Archive for February, 2010

Poptelefoner og videotelefoner

February 19, 2010

Den siste tiden har jeg skrevet blogginnlegg knyttet til både Grammy Awards og Brit Awards (her og her). Opptredener ved disse anledningene er viktige, og det er mange framføringer som har satt spor etter seg. Det kan udmerket også bli resultatet av Lady Gagas performance under årets Brit Awards tirsdag. Med en hyllest til Alexander McQueen og i et antrekk av en annen verden framfører hun “Telephone” og “Dance in the Dark”:

Åpenbart er dette mer enn en konsertframføring. Dette er – i en eller annen forstand – musikkteater; det er performance, det er Gesamtkunstwerk. Faktisk synes jeg på mange måter den wagnerske termen passer best.

Samtidig, og i tråd med en av de andre besettelsene mine, så er låten “Telephone” interessant (for mer om telefoner og pop se her). Lady Gaga skrev låten med tanke på at Britney Spears skulle gjøre den. Det ble det intet av, men istedet gjorde hun den selv, på albumet The Fame Monster, sammen med Beyoncé. Og telefonen finnes ikke bare i tittelen; lyden av en telefon kan høres, teksten anvender telefonene som en metafor i forhold til kommunikasjo og særlig kommunikasjonssammenbrudd. Bilder fra den kommende videoen viser også Lady Gagas hår satt opp som en telefon.

Stillbilder viser også Lady Gaga og Beyoncé kjørende i en bil vi kjenner igjen fra Quentin Tarantinos Kill Bill:

Tarantino-referansen bringer oss også til den forrige gangen Lady Gaga og Beyoncé samarbeidet. Også her er det telefoniske i sentrum. Her er videoen til “Video Phone” (regisert av Hype Williams):

Låten var først med på andre halvdel av I Am … Sasha Fierce, men det er en remiks-utgave, der Lady Gaga også er med, som er grunnlaget for videoen.

Åpningen har både en tarantinosk klang og stemming (med mer enn hint av Reservoir Dogs). Underveis er det også rikelig anledning til diverse våpen, og dermed også hint av noen av de samme dimensjonene som Rihannas senestre videoer (se her). Men i en slags dialog med Lady Gagas låt er det også her det telefoniske som framheves. Samtidig er dette en annen form for telefon; billedtelefonen åpner for det visuelle som en like viktig – eller viktigere – dimensjon enn det auditive. Og dette kommer fram ved den mannlige karakteren (ved 0:48) som slett ikke er all ears, men all eye. Hodet har blitt “erstattet” av en kameralinse. Og foran kameraet er Beyoncé – eller skal vi heller si Sasha Fierce? – åpenbart et objekt, og snarere enn telefonens nivelering av subjekt/objekt-forholdet iscenesettes kameraets fokus på et slikt forhold. Samtidig kan man hevde at objektiveringen problematiseres, både siden Beyoncé i videoen er artisten og hovedpersonen men også, og ikke minst, siden det såkalte objektet her tar kontrollen over blikket. Dog, en eventuell radikalitet her bør også utfordres; selv om Beyoncé framstår som å være i kontroll er det en kontroll på rimelig heteronormative premisser, noe som gjør en feministisk kritikk av det mannlige blikk mer vansklig å lese inn i videoen (jeg har tidligere kommentert hvordan det er vanskelig å argumentere for et feministisk alternativ i forhold til Beyoncés seneste produksjon). Men ved 3:21 ses en av kameramennene truffet av piler, så det er en slags fare forbundet med blikket like vel. Samtidig kobles dette med referanser til Betty Page, og igjen er det det kvinnelige blikkfang som står i sentrum. Skytevåpnene som anvendes synes også å ha en forbindelse til kameraene – som kjent skyter både kameraer og våpen (photo shot) – samtidig som en fallisk dimensjon åpnes. Selv om det er kvinnene som håndterer skytevåpnene her synes dermed forbindelsen mellom pin-up og våpen å framheve et konservativt kvinnebilde.

Referansen til Reservoir Dogs gjør også at jeg igjen kan poste åpningssekvensens diskusjon om Madonna (se også her):

På en måte minner Tarantino oss om at populærkultur også er show og underholdning. Og kanskje vil jeg endre mening om denne konteksten når jeg får sett videoen til “Telephone.” Referansen til Kill Bill, og Uma Thurmans karakter, åpner i det minste for et noe annet kvinnebilde enn det som kommer fram i “Video Phone.” I det minste vil nok den telefoniske logikken bli tydeligere der – slik den er det i Lady Gagas tekst.

Advertisements

Også du, Lily

February 17, 2010

I forlengelsen av de foregående to poster kan jeg nå legge til enda en pop-framføring med kvinnelig solist og soldater. Under gårsdagens Brit Awards framførte Lily Allen “The Fear”:

Og selv om de rosa (plastikk-)geværene nok ikke er veldig truende, og man dermed kan diskutere muligheten for mer enn en smule ironi her, så er det likevel uniformerte menn som danser rundt henne.

Harde kropper

February 4, 2010

I gårsdagens post om soldater og militaristisk masulinitet med utgangspunkt i Beyoncés opptreden under Grammy Awards ble min fortolkning av Rihanna – med utgangspunkt i videoen til “Russian Roulette” – på mange måter at hun iscenesetter et mer ambivalent forhold til “soldaten.” Men mon ikke jeg gikk litt hurtig fram. Ikke minst blir dette tydelig om man sammenligner med den neste videoen som kom i forbindelse med Rated R. “Hard”:

Her er soldattemaet og det militære strukket adskillig lengre, og Rihanna spiller selv flere roller. Mange av disse rollene har militære konnotasjoner, også selv om de til en viss grad spiller på en kjønnsdikotomi mellom mann og kvinne. Underveis i teksten – en tekst det ellers kan være vanskelig å finne særlig mening i – henviser Rihanna til seg selv ved navn – “Never lyin’, truth teller / That Rihanna reign, just won’t let up” – en praksis som både minner om rap’ens navngivninger og Britneys “Gimme More.”

Det er også en måte artisten selv skrives inn i låten. Låtens “jeg” – den persona vi hører synge – sammenfaller dermed med den “empiriske” personen bak låten. Man iscenesetter musikken som e nærmest selvbiografisk og autentisk uttrykk. I tilfelle Rihanna kan dette settes sammen med den terapeutiske lesningen av hele Rated R, tanken om at hun her gjør om med det misbruket hun var utsatt for i januar 2008 (referanser sist sett på norsk og svensk tv). Dette kan selvsagt være riktig nok, og gitt historien kan man ikke underslå muligheten for en slik fortolkning. Men hvordan forholde dette til uttrykket i videoen?

Rihannas beste plate hadde tittelen Good Girl Gone Bad (fra 2007), men i denne videoen ser det ut som hun iscenesetter en “pulp girl gone hard.” Samtidig er det ikke helt så enkelt. De ulike rollene hun inntar går fra en lederskikkelse som gir ordre til eksekusjonspelletongen på den ene siden til et kvinneobjekt med kamuflasjeuniform men der hun samtidig framstår ytterst lettkledd på den andre (en slags parallell til Goldie Hawn i Private Benjamin (fra 2000), men samtidig også helt annerledes). Hun framstår i en stram sort kjole, men der skuldrene samtidig både er beskyttet og truende (nærmest som pigger på en dinosaur), og, endelig, hun framstår med ører som Mickey Mouse, men med patronbelte, og som kjørende i en rosa tanks (se bilder her).

Det er vanskelig å ikke se særlig dette bildet som å inneha en ekstrem dobbelthet, fra det barnlige til det militante, fra et kvinneobjekt til et militaristisk fallossymbol, noe som altså etablerer en forbindelse mellom underholdningsindustrien og militærindustrien. Her nytter det ikke å bare se platen og videoen som terapeutiske. De inngår i en samfunnsmessig og politisk kontekst, som både er knyttet til krig og underholdning, men også til kjønnspolitikk. Den resirkuleringen av “girl power” som oppstår her inngår i et normativt bilde, og det nok mer enn da Spice Girls i sin tid ble bildet på “girl power.” Men på samme måten som i forhold til Spice Girls er det også her et fokus på den seksualiserte kroppen. Et slikt fokus er ikke nødvendigvis et problem, men videoen framstår likevel reaksjonær; de to kjønn etableres i bildene som ekstreme uttrykk, også selv om Rihanna kan innta både den harde aggressor og den mykere passive mottaker. Men selv om kvinnebildet i denne videoen framstår rimelig problematisk synes jeg likevel mannsbildet er verre (her er en slags parallel til gårsdagens diskusjon av Beyoncé). Mannen er soldaten, den anonymiserte soldaten (anonymisert enten ved uniform eller ved briller eller begge deler), og den militaristiske maskuliniteten blir nærmeste enerådende. I The Image of Man: The Creation of Modern Masculinity skriver George L. Mosse om hvordan gymnastikk og militarisme henger tett sammen innenfor framveksten av den moderne maskuliniteten:

“The steeling of the male body had a significance far beyond health and hygiene or acquiring strength and motor skills. It created manly beauty and character, it forged a stereotype.”

Denne stereotypen er det altså Rihanna (og Beyoncé) forholder seg til. En stereotyp som framhever aggresjon som en mannlig dyd.

Soldatene kommer

February 3, 2010

Søndag vant Beyoncé seks Grammy Awards. Hun er hardt arbeidende, og har solgt mengder av plater, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med I Am … Sasha Fierce (og både mener at B’Day er en mye bedre plate, og at “Crazy in Love” mye mulig er hennes beste låt), så er det definitivt også dimensjoner ved den siste platen som er riktig gode. “Single Ladies (Put A Ring On It)” har muligens en av de mest kjønnspolitisk reaksjonære tekstene i nyere tid, og er langt unna en beskrivelse av dagens kvinneroller, men også den svinger riktig godt, ikke minst i det opptaket jeg postet for en tid tilbake (her). På I Am … Sasha Fierce iscenesetter Beyoncé et slags dobbeltgjengermotiv, der Beyoncé (på den første platen) er “the good girl” mens Sasha Fierce (på den andre platen) er “the bad girl.” Dermed viser hun fram en sammensatt identitet, men den er ikke særlig flytende. Snarere er det som om en “nattside” får spillerom, men det virker hele tiden som om den likevel skal overvinnes til slutt.

En annen dobbelthet kommer fram i “If I Were a Boy,” der teksten åpner for en sammenligning på tvers av kjønnsnormativiteten. Hvis hun fikk være gutt (eller mann), om så bare for en stund, ville hun ha en større frihet. Det er som om hun her påpeker en asymmetri i forhold til samfunnets forventinger, og at det dermed øyensynelig ville være enklere å være hankjønn. Samtidig kommer det inn en dimensjon knyttet til forholdet mellom mann og kvinne: “If I were a boy / I think I could understand / How it feels to love a girl / I swear I’d be a better man.”

Så skulle man tro at dette ville spiller over på bildet av mannen, men her kommer Beyoncés opptreden fra Grammy Awards inn og gjør noe helt annet. Sammen med mengder av soldater kommer hun marsjerende inn på scenen. Låten begynner i en slags rubato feeling, men relativt store utslag, og på teksten “I swear I’d be a better man” (0:56) griper hun seg til skrittet – en bevegelse ikke minst kjent fra Michael Jackson – før låten bygges videre opp:

Men det er særlig soldatene jeg er opptatt av. Deres “dans” har klare militaristiske trekk, de minner meg om bilder fra Starship Troopers (Paul Verhoven, 1997), og det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til mer fascistoide menneskebilder. Hva slags maskulinitet er det tale om? Og hvordan passer den inn i forhold til Beyoncés tekst? Hva er det med soldatene som plutselig skulle sammenfalle med “If I Were a Boy”?

Samtidig, Beyoncé er ikke den første som viser til soldater. Da jeg så framføringen kom jeg nærmest umiddelbart i tanker om Britney Spears’ “Toy Soldier” (fra Blackout).

Det er ikke så mye videoen eller framføringen jeg tenker på, men snarer tekstens fokus: “This time I need a soldider / A really bad ass soldier / That know how to take, take care of me / I’m so damn glad that’s over / This time I need a solider / I’m sick of toy soldiers / A boy that knows how to take care of me / Won’t be just comin’ over.” Her framheves en militaristisk maskulinitet som idealet. Sangens jeg – som vi av gammel vane vil tenke som “Britney” – vil ha “a really bad ass soldier,” en maskulinitet knyttet til en gammel normativ forståelse.

Endelig finnes det noen soldater som kan igjen minner om dem hos Beyoncé i videoen til Rihannas “Russian Roulette” (fra Rated R).

Men her er det samtidig noen forskjeller. De delvis anonymiserte soldatene har den samme science-fiction aktige eller fascistiske framtreden, men de framstår ikke lenger som idealer. De er truende, og Rihanna framstår i videoen mer som på flukt og understrykket, samtidig som hun tar seg sammen for å kjempe tilbake. Videoen har også blitt fortolket som semi-biografisk og som et oppgjør med Chris Brown (se her – det var iøvrigt i forbindelse med fjorårets Grammy at Brown banket opp Rihanna), og denne muligheten er selvsagt også til stede. Men samtidig, også i en slik optikk framstår masuliniten som et problem. Det synes altså som om en normativ masulinitet er på spill på flere måter i disse låtene. Soldaten – den militaristiske mann – blir ideal, om enn Rihanna også delvis viser ham fram som truende. Og, det virker som om det ikke er så mange alternativer akkurat her. Det åpner jo så igjen for diskusjoner.