men en intensitet jeg synes kler låta.

(For mer om Joan as Police Woman se her og her, og for mer om Yoko Ono se her).

The Magic

January 13, 2011

Joan As Police Woman kommer med ny plate, The Deep Field, om snaut to ukers tid. Singelen, “The Magic,” er allerede ute. Og her er videoen:

Og 18. februar spiller hun i København, og denne gangen – i motsetning til sist jeg skrev om henne – får jeg det med meg.

Divas & Dandies IX

November 18, 2010

I gårsdagens forelesning i kurset “Divas and Dandies” (forrige post her), var temaet robo-divaer, eller, for nå å antyde noen andre mulige betegnelser, kyber-diva eller femboter. Det handler om mekaniske kvinner eller om kvinnelige roboter, men også om hvordan perspektiver på roboten og dimensjoner hentet fra kyberteori og teorier om det posthumane kan gi nye blikk på popmusikkens artister. Et viktig utgangspunkt for diskusjonen var Robin James’ artikkel “‘Robo-Diva R&B’: Aesthetics, Politics, and Black Female Robots in Contemporary Popular Music” (som jeg også har skrevet om her). Jeg synes hennes artikkel er tankevekkende, også i den forstand at den inneholder en implisitt kritikk av Kodwo Eshuns bok om afrofuturisme, i den forstand at han i mindre grad diskuterer kjønn som en kategori i den boken. Samtidig som han “glemmer” kjønn kan man også argumentere for at han langt på vei “glemmer” popmusikken i en snevrere forstand. En slik utfordring av afrofuturismen, der kvinnene og popmusikken (også om vi kaller den r&b) blir viktige korrektiver, synes jeg er vel verd å forfølge videre (noe jeg også forsøker å bidra med i min artikkel i ENO).

Å trekke denne diskusjonen i retning av afrikanskamerikansk musikk er interessant i forhold til afrofuturismen, men samtidig er det også interessant å se hvordan kyborgfiguren (eller roboter) eksistere innenfor andre popmusikalske sjangere. Så jeg begynte forelesningen med videoen til Björks “All Is Full of Love” (fra 1999, regisert av Chris Cunningham). (Jeg har skrevet om den før).

Videoen har en ømhet ved seg som jeg finner slående, og dermed åpner den også perspektiver på grensene mellom roboter og mennesker, i den forstand at egenskaper som blir sett på som å definere “mennesket” muligens også finnes i maskiner (hvis vi nå forstår roboten som en maskin, i kontrast til mennesket). En forskjell på roboten og kyborgen er likevel den organiske dimensjonen som er innskrevet også i selve begrepet. En kybernetisk organisme er nettopp en enhet av det biologiske og det artifisielle. Og her ser jeg også muligheter for å diskutere noen elementer ved divaen (og, muligens ved kjønn mer generelt), i og med at også divaen har en artifisialitet ved seg, muligens endog dyrker det artifisielle. Men den biologiske komponenten av kyborger gjør at også kroppen, i dette tilfellet kvinnekroppen kommer i et slags sentrum, og det er en scene jeg finner repetert i ulike konsertframføringer som her er helt sentral.

Og jeg begynner med Kylie Minogue, i åpningen fra hennes Fever-turné i 2002:

Denne scenen repeteres, i en viss forstand, av Beyoncé, i hennes opptreden ved BET Awards i 2007:

Begge er kommer opp av gulvet som roboter, hvorpå deres metalliske påkledning fjernes automatisk og de står igjen i klær som på hvert sitt vis framhever deres kropper. Deretter danser de, og dansen og påkledningen framhever det kroppen, også selv om det er metalliske elementer også i påkledningen, som om deres klær er en form for metallisk hud. Det er heller ikke vanskelig å se likheter mellom denne scenene og en tilsvarende fra Fritz Langs Metropolis (1927).

Likheten med Maria i Metropolis er muligens enda tydeligere i disse bildene:

Popmusikalsk er det også likheter med åpningen av Madonnas Girlie Show i 1993, der hun synger “Erotica.” Men Madonnas opptreden har knapt noe av kyborgen ved seg, men framhever heller det seksuelle aspektet:

Et annet aspekt og en annen artist Robin James diskuterer er Rihanna (som jeg har diskutert flere ganger her på bloggen). Utgangspunktet er to artikler av Tom Breihan, hans anmeldelse av Good Girl Gone Bad og hans “The Battle for the Heart of R&B.” Og det er de than oppfatter som Rihannas manglende vokale ferdigheter han er opptatt av, der han skriver:

“The chief characteristic of Rihanna’s voice, after all, is a sort of knife-edged emptiness, a mechanistic precision that rarely makes room for actual feelings to bulldoze their way through.”

Eller når han spør:

“But that’s just it: how does this singing cyborg get a bigger promotional blitz working for her than any other R&B singer who’s released an album this year?”

Og det er ikke at han ikke liker det han hører, og det er hva som gjør disse artiklene interessante. Og, som Robin James skriver, i forhold til Rihannas stemme, det er som om hun er “a ‘real, live’ vocoder.” I en analyse av videoen til “Umbrella” framhever James hvordan det finnes flere kvinnerfigurer i den, og knytter an til en dualisme mellom den gode og den dårlige (i tråd med tittelen på platen).

Og hun skriver;

“Accordingly, the way the ‘Umbrella’ video presents the racialized good girl/bad girl dichotomy in terms of technology, futurism, and the robo-diva presents the same set of equivalences as Beyoncé’s Metropolis-citing performance: good girls are natural and white, bad girls are unnatural, robotic, and black.”

Jeg er ikke nødvendigvis uenig i denne fortolkningen når det gjelder Rihanna, men spørsmålet jeg forsøkte å reise i forelesningen er hva som så skjer når man diskuterer Kylie innenfor det samme rammeverket. Eller, med andre ord, hva skjer når kyborg-divaen er hvit?

Hologrampop

November 12, 2010

For noen uker siden skrev jeg om den oppdaterte utgaven av HRP-4C som nå både danser og synger (se også her). Hun synger ved hjelp av Vocaloid synthesizer (som jeg også har skrevet om for en god stund siden). En av de mest berømte vocaloid-stjernene er Hatsune Miku, og nå har hun tatt enda et skritt på veien mot å bli popstjerne. I tillegg til altså å være en todimensjonal karakter som ved hjelp av stemmesynthesizer framfører egne låter og coverversjoner, har hun nå, ved hjelp av Crypton Future Media blitt et hologram. Dermed kan hun opptre live, og hennes konserter er visstnok utsolgt. Her er to eksempler, første “World is Mine”:

Og så “Just Be Friends”:

Mer fra Singularity Hub, og se ellers Vocaloidism, med undertittel ‘The center of the English Vocaloid Community’ for oppdateringer om vocaloid. Og, som jeg fikk kommentar da jeg postet dette på facebook, her er en anledning til å nylese William Gibsons Idoru (fra 1996).

Kylie & Rufus

September 2, 2010

Det er noen tilbakevendende temaer og artister på bloggen. Og for egen del gir det aspekter til diverse works in progress, der de enkelte ansatsene etter hvert knyttes sammen til og gir muligheter for mer samlede diskusjoner, enten jeg nå bruker dem i undervisning eller til artikler. Noen av disse temaene er coverversjoner (se her) og duetter (se her), der jeg for det første er opptatt av hvordan coverversjoner virker og hvordan de går i ulike former for dialoger med “originalen” (og med andre coverversjoner), og for det andre er opptatt av hvordan duetter framhever likeheter og forskjeller i sangstemmene, og dermed hvordan enkeltstemmene framstår med en ny klang når de settes sammen med andre stemmer i duetter.

Noen artister som går igjen i bloggen er Rufus Wainwright og Kylie Minogue. Og forrige helg opptrådte de sammen i New York (se Idolators post her). Her er diverse hits, og et par covers, og altså to stemmer sammen, som en utgave av “Locomotion” der Rufus først og fremst er bakgrunnssanger (og danser):

I denne sammenhengen kan jeg heller ikke la være å sitere fra Rufus’ liste over “top 10 gay icons” (fra the Guardian i november 2006). Kylie Minogue er på en femte plass, og Rufus sier:

“I love Kylie, she’s the anti-Madonna. Self-knowledge is a truly beautiful thing and Kylie knows herself inside out. She is what she is and there is no attempt to make quasi-intellectual statements to substantiate it. She is the gay shorthand for joy.”

(Og det skal sies i denne sammenhengen, gitt referansen til Madonna, at Madonna er nummer 4 på den samme listen).

Jeg har blogget diverse duetter med Rufus tidligere, som med Teddy Thompson (her) og Ben Folds (her), mens sist jeg blogget Kylie i duett var da hun opptrådte sammen med Scissors Sisters. På “Any Which Way” er det noen fantastiske sekunder når Kylie kommer inn og hennes stemme nesten lyder som Jake Shears’ (jeg poster videoen igjen, siden den versjonen jeg linket til forrige gang er borte fra youtube nå):

Man kan ikke helt si det samme i forhold til Rufus. De to stemmene står ikke like godt til hverandre, og jeg tror ikke det har å gjøre med lydopptakene på disse videoene. Samtidig er det noen andre dimensjoner som blir tydeligere. Kylies låter endres i sammenhengen, slik som på “All The Lovers” fra årets Aphrodite:

En låt hun også har gjort sammen med Scissors Sisters:

Forskjellene er påtakelige, men gir grunnlag for interessante sammenligninger. Videoen til originalen kommer ellers her:

Der duetten mellom Kylie og Rufus går opp i en høyere enhet er når de gjør Elton Johns “Don’t Go Breaking My Heart” (også her er det en forbindelse til Scissors Sisters; Elton John spiller piano på, og var med å skrev, “I Don’t Feel Like Dancin'” – se her):

Originalen er, som kjent, med Elton John og Kiki Dee:

Men han har også gjort den med Ru Paul:

Kylie har også sunget duetter med Nick Cave. Og Cave har jo ellers sammenlignet hennes hotpants både med likkledet i Torino og med pyramidene (se her). Min personlige favoritt er “Death Is Not The End” (se her), men “Where The Wild Roses Grow” er også sterk:

En interessant dimensjon i forhold til Kylies duetter er den queer-kapital man kan hevde at både Scissors Sisters og Rufus har. Og et spørsmål blir så hvordan en slik står i forhold til Cave. Ser man på Caves cover av Leonard Cohens “I’m Your Man” kan man hevde en slik forbindelse (jeg har forsøkt det her), men med en viss ambivalens. (Elton John har ellers også gjort en cover av “I’m Your Man,” så her henger alt sammen med alt).

Leonard Cohen er ellers også representert av Kylie og Rufus, som gjør en utgave av “Hallelujah” (se også her):

Siden også Rufus bidrar på filmen Leonard Cohen: I’m Your Man (Lian Lunson, 2005), der Cave synger “I’m Your Man,” blir Cohen i en viss forstand et omdreiningspunkt for diskusjonen om Cave og Wainwright, og I 2003, på konserten “Came So Far For Beauty,” som er utgangspunktet for filmen, sang de også en duett sammen på avslutningsnummeret: Cohens “Don’t Go Home With Your Hard-On.” Behøver jeg å si mer…

Any Which Way

June 28, 2010

Scissors Sisters (myspace) er ute med ny plate, Night Work. Lørdag opptrådde de på Glastonbury, og en låt har fått særlig oppmerksomhet. På “Any Which Way” var Kylie Minogue (myspace) med som gjesteartist:

Legg merke til der Kylie kommer inn, ved ca 1:00, og hør hvordan hun legger stemmen, særlig i klangen, men også i fraseringen, tett opp til Jake Shears’ stemme. Dermed får også hele duetten en annen klang. Og se ikke bort fra at “Any Which Way” kommer til et dansegulv nær deg.

Poptelefoner og videotelefoner

February 19, 2010

Den siste tiden har jeg skrevet blogginnlegg knyttet til både Grammy Awards og Brit Awards (her og her). Opptredener ved disse anledningene er viktige, og det er mange framføringer som har satt spor etter seg. Det kan udmerket også bli resultatet av Lady Gagas performance under årets Brit Awards tirsdag. Med en hyllest til Alexander McQueen og i et antrekk av en annen verden framfører hun “Telephone” og “Dance in the Dark”:

Åpenbart er dette mer enn en konsertframføring. Dette er – i en eller annen forstand – musikkteater; det er performance, det er Gesamtkunstwerk. Faktisk synes jeg på mange måter den wagnerske termen passer best.

