Archive for the ‘Sykdom’ Category

Oppdatert?

May 6, 2009

Populærkulturen skal i en eller annen forstand både være gjenkjennelig, treffe trender, og være oppdatert. Det nyskapende er jo ofte foran bølgen – en tanke vi kjenner fra hele avantgardetradisjonen (hvis noen har sett dette ordet før vil jeg gjerne vite det; jeg liker det nemlig, men vil ikke ta æren for å ha preget det). Samtidig er det noe med å være “i tiden.” En popartist som er “i tiden” er Mike Skinner, a.k.a. The Streets, som den siste tiden har sluppet låter via Twitter. Nå er han nærmest enda mer oppdatert, med sin siste låt “He’s Behind You, He’s Got Swine Flu” (og muligens må jeg, som YouTube gjør det, advare mot “sterke bilder” – man må logge seg inn på YouTube for å få se den):

(Vel, helt oppdatert er han ikke, nå heter svineinfluensa visstnok Influensa A, og viruset H1N1, men likevel, det holder godt). (Se NME og Pitchfork).

Epilepsy Is Dancing

January 24, 2009

Den nye singelen fra Antony and the Johnsons er “Epilepsy Is Dancing.” Videoen er nå ute, og her er flere involverte, blant annet the Wachowski Brothers, Tino Rodriguez, Virgo Paradiso, og Sean Dorsey. Hovedpersonen i videoen er Johanna Constantine.


(Jeg anbefaler alle å klikke seg inn her for å se HD-versjonen).

Det er en slags drømmende logikk over bildene, men mer enn drømmens som knyttet til søvnen synes den kreative ideen ganske enkelt å være knyttet til tekstens referanse til epilepsi. Men i denne andre verden – en slags parallellverden – er det samtidig et fantastisk farge- og lysspill, og dansende skapninger litt utenom det ordinære. Jeg synes det er riktig flott gjort, og selv om jeg ikke helt har alle mine egne fortolkninger av videoen klar enda synes jeg den fortjener å spres. Fortolkningsforslag mottas med takk.

Truman-syndromet

November 26, 2008

Dagbladet meldte i går om et nytt syndrom: the Truman Syndrome. Navnet refererer selvsagt til Peter Weirs film The Truman Show (1998) med Jim Carrey, og syndromet viser seg ved mennesker som er overbevist om at de lever i en konstruert verden, altså omtrent som et realityshow.

Etter å ha lest om det i Dagbladet gjorde jeg noen googlesøk, og det viser seg at mange medier omtaler fenomenet for tiden. Nå er det gode grunner til å hevde at vi lever i en konstruert verden, altså at vi konstruerer den hele tiden, at vår verden er historisk og sosialt konstruert. Og det kan sikkert være tøft nok å takle. En annen dimensjon jeg finner fascinerende her er hvordan disse personene faktisk spiller hovedrollen i sitt eget liv, om enn de så er overbevisst om at det finnes en annen (eller en Annen) som ser eller overvåker dem. Men at fiksjon fungerer som modell for hvordan liv kan organiseres, også når det blir litt paranoid, er samtidig ikke så overraskende. Jeg ble gående å tenke over tingene her. Det er jo ikke det største forskjell på å innføre et “Truman-syndrom” i dag sammenlignet med Freuds referanser til Ødipus eller Hamlet. Også i de tilfellene er det dramaet, teateret, litteraturen eller kunsten mer generelt som gir modeller for “virkeligheten.” Så når diverse medier hevder at “life imitates art,” og slår det opp som noe overraskende, burde det muligens ikke være slik. På den andre siden kom jeg til å tenke over hvorvidt det overhodet gir mening i å kalle dette et syndrom. Kanskje er det sanne mennesket (‘the true man’, og vi vil ikke engang begynne å nevne der Sandmann selv om det er noen fine muligheter for homonymer her), det som er hjemme i en konstruert virkelighet, en virkelighet som er som tv. (Og jeg kan godt se at med referansen til å være hjemme er jeg nær Freuds diskusjon om der Sandmann likevel, slik Hoffmanns Nachtstücken, med “Der Sandmann” finnes i Freuds “Das Unheimliche” (1919) – se ellers her). Med andre ord, kanskje er dette ikke paranoia, men virkelighetsorientering. Et syndrom for “normalitet.”

Bonus. For de som ikke husker det, originalmusikken til The Truman Show er skrevet av Philip Glass og Burkhart von Dallwitz. Her er et klipp med “Dreaming of Fiji”

Angels in America

November 17, 2008

Tony Kushner skrev sitt skuespill Angels in America: A Gay Fantasia on National Themes i 1990 til 1992. Del en har undertittel ‘Millennium Approaches’ og del to ‘Perestroika’. Det er et rikt stykke, der tematikkene strekker seg fra den politiske konteksten i USA midt på 1980-tallet, AIDS, parforhold, jødisk identitet, spøkelser og engler. Jeg anbefaler alle å sette seg ned med teksten og lese seg gjennom.

Men i tillegg anbefaler jeg alle å sette seg til med miniserien av stykket (fra 2003). Kushner selv har skrevet manus for tv-serien, og Mike Nichols regisserte. Og den inneholder riktig gode skuespillerprestasjoner av Justin Kirk, Al Pacino, Meryl Streep, Emma Thompson med flere. Her er en fantastisk scene, med Thomson som engel, og det er på mange måter en skremmende engel, og også rimelig hallusinerende det hele.

Og endelig, som for å realisere en av mine drømmer, har Angels in America også blitt opera. Peter Eötvös har skrevet musikken og Mari Mezei librettoen, og den hadde premiere i Paris i november 2004. Og, igjen, her er en liten scene.

Galskapens stemme

September 30, 2008

Jeg har tidligere skrevet om høstens forelesninger om stemmen (her og her). Og i morgen, onsdag, foreleser jeg over emnet “galskapens stemme.” Det er et tema jeg har vært opptatt av lenge, og det har flere interessante dimensjoner, også for stemmeforskningen. Et sentralt moment er selvsagt først definisjonen av hva “galskap” er for en størrelse. Hvem definerer hva som er galskap? Og hvordan forstås galskap i ulike historiske perioder og epoker? Galskap forstås ofte som det motsatte av rasjonalitet og fornuft. Men det samme kan sies om musikken, altså at musikk på mange måter er en irrasjonell dimensjon i tilværelsen. Dermed blir relasjonen mellom galskap og musikk fascinerende. Innenfor den europeiske musikkhistorien har man etablert flere former for systemer, der musikken så å si rammes inn, og dermed blir kontrollerbar. Når man så bryter med disse systemene gir man dermed i en viss forstand også stemme (eller lyd) til galskapen. Slik ser vi at ulike avantgardebevegelser ofte har blitt forstått som en form for “galskap.” Et annet fenomen som er sentralt i definisjoner av galskap er tendensen til å se den som kvinnelig. Slik mannen historisk sett har blitt forstått som fornuften i en slags motsetning til kvinnen som følelsen – en dikotomi man til stadighet gjenfinner innenfor den europeiske tenkningen – slik finner vi også hvordan følelsene i en slags form for overload blir til galskap, og dermed altså også at kvinnen skulle kunne være særlig mottakelig for galskapen. Et eksempel der disse dimensjonene så å si kommer sammen er i Arnold Schönbergs monodrama Erwartung fra 1909.

Erwartung ble første gang framført i 6. juni 1924 i Praha, og Mladen Dolar påpeker hvordan dette gjør verket til et slags rekviem over Kafka (som døde 3. juni samme år i Wien). Her høres så å si galskapens stemme. Men det er også en særlig galskap, tett knyttet til samtidige teorier om hysteri (slik de diskuteres av bl.a. Freud). Hysteriet forstås også som en kvinnelig lidelse, og gjerne i psykosomatisk forstand. Altså at kroppen og sinnet virker inn på hverandre. Klassisk hysteriteori var knyttet til livmoren, og at den ikke befant seg stabilt på sitt naturlige sted; dette ledet til ubalanse (med mer). I forhold til den hysteriske stemme kan det virke som om stemmen tar livmorens sted, og altså at den er konstant og kontinuerlig overskridende. Slik kan stemmens forstås som et fremmedlegeme som har bolig i legemet, men som samtidig utfordrer det. Stemmen lever så å si sitt eget liv, og en slik tanke er tett knyttet til hvordan musikkvitenskapen også har forstått stemmen (som et objekt som eksisterer der ute, uten noen forbindelse til slike jordiske ting som eksempelvis kropper). Men i tillegg har Erwartung en annen forbindelse til psykoanalysen. Librettoen er skrevet av Marie Pappenheim, som igjen var i slekt med Bertha Pappenheim, også kjent som “Anna O.” og pasienten som preget uttrykket “the talking cure” for å definere psykoanalysen. Psykoanalysen er, som kjent, også tett knyttet til stemmen, om enn først og fremst til talestemmen.

Operaen har en mengde scener med der galskapen gis stemme. Den kanskje mest berømte er fra Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor (fra 1835, basert på Sir Walter Scotts roman The Bride of Lammermoor, fra 1819). Her er én utgave av “the mad scene”:

Denne scenen er berømt fra flere kilder. Det er blant annet denne operaen Emma Bovary (i Flauberts roman Madame Bovary, fra 1857) overværer, og det synes som om galskapen fra scenen nærmest smitter over på henne, en dimensjon som kan minne om hvordan musikken også er fryktet, idet den overmanner publikum og holder det i sin makt. Og lignende galskapsscener finnes utover i operahistorien, som hos Richard Strauss i Salome (1905) og Elektra (1908), hos Schönberg, og mange andre steder. Samtidig beveger denne figuren seg også over på andre arenaer, slik Slavoj Žižek påpeker i sitt argument for at operaens historie er psykoanalysens forhistorie.

Men galskapens stemme kan også finnes andre steder. Selv er jeg i denne sammenhengen fascinert av Kate Bushs “Wuthering Heights” (fra 1978) (jeg har skrevet om Kate Bush før, her). Sangen refererer til Emily Brontës roman fra 1847, altså noenlunde samme tidsperiode som flere av verkene referert over. (Interessant nok har romanen også blitt gjort til opera, blant annet i 1951 av Bernard Hermann, komponisten mest kjent for soundtrackene til Hitchcock-filmer som Psycho, North-by-Northwest, og Vertigo, men også til Citizen Kane og Taxi Driver). Men altså, Bush gjenskaper i en eller annen forstand Brontës roman, og i videoen er det liten tvil om at ikke minst stemmen anvendes som en slags beskrivelse også for et plaget sinn: Cathy – som er den karakteren Kate Bush gestalter – har det ikke godt.

Men mitt viktigste poeng her er ikke nødvendigvis at disse stemmene alle er “gale” på den samme måten. “Galskap” vil for meg på mange måter være en historisk størrelse, som endres i karakter i forhold til tid og sted. Det interessante knyttet til en diskusjon om galskapens stemme er for meg snarere hvordan disse ulike eksemplene både er historisk singulære og samtidig kaster lys over hverandre. Med andre ord, hva kan vi lære av Kate Bush som vi så kan anvende i fortolkningen av Arnold Schönberg? (Og omvendt).

Diva Forever

September 17, 2008

I morgen skal jeg holde en forelesning ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Det er knyttet til et kurs om musikk og identitet, og forelesningen har tittelen: “Divine! Opera, divadyrkelse, og flytende identiteter.” Jeg har flere dimensjoner jeg gjerne vil ha med i den forelesningen, men det er også en kompleks materie der jeg ikke nødvendigvis får med meg alt. Men jeg begynner med en scene fra Jonathan Demmes film Philadelphia (1993). Andy Beckett (spilt av Tom Hanks) har AIDS og har blitt sparket fra jobben som advokat. Og Joe Miller (spilt av Denzel Washington) er hans advokat i retten. I det de øver seg på neste dags vitnemål, setter Andy på stereoanlegget, og vi hører Maria Callas som synger “La Mamma Morta” fra Andrea Chenier. Andy spør Joe “Do you like opera?” Hvorpå Joe må svare at han ikke vet noe om opera. Andy går rundt i rommet, med intravenøst drypp, og forklarer operaens plot og fortolker arien. Lyset dempes, og peisens lys fyller rommet. Hvorpå Andy, sammen med Maria Callas, utbryter “I am divine!”

Andy kommer her ut som en nærmest klassisk opera queen, og understreker dermed forbindelsen mellom opera og homoseksualitet slik denne blir konstruert i litteraturen (eksempelvis i Wayne Koestenbaums The Queen’s Throat, som er boken om emnet). Men scenen framhever samtidig grammofonen, og dens nærmest nødvendige karakter innenfor en opera queens liv. Her, i grammofonen, gis divaens stemme evig liv – hun, eller hennes stemme, blir nettopp guddommelig, i det den lever evig. Og her kommer jeg til mitt neste eksempel, Franco Zeffirellis film Callas Forever (2003). Her møter vi Larry Kelly (spilte av Jeremy Irons) som er i Paris for å promovere et punk-band (året er 1977). Han har tidligere arbeidet med Maria Callas, og ønsker å iscenesette henne i en film. Hun har mistet stemmen, og i begynnelsen av filmen ser vi henne lytte til sin egen stemme på grammofonen – altså sin egen stemme fra fortiden. Og det er her Larry har en genial idé; man kan bruke grammofonopptakene slik de er, og legge dem på lydsporet til en film. Og dermed går man i gang med å spille inn Carmen, en opera Callas aldri gestaltet på scenen.

Prosjektet med å fange stemmen på opptak er også en viktig del av plotet for Jean-Jacques Beineix’s Diva (1981). Her er det Jules som smugler med seg en kassettspiller for å gjøre opptak av Cynthia White (Wilhelmina Wiggins Fernandez) som framfører “Ebbene? Ne andrò lontana” fra Catalanis La Wally. (En arie man for øvrig kan høre med Maria Callas her).

Igjen altså ønsket om permanens, ønsket om å bevare stemmen, ønsket om at divaen skal leve for alltid.

Melancholia – Opera

June 8, 2008

I morgen er det premiere på operaen Melancholia i Paris. Operaens musikk er skrevet av Georg Friedrich Haas, og librettoen er av Jon Fosse (den er basert på hans roman Melankolia I som kom i 1995). Det kan leses mer om operaen fra henholdsvis komponist og librettist her og her. Etter å ha blitt spilt i Paris, vil operaen også komme til Norge, og spilles både i Stavanger, Oslo og Bergen.

Fosses roman, som altså er basis for librettoen, handler ellers om Lars Hertervig (1830-1902), så dermed får vi altså også inn malerkunst og galskap også. Galskap er jo ikke så sjelden i operaen, og det er heller ikke uvanelig at kunst “handler om” kunst, men en opera om maleri er likevel interessant. Så her er det anledning til å se interartielle forbindelser, og jeg gleder meg til jeg får anledning til å se denne operaen selv (men det blir altså ikke i Paris denne gangen).

Øreåpnende?

April 13, 2008

Den 4. april skulle Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks hatt verdenspremiere på den svensk-israelske komponisten Dror Feilers siste verk Halat Hisar. Den premieren ble avlyst siden det ble sett på som helseskadelig for musikerne. Det var simpelthen for høyt volum. (Se rapporter her fra Deutsche Welle, Guardian, og Telegraph). Som orkesterets intendant Trygve Nordwall sier, stykket begynner med maskingeværskudd, og det er den svakeste delen av stykket. Deretter stiger volumet, og selv når man forsøkte å spille hele stykket svakt målte man rundt 130 desibel (mer eller mindre ekvivalent med at et jetfly tar av). Dror Feiler selv hevder at verket ikke har mer volum enn Sjostakovich eller Wagner. En mulighet som ble diskutert var at musikerne skulle ha hørselsvern mens de spilte, men da kunne de samtidig ikke høre hverandre (!), så det var heller ikke mulig. Nå vil stykket visstnok bli urframført i Berlin i stedet, men det meldes også at verket likevel skal settes opp i München, i en litt omarbeidet utgave, men dato for dette er ikke satt enda. En annen ting jeg finner litt morosomt i denne sammenhengen er at hvis EUs regelverk blir anvendt for alle konserter, er det også stykker av Strauss og Wagner som vil måtte forbys…

Ku(nst)-trøbbel

April 9, 2008

Damien Hirsts “Mother and Child, Divided,” som vanligvis er på utstilling ved Astrup Fernley Museet i Oslo er i disse dager på vei til Tokyo for å være del av en retrospektiv utstilling ved Mori Art Museum.

Men, alas, Japan har importforbud på britisk storfekjøtt, så transporten ble mer komplisert enn ventet (se melding fra Reuters). Det er dog ikke det eneste problemet kunstverket har; det har også begynt å råtne… Fra kugalskap til kunstgalskap?

Opera og sykdom

January 18, 2008

London-oppsetningen av La Traviata som jeg skrev om for noen dager siden, og som får kritikere til innvendig å sikle, fikk en endring i går. Anna Netrebko, som synger Violetta, måtte kansellere på grunn av sykdom; hun har fått lungebetennelse av London-luften. Hennes hjemmeside er ikke oppdatert enda, men bloggen Intermezzo var tidlig ute med nyheten. Den følger også opp med rapport fra gårsdagens forestilling, der Ermonela Jaho steppet inn på kort varsel, fløy fra New York, og sang. Også Opera Chic fikk med seg nyheten; der skrives det en god del om Netrebko.

Nå er det også litt ironisk at La Traviata må kanselleres på grunn av lungebetennelse. Verdis opera, som hadde premiere i Venezia i 1853, bygger på Alexander Dumas den yngres roman La dame aux camélias fra 1848. Både romanen og operaen “handler om” tuberkulose, en sykdom som har store konsekvenser for lungene. Men så er det den forskjellen at en romanheltinne ikke behøver å synge da, mens i operaen er lungene selvsagt nødvendige for den vokale prestasjonen. Og det er hardt å være diva.