Archive for May, 2008

An Inconvenient Truth – The Opera

May 31, 2008

La Scala har nettopp her i mai gjennomført oppsetninger av Lorin Maazels opera 1984. Librettoen er av J. D. McClatchey og Thomas Meehan, og den er basert på George Orwells 1984 (fra 1949). Må meldes det fra La Scala at en ny opera er bestilt. Giorgio Battistelli skal skrive opera over Al Gores “An Inconvenient Truth” (se også her og her). Premiere er satt til 2011. Hvis verden holder så lenge da…

Kontakt – eller ei

May 31, 2008

I går var en av de store historiene som spredte seg på nettet om en “ny” stamme i Brasil, som i møtet med et helikopter, skjøt piler mot det (se her og her). I bilder som spredte seg over nettet fikk vi altså i en viss forstand del i det antropologer ofte kaller “first contact.” Deretter ble spørsmålet selvsagt, hva så – eller hva gjør vi så? Skal disse menneskene få være i fred for andre? Organisasjonen Survival International arbeider for å beskytte de aktuelle landområdene; deres tall tilsier at det er cirka 100 ukontaktede stammer igjen i verden (se film her).

Jeg leste historien først i Dagbladet. Og hadde vel først ikke tenkt å blogge om den. Bloggingen og medieoppstyret er jo slik sett én mulig versjon av overgrep mot denne stammen (slik jeg også leser Warren Ellis’ bloggpost om det). Hvordan er det overhodet mulig å diskutere hvordan stammen skal kunne beskyttes når bildene farer over hele verden? (dette er også en grunn til at jeg ikke publiserer bilder i denne posten, men, for all del, jeg linker jo også til bildene, så jeg er selv med på disseminasjonen her). Samtidig forstår jeg jo også fascinasjonen ved dette møtet. Den er beslektet med fascinasjonen for “de ville,” men jeg tror vel også det er en forbindelse her til å forsøke å forstå hvordan det er, altså å tenke seg en verden uten alt det vi tross alt tar for gitt.

For meg ble denne saken aktualisert, om enn på en til dels ironisk måte, av Walter Repos reportasje i dagens Dagbladet. Han skriver om Nueva Germania, etterkommerne av den tyske kolonien Bernard Förster og Elisabeth Förster-Nietzsche grunnla i Paraguay i 1887. Dette er også mennesker som lever i Sør-Amerikas bakland, og også disse har knapt kontakt med andre mennesker. Begrunnelsene er selvsagt helt forskjellige, men de likhetene som er her – om man kaller den fravær av “sivilisasjon,” “sivilisasjonsflukt,” eller noe annet. Og også det lille antall mennesker det dreier seg om har noen likheter; Repo opererer med 1210 fra en folketelling i 2002, og med en total populasjon på 4260 i hele området han skriver om.

To helt ulike hendelser altså, men likevel med noen paralleller. Og kanskje skal disse historien rett og slett anvendes til å stille spørsmål ved hva kontakt er?

“Ny” og “nyskapende” opera

May 31, 2008

Torsdag deltok jeg i en paneldebatt arrangert av Kritikerlaget her under Festspillene i Bergen. Debatten hadde som utgangspunkt spørsmålet om hvorvidt moderne operahus (og ”operahus” betyr her hele institusjonen opera, ikke bare en arkitektonisk størrelse) er egnet for ny musikkdramatikk og ballett. Det var operasiden av det hele jeg skulle være med å diskutere, og det gjorde jeg blant annet ved å diskutere begreper som “ny” og “nyskapende.” Her følger en mildt redigert utgave av min innledning til debatten. Som i paneldebatter flest mangler det mange argumenter, og er desto flere påstander, det finnes diverse spissformuleringer, etc. Samtidig står jeg selvsagt ved det jeg har sagt. Så, for alle de som ikke var i Logen Bar på torsdag, her er mine små innspill:

Jeg vil først innrømme at jeg ikke er sikker på om jeg helt forstår hva denne debatten handler om. Det er noe med premissene her som jeg simpelthen ikke griper. Muligens er det meg som er litt treg eller langsom. Men mest sannsynlig handler det om perspektiver og hvordan man betrakter et problem. For nå å ta et eksempel. På Kritikerlagets hjemmeside etableres det i forbindelse med denne debatten en motsetning mellom “nyskrevne kvalitetssterke operaforestillinger” på den ene siden og “nyskapende operakunst [… som] nye fortolkninger av det kanoniske repertoaret” på den andre. Her tror jeg et annet perspektiv er nødvendig, ikke minst for å diskutere hva dette “nye” eller “nyskapende” faktisk (eller eventuelt) er.

Er det gitt at en nyskreven opera i sin uroppføring samtidig er nyskapende? Jeg vil si nei. Det finnes ingen garanti for en slik forbindelse. Dermed kan altså det “nyskapende” – hva enn nå det er – muligens like lett finnes annet steds. Samtidig er det etter mitt skjønn heller ikke gitt at det “nyskapende” på død og liv er en god ting. Ideen om “det nye” er en historisk idé, altså en tanke som har en historie. Og, det er også en ideologi. Ideologien om “det nye” og “det nyskapende” er ikke det samme som ideen om “god” kunst (hva nå enn det måtte være). Noen gode operaer – eller operaproduksjoner – (og jeg innser at “god” her er en estetisk dom), er ikke først og fremst gode fordi de er nyskapende. Snarere er det gode fordi komponisten har perfeksjonert håndverket og de andre utfordringene sjangeren gir, og har gjennom diverse prøving og feiling laget en opera som muligens tar elementene til nye høyder, men der det finnes så mye kontinuitet at “nyskapende” blir et mangelfullt ord for å beskrive verket. eller, for nå ikke å bli totalt sentrert rundt komponisten, en god opera kan simpelthen også være et resultat av at en komponist har fått en riktig god libretto. I motsetning til klassisk operakritikks libretto-bashing, vil jeg si at det ved flere anledninger nettopp kan være en libretto som gjør at en opera blir vellykket. For nå å ikke bare tale i det abstrakte, la oss si at det som gjør Benjamin Brittens Death in Venice til en god opera skyldes Brittens perfeksjonering av operaskrivingen og en god libretto (som igjen bygger på en god novelle).

Ok, så snakker vi ikke samtidsopera når jeg nevner Britten. Death in Venice er tross alt fra 1974. Men samtidig er det dimensjoner ved operahistorien som går så langsomt at 1974 nesten er i “nyere” tid. Og, det er i hvert fall “etter” at operaen hadde sin kulturelle – og kulturhistoriske – storhetstid. Som mange forskere har hevdet, operaen dør en eller annen gang før 1945 – eksempler på “den siste opera” finnes fra Turandot (Puccini, 1926) til Capriccio (Strauss, 1942). Det er muligens mest et spørsmål av akademisk interesse, men det åpner likevel et perspektiv som angår dagens diskusjon.

For å spørre om “nye” operaer – enten nyskrevne eller nye produksjoner – må man ikke bare lure på hva “det nye” er, men også hva opera er. For meg er dette ikke først og fremst et filosofisk (eller ontologisk) spørsmål. Snarere er det 1) et musikkhistorisk spørsmål, i den forstand at operaen har endret seg gjennom historien, og gjør det fortsatt, og hvis en opera skal være aktuell “i dag” (en viktig estetiske kategori) er det ikke sikkert det er det samme som at den skal være ny, men snarere at den skal besvare det operatiske spørsmål på ny i dag. Og 2) og beslektet med det første, det er et spørsmål om operasjangeren. Om sjangerens lov, om dens grenser, om hvordan man omformer sjangeren mens man arbeider med den.

Og dette siste gjelder både for komponister, librettister, regissører, koreografer, dirigenter, sangere, etc., etc. Dette poenget kan knapt understrekes for mye. Dessverre vil jeg nesten si. En opera er ikke en komponists verk. Ja, vi – og med dette vi, mener jeg et kulturelt “vi” spredt utover musikologer, kritikere, og andre aktører – har fortsatt tendensen til å se en opera som komponistens verk. De eneste moteksemplene synes å være når librettoen er skrevet av en så berømt forfatter at vi ikke kan se bort fra det. Men, på samme måten som at operaen er et multimedialt kunstverk, på samme måten har den flere opphavsmenn og -kvinner; den er et produkt av det kollektive. Og i den forstand passer den ikke helt inn i forhold til de tanker om “kunstneren” som har vært rådende gjennom 1800 og 1900-tallet. Komponisten er bare en brikke i spillet. Og, den moderne, “nye,” “nyskapende,” eller aktuelle operaforestillingen kan dermed heller ikke være komponistens ansvar alene. Jeg er tilbøyelig til å mene tvert imot. Jeg vil helst ikke ha komponister som snakker om hva de gjør – eller, gud bedre, skriver om det. Nei, la dem komponere, og så overlate snakket til andre som har peiling på den slags. Det er ikke nødvendigvis kritikere, musikologer, eller operasjefer. Det kan like gjerne være forfattere, filmskapere, litteraturvitere, eller andre. Men, i all beskjedenhet, det kan også være musikologer eller kritikere.

I Norge har vi en tendens til å appellere til “kunstnere og intellektuelle,” og da får vi ofte et par forfattere som sier hva de synes. Det er vel heller et slikt bilde jeg vil utfordre, og det tror jeg faktisk – naiv som jeg er – at også operaen kunne være med på. Og her vil jeg gjerne både være konkret og gi honnør til Festspillene. Jeg synes faktisk at alle de tre siste års operaforestillinger her på festspillene har bestrebet seg på å være aktuelle og å utfordre. Ikke i et “operahus” i noen arkitektonisk forstand. Og heller ikke med “nyskrevne” operaer. Men med nye fortolkninger av både kanoniske og ikke-kanoniske operaer. Dette er også en grunn til at jeg synes denne debatten kan bli litt skeiv. Og jeg vil helst ta fram årets produksjon, og peke på hva jeg mener er den sentrale dimensjonen for “nyskapende” eller “ny” opera, i betydningen “samtidsopera.”

Poenget er for meg at førsteoppførelser er oppskrytt. Det er den andre oppsetningen (og [eventuelt] de påfølgende) som er viktig. Det er repetisjonen som er sentral. Ikke repetisjonen av det samme, men den repetisjonen som samtidig er en forandring. Når en opera blir satt opp på ny, i en ny produksjon, først da er operaen i ferd med å bli en del av et repertoar, først da åpnes potensialet for at den blir en del av et repertoar. Og; først da er den nye operaen fullt ut blitt en opera. For å sitere to av mine store helter: “Einmal ist Keinmal” (Walter Benjamin) – hvilket er utlangt, ”en gang er det samme som ingen” – og “There’s joy in Repetition” (Prince). Her ser vi (forhåpentligvis) igjen hvorfor komponisten ikke er viktig. Og heller ikke de andre aktørene som får en opera fram til sin førsteoppførelse. Gitt de riktige kontakter og kontanter kan enhver i prinsippet få satt opp en opera. Men derfra til at operaen settes opp på ny, derfra er det et sprang. Og dette spranget er det sentrale. Her er det så nye aktører gyver løs på et gammelt verk (og det er, i denne bestemte forstand, “gammelt” uansett om det bare er fra i fjor – det er historie). Og i bearbeidelsen av det gamle oppstår så det nye. Og, igjen, dermed er det ikke så stor forskjell – sånn prinsipielt – mellom nye fortolkninger av det kanoniske repertoaret og nye fortolkninger av enhver opera. På denne måten rives også verket løs fra sine opphavsmenn og kvinners klamme hender, og får lov å begynne å leve sitt eget liv. Det får inngå i andre og nye sammenhenger, det blir reaktualisert, det blir noe det aldri var planlagt som. Nettopp her skjer det nye.

All We Are Saying Is Give War a Chance

May 31, 2008

Denne uken ble det underskrevet en internasjonal avtale med forbud mot klasevåpen. Et mer lokalt problem, i og med at norske myndigheter har vært aktive i debatten for et slikt forbud, er at Statens pensjonsfond – utland (det såkalte Oljefondet), har investeringer i våpenproduksjon, inkludert Textron, som lager ammunisjonen BLU-108. Og riktig nok er våpenindustrien muligens like mye fanget inn av Newspeak som politikken, men å lese slikt: “BLU-108 lets you think wider than ever before. Because few weapons are as effective against so many hard or soft target types as the BLU-108 submunition. Ever fewer weapons are as powerful, cost effective or leave battlefields as clean” er rimelig sterkt (det er reklame fra fabrikanten, som kan ses hos Dagbladet her). “Leave battlefields clean”; det er altså våpen vi taler om. Men, for nå å understreke at dette også er business, her er Textrons egen reklamefilm.

All You Need Is …

May 30, 2008

Morrissey, “All You Need Is Me” (se ellers Morrisseys MySpace her).

Hotpants og pyramider

May 29, 2008

I gårsdagens markering av Kylie Minogues førtiårsdag, la jeg inn en video der også Nick Cave er med. Og de har jo sunget sammen flere ganger. I dag er Nick Cave selv i mediene. Det skal reises en statue av ham i Warracknabeal, Australia, med Cave sittende halvnaken på en steilende hest. (Denne saken blir jeg nødt til å komme tilbake til senere). Men i den anledning er Cave intervjuet av siste nummer av Q. Jeg har ikke fått lest det enda, men det er referater i Bergens Tidene, og Cave snakker også om Kylie. Han synes særlig opptatt av hennes bekledning, og i BT siteres han slik: “Kylies hotpants er for Australia det Jesu likklede er for Torino […] Folk burde knele foran hotpantsene til Kylie. Hele sivilisasjoner er bygd til ære for mindre viktige ting enn de hotpantsene. Pyramidene for eksempel.” Det er da noen sammenligninger med en viss punch.

Kylie (40)

May 28, 2008

Det er Kylie Minogues 40-års dag i dag. Og det må jo markeres. Hun har blitt avskrevet ved flere anledninger, men det er liten tvil om at hun har fylt diverse dansegulv gjennom tidene. Og at ikke alle låtene hennes holder seg like godt har vel også noe med popmusikkens logikk å gjøre. Så altså, her først “Locomotion” fra 1988.

Og så, en låt som jeg definitivt mener holder godt, og som det er vanskelig å få ut av hodet (og kroppen): “Can’t Get You out of My Head” fra 2001.

Og, som en bonus – og en litt annen Kylie – her er “Death Is Not The End” i en riktig flott utgave:

Monument i Berlin

May 28, 2008

Tirsdag ble endelig monumentet til minne om homofile offer for nazismen åpnet i Berlin (les her, her, her og her). Det er den dansk-norske duoen Ingar Dragset og Michael Elmgreen som har laget monumentet (for min del sist sett i iscenesettelsen av Kaija Saariahos opera L’amour de loin). Monumentet i Berlin er lokalisert i utkanten av Tiergarten, og består av en steinsøyle.

Inne i søylen kjører det en halvannet minutts film i loop. Filmen er regissert av Thomas Vinterberg, og viser to menn som kysser. Lokaliteten til filmen er den samme som der monumentet nå altså står.


Her er også en kort reportasje fra AP med bilder og intervjuer:

At dette monumentet også har en gyldighet i dag blir sørgelig klart om man leser YouTube-kommentarene under denne videoen. Og, som tilfellet er med monumenter, det dreier seg om å holde historien fast i erindringen. Det er selvsagt mulig å være kritisk til den monumentaliseringen som finner sted både i Berlin og andre steder. Samtidig synes for meg en slik kritisk holdning ofte å være resultat av et privilegert ståsted, og at man glemmer, ikke bare eller først og fremst historien, men snarere hvordan elementer av fortiden fortsatt er til stede i dag, elementer man trodde var et forbigått stadium.

Musikk av en annen verden

May 28, 2008

Gårsdagens konsert for meg under festspillene var med Siwan, og jeg har anmeldt konserten her.

Det var, som det vel går fram av anmeldelsen, en fantastisk konsert, med musikalske enkeltprestasjoner hele veien, men samtidig først og fremst følelsen og klangen av et band. Bildet over er hentet fra Siwans hjemmeside, og der finnes det også noen lydklipp. Og så får vi håpe dette verket kommer på plate om ikke så altfor lenge.

Jeg har aldri lest en blogg, men …

May 27, 2008

Dag Solstad er en av de norske forfattere jeg har lest med stor interesse siden jeg gikk på videregående skole – og det begynner å bli en stund siden. Jeg har aldri syntes alle hans bøker var like interessante, men husker fortsatt med glede min leseropplevelse av Roman 1987, og ja, den kom nettopp da, i 1987. Og etter en lengre periode uten å lese Solstads nye romaner, fikk jeg igjen øynene opp da 16/07/41 kom i 2002.

Den siste tiden har Solstad vært i vinden – og i media – igjen. Han skriver et interessant essay om Ibsens Brand til festspillene som fortsatt foregår her i Bergen. Og han har publisert en artikkel i siste nummer av Samtiden. Den artikkelen har jeg ikke fått lest enda, men han er intervjuet i Dagbladet i dag. Her diskuterer har trykkefriheten, og det han kaller en “pervertert ytringsfrihet.” Og i denne sammenhengen kommer han med noen utspill som nesten er skapt for å komme i bloggosfæren. I sin kritikk (eller det skulle muligens stått “kritikk”) av blogger, og knyttet til mengden av ytringer, ikke minst på nettet, sier han “jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det,” hvorpå Andreas Wiese spør: “Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest?” Solstad svarer: “Jeg har jo hørt om det. Det er noe med blogger som kan få ellers fornuftige mennesker til å oppføre seg som nyutsprungne russ.” Nå kan man på denne bakgrunn føle seg relativt sikre på at Solstad ikke kommer til å lese dette heller, men likevel. Jeg synes også selv at det er mye ord på nettet – sannsynligvis altfor mye – og det gjelder selvfølgelig ikke nettet alene. På den andre siden, som i enhver mediekritikk, det er også mulig å la være å lese (og her er vi i nærheten av den berømte “av-knappen” når det dreier seg om tv-kritikk – man behøver ikke se programmer man ikke liker). Her mener jeg selvsagt ikke at dette er en god grunn for at alt skal publiseres; enten i aviser, på tv, i blogger, eller hvor som helst. Men muligens krever en kritikk av et helt medium – som i dette tilfellet blogger – en litt annen inngang til fenomenet. Det er, for nå å si det slik, flere eksempler i blogroll over til høyre, på blogger jeg definitivt synes bidrar til at ellers fornuftige mennesker fortsetter å gjøre (og skrive) fornuftige ting. Og den maktkritikk Solstad forsvarer som en viktig del av trykkefriheten, den finnes da definitivt også i bloggosfæren.

(Den siste, og litt ironiske, dimensjonen som jeg vil framheve her, er at hvis mediet fungerer vil det snart nederst på siden der Solstad er intervjuet, stå en link til bloggen her. Det synes jeg på en måte er et godt bilde på hvordan tankene beveger seg. Så får jeg heller ta sjansen på å framstå som en mer tanketom blogger…)