Samtidig, og i tråd med en av de andre besettelsene mine, så er låten “Telephone” interessant (for mer om telefoner og pop se her). Lady Gaga skrev låten med tanke på at Britney Spears skulle gjøre den. Det ble det intet av, men istedet gjorde hun den selv, på albumet The Fame Monster, sammen med Beyoncé. Og telefonen finnes ikke bare i tittelen; lyden av en telefon kan høres, teksten anvender telefonene som en metafor i forhold til kommunikasjo og særlig kommunikasjonssammenbrudd. Bilder fra den kommende videoen viser også Lady Gagas hår satt opp som en telefon.

Stillbilder viser også Lady Gaga og Beyoncé kjørende i en bil vi kjenner igjen fra Quentin Tarantinos Kill Bill:

Tarantino-referansen bringer oss også til den forrige gangen Lady Gaga og Beyoncé samarbeidet. Også her er det telefoniske i sentrum. Her er videoen til “Video Phone” (regisert av Hype Williams):

Låten var først med på andre halvdel av I Am … Sasha Fierce, men det er en remiks-utgave, der Lady Gaga også er med, som er grunnlaget for videoen.

Åpningen har både en tarantinosk klang og stemming (med mer enn hint av Reservoir Dogs). Underveis er det også rikelig anledning til diverse våpen, og dermed også hint av noen av de samme dimensjonene som Rihannas senestre videoer (se her). Men i en slags dialog med Lady Gagas låt er det også her det telefoniske som framheves. Samtidig er dette en annen form for telefon; billedtelefonen åpner for det visuelle som en like viktig – eller viktigere – dimensjon enn det auditive. Og dette kommer fram ved den mannlige karakteren (ved 0:48) som slett ikke er all ears, men all eye. Hodet har blitt “erstattet” av en kameralinse. Og foran kameraet er Beyoncé – eller skal vi heller si Sasha Fierce? – åpenbart et objekt, og snarere enn telefonens nivelering av subjekt/objekt-forholdet iscenesettes kameraets fokus på et slikt forhold. Samtidig kan man hevde at objektiveringen problematiseres, både siden Beyoncé i videoen er artisten og hovedpersonen men også, og ikke minst, siden det såkalte objektet her tar kontrollen over blikket. Dog, en eventuell radikalitet her bør også utfordres; selv om Beyoncé framstår som å være i kontroll er det en kontroll på rimelig heteronormative premisser, noe som gjør en feministisk kritikk av det mannlige blikk mer vansklig å lese inn i videoen (jeg har tidligere kommentert hvordan det er vanskelig å argumentere for et feministisk alternativ i forhold til Beyoncés seneste produksjon). Men ved 3:21 ses en av kameramennene truffet av piler, så det er en slags fare forbundet med blikket like vel. Samtidig kobles dette med referanser til Betty Page, og igjen er det det kvinnelige blikkfang som står i sentrum. Skytevåpnene som anvendes synes også å ha en forbindelse til kameraene – som kjent skyter både kameraer og våpen (photo shot) – samtidig som en fallisk dimensjon åpnes. Selv om det er kvinnene som håndterer skytevåpnene her synes dermed forbindelsen mellom pin-up og våpen å framheve et konservativt kvinnebilde.

Referansen til Reservoir Dogs gjør også at jeg igjen kan poste åpningssekvensens diskusjon om Madonna (se også her):

På en måte minner Tarantino oss om at populærkultur også er show og underholdning. Og kanskje vil jeg endre mening om denne konteksten når jeg får sett videoen til “Telephone.” Referansen til Kill Bill, og Uma Thurmans karakter, åpner i det minste for et noe annet kvinnebilde enn det som kommer fram i “Video Phone.” I det minste vil nok den telefoniske logikken bli tydeligere der – slik den er det i Lady Gagas tekst.

Waiting for the Man

July 13, 2009

Ikke at jeg bare venter på mannen. Torsdag skal jeg på konsert med Laurie Anderson (myspace) og Lou Reed (myspace) (se også her), og jeg er vel egentlig mest spent på Laurie Anderson. Men, samtidig, siden jeg også er en hund etter covers, Beck (myspace) har kjørende noe han kaller Record Club, der coverversjoner av hele albums er poenget. Den første platen som er covret er The Velvet Underground & Nico, og her er “I’m Waiting for the Man”: