Harde kropper

I gårsdagens post om soldater og militaristisk masulinitet med utgangspunkt i Beyoncés opptreden under Grammy Awards ble min fortolkning av Rihanna – med utgangspunkt i videoen til “Russian Roulette” – på mange måter at hun iscenesetter et mer ambivalent forhold til “soldaten.” Men mon ikke jeg gikk litt hurtig fram. Ikke minst blir dette tydelig om man sammenligner med den neste videoen som kom i forbindelse med Rated R. “Hard”:

Her er soldattemaet og det militære strukket adskillig lengre, og Rihanna spiller selv flere roller. Mange av disse rollene har militære konnotasjoner, også selv om de til en viss grad spiller på en kjønnsdikotomi mellom mann og kvinne. Underveis i teksten – en tekst det ellers kan være vanskelig å finne særlig mening i – henviser Rihanna til seg selv ved navn – “Never lyin’, truth teller / That Rihanna reign, just won’t let up” – en praksis som både minner om rap’ens navngivninger og Britneys “Gimme More.”

Det er også en måte artisten selv skrives inn i låten. Låtens “jeg” – den persona vi hører synge – sammenfaller dermed med den “empiriske” personen bak låten. Man iscenesetter musikken som e nærmest selvbiografisk og autentisk uttrykk. I tilfelle Rihanna kan dette settes sammen med den terapeutiske lesningen av hele Rated R, tanken om at hun her gjør om med det misbruket hun var utsatt for i januar 2008 (referanser sist sett på norsk og svensk tv). Dette kan selvsagt være riktig nok, og gitt historien kan man ikke underslå muligheten for en slik fortolkning. Men hvordan forholde dette til uttrykket i videoen?

Rihannas beste plate hadde tittelen Good Girl Gone Bad (fra 2007), men i denne videoen ser det ut som hun iscenesetter en “pulp girl gone hard.” Samtidig er det ikke helt så enkelt. De ulike rollene hun inntar går fra en lederskikkelse som gir ordre til eksekusjonspelletongen på den ene siden til et kvinneobjekt med kamuflasjeuniform men der hun samtidig framstår ytterst lettkledd på den andre (en slags parallell til Goldie Hawn i Private Benjamin (fra 2000), men samtidig også helt annerledes). Hun framstår i en stram sort kjole, men der skuldrene samtidig både er beskyttet og truende (nærmest som pigger på en dinosaur), og, endelig, hun framstår med ører som Mickey Mouse, men med patronbelte, og som kjørende i en rosa tanks (se bilder her).

Det er vanskelig å ikke se særlig dette bildet som å inneha en ekstrem dobbelthet, fra det barnlige til det militante, fra et kvinneobjekt til et militaristisk fallossymbol, noe som altså etablerer en forbindelse mellom underholdningsindustrien og militærindustrien. Her nytter det ikke å bare se platen og videoen som terapeutiske. De inngår i en samfunnsmessig og politisk kontekst, som både er knyttet til krig og underholdning, men også til kjønnspolitikk. Den resirkuleringen av “girl power” som oppstår her inngår i et normativt bilde, og det nok mer enn da Spice Girls i sin tid ble bildet på “girl power.” Men på samme måten som i forhold til Spice Girls er det også her et fokus på den seksualiserte kroppen. Et slikt fokus er ikke nødvendigvis et problem, men videoen framstår likevel reaksjonær; de to kjønn etableres i bildene som ekstreme uttrykk, også selv om Rihanna kan innta både den harde aggressor og den mykere passive mottaker. Men selv om kvinnebildet i denne videoen framstår rimelig problematisk synes jeg likevel mannsbildet er verre (her er en slags parallel til gårsdagens diskusjon av Beyoncé). Mannen er soldaten, den anonymiserte soldaten (anonymisert enten ved uniform eller ved briller eller begge deler), og den militaristiske maskuliniteten blir nærmeste enerådende. I The Image of Man: The Creation of Modern Masculinity skriver George L. Mosse om hvordan gymnastikk og militarisme henger tett sammen innenfor framveksten av den moderne maskuliniteten:

“The steeling of the male body had a significance far beyond health and hygiene or acquiring strength and motor skills. It created manly beauty and character, it forged a stereotype.”

Denne stereotypen er det altså Rihanna (og Beyoncé) forholder seg til. En stereotyp som framhever aggresjon som en mannlig dyd.

Tags: , , , ,

6 Responses to “Harde kropper”

  1. Claus Krogholm Says:

    Jeg kommer til at tænke på Kate Bush’ “Army Dreamers” – http://www.youtube.com/watch?v=7Q_vNZj3Nt4 – der også forholder sig til stereotyperne, men nok på en noget andet måde. Det kan så skyldes, at den video faktisk er 30 år gammel (!). Men interessant hvordan hun også indskriver sig selv i kraft af det ‘badge’, der sidder på uniformen: KT (KaTe).

  2. Erik Steinskog Says:

    Takk for den. Det er definitivt noen av de samme stereotypene på billedsporet. Jeg synes likevel den framstår mer i sin krigsmotstand, altså at bildene i større grad illustrerer noe av krigens – eller det militæres – meningsløshet (eller noe slikt). Både teksten og, i mine ører, musikken synes å helle i den retningen. Billedsporet blir likevel noe flertyding, slik badge’n understreker. Samtidig som man muligens kan tenke at også krigsfilmer (for å ta en annen sjanger) kan framstille krigsmotstand.

  3. Kristina Says:

    så morosamt. då eg las innlegget ditt i går tenkte eg at eg måtte kommentere nett det faktum at hard-videoen kanskje sette rihanna i eit anna lys. gøy. vidare tenkte eg òg på mosse. enno gøyare.

    men, sjølv om hard videoen på mange måtar verkar meir mindre reaksjonær enn russian roulett tykkjer eg framleis han er utruleg interessant, ikkje minst som eit svar, eller til og med backlash, i etterkant av russian roulette. for det hard-videoen gjer er vel nett å gjennopprette rihanna (og illusjonen om det frie, hyperseksualiserte, mektige fem fatale) i etterkant av russian roulett.

    noko av det eg finn vidare interessante her er vidare korleis kjønnsrollene i videoane er relativt like (du har den seksualiserte kvinne og den militære mannen) men forholdet dei i mellom er så radikalt forskjelleg. der rihanna i russian roulett-videoen framstår som eit offer i kraft av å vere ei seksualisert kvinne (som riktig nok nekter å vere eit offer) og på den måten set spørsmålsteikn ved stereotypane, er ho i hard-videoen ei herskar i kraft av å vere ei seksualisert kvinne. på eit eller anna vis tykkjer eg dermed dei to videoane i fellesskap bidrar til å ytterlagare problematisere den seksualiserte kvinna og illusjonen om kvinnefrigjering gjennom seksualisering, ved at same person tilsynelatende og uproblematisk kan hoppe frå å vere offer for seksualisert vold (som videoen tydeleg konnoterer til) til å utøve ein form for seksualisert makt, som ho har til felles med til dømes beyonce på hennar grammyframøring (der ho igjen fremstår som einaste subjekt på scena).

    når du bringer mosse på bana er det enno fleire interessante aspekt som kjem fram. for i same bok som du sitere tar mosse innleiingsvis (kort) opp forhold mellom maskulinitet og femininitet i det han skriv

    “Men’s imagination toyed with the stereotypes of women such as the /femme fatale/ or the Amazon […] yet women had no real chance to manipulate the public representation of men. Still, by and large, the substance of the ideal of femininty remained intact” (mosse 1996, 13)

    eg les mosse sånn at han meiner at kvinner i det store og det heile har hatt liten definisjonsmakt over den mannlege stereotopien. har dette endra seg? tilsynelatande er det i hard-videoen rihanna som etablerer og bygger opp ein form for mannleg maskulinitet som ho, som subjekt, kan spegle seg i. trass i hennar seksualisere framtreden framstår ho i fleire scenar som subjektet som objektifiserer menn, og nytter dei som “spegel”. dette trass i og på grunn av at ho framstår som hyperseksualiser. illusjonen er sikra: rihanna er ein femme fatale som brukar sex og si rolle som sexobjekt til å definere, objektifisere og undertrykke menn (preben z mølller kan sikkert vidare greie ut om nett korleis kvinner “gjer” dette). spørsmålet er om ein i kraft av dette kan hevde at rihanna i denne videoen verkar å dominere og definere menn, på ein måte kanskje (?) er ny av tida.

    som med alle andre interessante spørsmål kan ein vel ikkje svare ja eller nei. eg vel å forstå rihanna i denne konteksten ikkje først og framst rihanna eksisterande person, men heller som ein “musikkfigur” (analog til romanfigur) i songen og videoen. der er ein viktig forskjell, for uansett kor mykje ho nyttar sitt eige namn for å etablere ei kjensle av autensitet, er det klart at videoen representerer ein iscenesetting, som ein kan rekne med i er regisert av artisten sjølv i samband med eit sannsynlegvis svært maskulint dominert pr-maskineri. då er ein kanskje attende til menn som nytter kvinnlege artister til å bygge opp under reaksjonære kjønnsstereotypar av begge kjønn, der mannen skal vere hard uansett situasjon (mellom anna ved å ikkje vise kjensler) og kvinna skal vere sexy uansett situasjon. dermed blir det heile ein ganske kompleks iscenesetting der kvinna framstår som den med definisjonsmakt, ein definisjonsmakt ho nyttar til å gjennopprette reaksjonære kjønnsroller, innanfor ein referanseramme allereie definert av menn. dermed framtstår rihanna både som aktør og marionette, som subjekt og objekt. hardt.

    takk for interessante innlegg som satte i gang (i overkant?) mykje tankeverksemd!

  4. grapecityjuice Says:

    hoj, såg at posten var godt over lengste laget. du får berre orsake at eg har stelt så mykje plass på bloggen din, når eg like gjerne kunne laga eit svarinnlegg hos meg sjølv og pinga. men det var berre av di eg blei så engasjert, så du får ta det som eit kompliment..!

  5. Erik Steinskog Says:

    Hei Kristina – og velkommen på kommentarsporet. Ingen problemer at du tar opp litt plass.
    Det er nok flere ting vi er enige om, men på tross av argumentene dine er jeg likevel i tvil om hvorvidt man kan tilskrive Rihanna en såvidt “positiv” fortolkning som du gjør. Ja, jeg er enig i at det er elementer av agency i kvinnefiguren i Hard. Men spill med og mot stereotyper er likevel vanskelig. På en måte blir hun fanget inn i det normative bildet av “kvinnen” også når hun utfordrer det. Og – og viktigst – hun utfordrer det etter mitt skjønn ikke såå mye, særlig siden hun så til de grader også reproduserer. Hadde det vært større kontraster i representasjonene ville jeg vært mer overbevist. Og det ville handlet om at noen av kvinnefigurene – det er tross alt mange – hun gestalter i Hard hadde vært litt annerledes.
    Jeg synes eksempelvis at den figuren hun spiller i videoen til Disturbia er mye mer interessant http://www.youtube.com/watch?v=E1mU6h4Xdxc Her er kvinnens seksualitet satt i scene, men spillet mellom subjekt/objekt, aktiv/passiv, etc. er mye mer ambivalent. (Det hjelper også – for meg – at jeg synes Disturbia er en bedre låt enn både Russian Roulette og Hard; samtidig som det muligens ikke er musikken vi diskuterer her).
    Når det gjelder Hard er det også en slags narsissisme som framstår i tekstens uendelige selvsentrering – I, I, I – og dermed framstår “jeg’et” (som det sånn sett ikke er så viktig å tenke som Rihanna “selv”) på mange måter forvirret eller sykt (disturbed) også her. “Hersker-rollen” i Hard er jo på mange måter en kald, kjølig offiser som gir ordre om henrettelse, selv om den figuren i den sorte kjolen også gir et slags distansert og opphøyet bilde.
    Både i forhold til Rihanna – og Beyoncé fra den andre posten – går det defintivit an å snakke om muligheter for å iscenesette kvinnelig seksualitet hinsides stereotypene, en innskriving av agency, og også “radikale” elementer. Poenget for meg i disse to postene er at soldatfiguren og fokus på den normative militaristiske maskuliniteten nok mer peker i den reaksjonære retningen. Den femininiteten som settes i kontrast til soldaten blir også av “den gamle skolen,” og det er nesten som om en klassisk 50-talls (eller tidligere) kjønnsbinaritet innskrives. Men som du nok også forstår herfra; jeg er heller ikke ferdig med å tenke på disse dimensjonen.

  6. grapecityjuice Says:

    hei, igjen.

    eg veit ikkje om eg fekk det så godt fram i innlegget, men eg er så definitivt samd i at dei kjønnsrollene som presenterast i aller høgste grad er reaksjonære og med det etter mitt syn “ikkje noko å trakte etter”. men eg tykkjer likevel det er interessant at det verkar som “russian roulette” var såpass vellukka i sitt forsøk på å setje spørsmålsteikn ved desse kjønnsstereotypiane, så vellukka at ein trengte “hard” for å gjenopprette det reaksjonære bilete igjen. så sjølv om eg å tykkjer “hard” videoen frontar eit mildt sagt begrederleg syn på kjønn, mann som kvinne, tykkjer eg òg at videoen tar i overkant hardt i (i forhold til “russian roulette”) og at det er mellom dei absolutt meir sexistiske videoane frå rihanna sånn eg ser. derfor vel eg å fortolka “hard” som ei video som skal gjenopprette illusjonen om den klassiske femme fatale og frigjeringa gjennom seksualiseringa, den illusjonen som “russian roulett” så effetkivt braut ned. kvinna framstår kanskje som ein aktør, men ser ein nærare verkar ho meir som ei dokke, vellregisert etter alle kunstens regler. regler som ofte er skapne av menn.

    og sist, men ikkje minst, så kan ein vel ikkje kome utanom å diskutere musikken litt òg? det er jo ein musikkvideo, så ein kjem vel knapt utanom musikken, når ein jaktar på meininga. sjølv om det kanskje ikkje eigentleg var hovudpoenget ditt, du starta jo med å fokusere på menn, før eg igjen, dro det heile ut.

    men det er jo spanande. for som du bemerkar, så er jo “hard” ein song som konnoterer i lassevis på den klassiske sjølvhevdinga i hip-hop med den stadige messinga om “I” (ta til dømes “rumble young man rumble” av juelz santana, som byrjar med “I”et, med orda I am) så forstår eg disturbia meir som ei låt om å miste seg sjølv (og underforstått i musikken, men kan vere eg tolkar noko fritt), eit tema som ein riktig nok finn i hip-hop og (som til dømes med loose yourself av eminem) men som kanskje heller konnoterer på arven frå disco, soul og dance (som ho delar med mellom anna gaga med “just dance”). det fine med videoen “disturbia” er jo kanskje nett korleis ho igjen utvidar bilete med konnotasjonar til sinnssjukdom, kjetteri og sjamanisme, som opnar opp for refleksjonar rundt låta på fleire plan.

    når det er sagt så er det for ein tidlegare hip-hopar gøy å sjå at kvinna, i dette høvet rihanna, ta del i tradisjonen for sjølvhevdinga som er så viktig i hip-hop og som lenge har vore eksklusiv for menn. eg har alltid tykt det var frykteleg interessant nett korleis rapparar nyttar språk og musikk til å etablere seg som subjekt og mektig-gjere seg i eit tilvere som elles er prega av mykje maktesløyse og desillusjon. om ein vel å fortolka rihanna som ei kvinne som tar den rolla framstår ho som ei tøff aktør. nett det at ho hevdar å vere hard kan jo stø ein sånn tolking, for med hard nyttar ho jo nett eit av dei adjektiva som mannsforskinga har skildra som mest maskuline.

    i ein sjanger som på typisk hegeliansk vis handlar om å hevde seg over andre subjekt (og no òg menn) er det vel kanskje umogleg å unngå at menneske blir objektifisert. men, enn kor mykje eg tykkjer det er gøy/rart/tøft/interessant å sjå kvinner, og då kvinner som er pop, ta del i ein diskurs som har vore dominert av menn er det jo sjølvsagt kjipt å sjå at den einaste måten dei kan innta den plassen er ved å spele på kjønnsstereotopyiar som ein i beste fall kan kallast avlegs. og sidan eg ikkje heller ser det som noko mål å objektifisere nokon, ei heller menn, er jo knapt det heller noko å rope hurra for heller.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: