Tolvtonetennis?

At Arnold Schoenberg “fant opp” tolvtonemusikken, og dertil hørende notasjon, er sånn sett velkjent. Litt mindre kjent er at han også fant opp en notasjon for tennis. Via Alex Ross‘ twitter ble jeg oppmerksom på denne artikkelen, som blant annet beskriver Roger Federers 2009 US Open semifinale (mot Novak Djokovic).

Så langt, så godt, om enn man selvsagt kan stille spørsmål ved hvorfor man ville oversette tennis til skrift. Men ved hjelp av tennisen er det også mulig å diskutere noe andre forbindelser. Schoenberg var nemlig selv en ivrig tennisspiller.

Og en av Schoenbergs tennispartnere var George Gershwin (som Alex Ross skriver, i The Rest is Noise, spilte han også med Ira Gershwin og med Charlie Chaplin). (Dette må så ha vært mellom 1934, da Schoenberg kom til det sydlige California og i 1937 da Gershwin døde).

Interessant nok fant jeg så Kyo Yoshidas “I Got Rhythm and Played Tennis with Mr. Schoenberg”:

Det er å beskrive som en mash-up for to klaver, der det ene spiller Gershwins “I Got Rhythm” (fra 1930), mens det andre spiller utdrag fra ulike verker av Schoenberg (notene kan ses her).

Og endelig, her er Gershwin med sitt portrett av Schoenberg. Schoenberg var som kjent også maler, så forbindelsene mellom de to komponistene – som man må kunne si har veldig ulike virkningshistorier – er mange.

Stayin’ Alive In The Wall

I gårsdagens post er det noen eksempler fra Pet Shop Boys der flere låter kombineres, som når “Can’t Get My Eyes off You” puttes inn i “Where the Streets Have No Name.” Her ser vi en slags form for montasjeteknikk som gjør noe annet med musikken enn coverversjoner gjør, men som samtidig også er en del av en versjoneringspraksis. Men nettopp i møtet med montasjeteknikker og måter å blande allerede eksisterende materiale på åpner det seg også interessante perspektiver. Låtene blir manipulert, men det er gjennom en form for resirkuleringspraksis. Jeg er opptatt av slike kulturelle resirkuleringspraksiser, og den logiske videreføringen av det som skjer i eksemplet fra Pet Shop Boys er mashup’en. Jeg har ventet med å virkelig kaste meg over mashups. Det er så mange der ute, og det kan være vanskelig å finne de riktig gode. Også her minner det om coverversjoner, det kan være litt vanskelig å persist si hva som gjør en coverversjon god eller ei. Men en mashup jeg fikk tilsendt denne ukene gjør at jeg her starter en ny serie (så får vi se hvordan det går).

Her er Wax Audios “Stayin’ Alive In The Wall,” som, selvsagt, blander Bee Gees’ “Stayin’ Alive” (fra 1977) og Pink Floyds “Another Brick in The Wall Pt. II” (fra 1979) Og jeg synes det er aldeles glimrende, også fordi de to låtene har et visst sammenfall i musikalsk logikk: