Popmusikk og telefonhenvendelser

Denne høsten underviser jeg et kurs kalt “Elektroniske stemmer i populærmusik.” Det er først og fremst tiltenkt at studentene skal skrive bachelorprosjekter knyttet til kurset, noe som igjen vil si at de skal ha individuelle problemstillinger og pensa. Det synes jeg også gjør noe i forhold til undervisningen, og jeg har forsøkt å legge opp undervisningen rimelig bredt orientert i forhold til stemmeforskning (bloggens faste lesere vil huske at jeg har gjort lignende ting tidligere – se her).

Fredag underviste jeg så om stemmeteknologier (se også her), med fokus på telefonen og grammofonene. Disse teknologiene er selvsagt eldre enn populærmusikken slik vi tenker på den i dagligtale, men de er likevel nærmest å forstå som grunnbetingelser for store deler av dagens stemmeforskning. Gjennom disse to teknologiene blir stemmen i tydeligere grad et objekt; den kan skilles fra kroppen og nærmest leve sitt eget liv, og dermed kan den også manipuleres. At grammofonen – og senere opptaks-, lagrings- og reproduksjonsteknologier – er viktig for populærmusikken synes åpenbart, men telefonen? Bortsett fra i den abstrakte forstand at telefonen demonstrerer en kroppsløs stemme, hva så?

Men også her synes det klart at telefonen som metafor kan gjøre flere ting. Den overskrider grenser, som når Manhattan Transfer ber telefonoperatøren om en linje til Jesus (se her). Men først og fremst fungerer den som et medium mellom sangeren og hans eller hennes begjærsobjekt. I forbindelse med min undervisning leste jeg B. Lee Coopers “A Telephone Song Discography” (fra Popular Music and Society 21/4, 1997), en 13-siders artikkel der de siste 8 sidene er en liste over popsanger som refererer telefonen. Jeg følte likevel ikke at listen var oppdatert og spurte ut på facebook om flere referanser (ja, på tross av hva jeg skrev for et år siden, jeg er nå på facebook – noe som nok er en av grunnene til mindre aktivitet på bloggen). Og jeg fikk da en god del svar, inkludert låter jeg ikke visste om.

Et “problem” er at de fleste stemmene ikke lyder som stemmer i telefoner, et annet at det som oftest bare er i poptekstene man hører referansen til telefonen. Men disse problemene er ikke store. Popmusikk er både musikk og tekst, og samtidig er det en interessant dimensjon i det banale faktum at man synger om telefoner. Det er som om man gjør oppmerksom på stemmen og stemmens tilstedeværelse. Gjennom å synge om telefoner påpeker man at det er sang det er tale om, også selv om stemmen lyser “ren.”

Ta for eksempel Electric Light Orchestras “Telephone Line.”

Her hører vi svak ringing, og det er egentlig tale om en telefonsamtale som ikke finner sted. Jeff Lynne synger om telefonen, men det er en telefon som ikke blir besvart. På mange måter et telefonisk motstykke til Elvis’ klassiske “Return to Sender.” En avvisning gjort i og ved medier.

Et annet interessant eksempel er Alicia Keys‘ “How Come You Don’t Call Me Anymore?”

Denne låten er egentlig av Prince, og den kom ut på b-siden av hans singel til “1999.” Det åpner seg et spørsmål hvordan denne låten endrer karakter avhengig av om det er en mann eller en kvinne som synger den. Og da først og fremst i forholdet mellom aktiv og passiv, mellom den som ringer og den som mottar, mellom stemme og øre. Men om man her skulle tro at Prince synger som en forsmådd mann, mens Alicia i større grad viser en klassisk feminin figure skal man kanskje tenke annerledes, nettopp ut fra det åpenbare at ELOs låt også viser til en lignende struktur, og der makten – makten til å ta telefonen – så til de grader også kan ligge hos mottaker. Så enten man ringer eller lar være, enten man tar telefonen – hører the Call / der Ruf, som Avital Ronell ville si – eller ei, så har telefonen en henvendelsesstruktur som nettopp åpner for en slik kommunikativ usikkerhetsstruktur.

Tags: , , , ,

5 Responses to “Popmusikk og telefonhenvendelser”

  1. Claus Krogholm Says:

    En variant kunne være Gorillaz: “Feel Good Inc.”, hvor Damon Albarn efter sigende synger via en telefon fra Reykjavik. Det er ikke en sang om telefoner, men den forener de to stemmeteknologier: telefon og grammofon (i udvidet betydning).

  2. Erik Steinskog Says:

    Takk for den Claus. Og ja, jeg kan godt se poenget.
    Det finnes faktisk noen eksempler der man kan høre at sangere synger gjennom telefon – eller andre stemmeforlengere. Man har også Tom Waits og Mike Patton som eksperimenterer med slikt. Og Gorillaz er et godt eksempel. På den måten kan man også dele opp mellom sanger om telefoner og sanger i telefoner. Hm. Det er mer å tenke på her.

  3. perolofdk Says:

    Spændende indlæg. Måske kan dette have din interesse:
    Engang i 60’erne lavede jeg en tekst om den elektronisk formidlede stemme http://www.geocities.com/splintbasket/readme6.htm#stemme , trykt i en samling 1972, en tekst som jeg syntes vandt aktualitet med nettet. Jeg har også brugt den i anden sammenhæng http://www.youtube.com/watch?v=RbQSWB6aaFo

  4. Claus Krogholm Says:

    En lidt sen tilføjelse – The Fall: Telephone Thing (1990) http://www.youtube.com/watch?v=vEOtckaZtLg

  5. Øyvind Jo Heimdal Eik Says:

    Jeg savner dine rop i skogen!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: