Poptelefoner og videotelefoner

Den siste tiden har jeg skrevet blogginnlegg knyttet til både Grammy Awards og Brit Awards (her og her). Opptredener ved disse anledningene er viktige, og det er mange framføringer som har satt spor etter seg. Det kan udmerket også bli resultatet av Lady Gagas performance under årets Brit Awards tirsdag. Med en hyllest til Alexander McQueen og i et antrekk av en annen verden framfører hun “Telephone” og “Dance in the Dark”:

Åpenbart er dette mer enn en konsertframføring. Dette er – i en eller annen forstand – musikkteater; det er performance, det er Gesamtkunstwerk. Faktisk synes jeg på mange måter den wagnerske termen passer best.

Samtidig, og i tråd med en av de andre besettelsene mine, så er låten “Telephone” interessant (for mer om telefoner og pop se her). Lady Gaga skrev låten med tanke på at Britney Spears skulle gjøre den. Det ble det intet av, men istedet gjorde hun den selv, på albumet The Fame Monster, sammen med Beyoncé. Og telefonen finnes ikke bare i tittelen; lyden av en telefon kan høres, teksten anvender telefonene som en metafor i forhold til kommunikasjo og særlig kommunikasjonssammenbrudd. Bilder fra den kommende videoen viser også Lady Gagas hår satt opp som en telefon.

Stillbilder viser også Lady Gaga og Beyoncé kjørende i en bil vi kjenner igjen fra Quentin Tarantinos Kill Bill:

Tarantino-referansen bringer oss også til den forrige gangen Lady Gaga og Beyoncé samarbeidet. Også her er det telefoniske i sentrum. Her er videoen til “Video Phone” (regisert av Hype Williams):

Låten var først med på andre halvdel av I Am … Sasha Fierce, men det er en remiks-utgave, der Lady Gaga også er med, som er grunnlaget for videoen.

Åpningen har både en tarantinosk klang og stemming (med mer enn hint av Reservoir Dogs). Underveis er det også rikelig anledning til diverse våpen, og dermed også hint av noen av de samme dimensjonene som Rihannas senestre videoer (se her). Men i en slags dialog med Lady Gagas låt er det også her det telefoniske som framheves. Samtidig er dette en annen form for telefon; billedtelefonen åpner for det visuelle som en like viktig – eller viktigere – dimensjon enn det auditive. Og dette kommer fram ved den mannlige karakteren (ved 0:48) som slett ikke er all ears, men all eye. Hodet har blitt “erstattet” av en kameralinse. Og foran kameraet er Beyoncé – eller skal vi heller si Sasha Fierce? – åpenbart et objekt, og snarere enn telefonens nivelering av subjekt/objekt-forholdet iscenesettes kameraets fokus på et slikt forhold. Samtidig kan man hevde at objektiveringen problematiseres, både siden Beyoncé i videoen er artisten og hovedpersonen men også, og ikke minst, siden det såkalte objektet her tar kontrollen over blikket. Dog, en eventuell radikalitet her bør også utfordres; selv om Beyoncé framstår som å være i kontroll er det en kontroll på rimelig heteronormative premisser, noe som gjør en feministisk kritikk av det mannlige blikk mer vansklig å lese inn i videoen (jeg har tidligere kommentert hvordan det er vanskelig å argumentere for et feministisk alternativ i forhold til Beyoncés seneste produksjon). Men ved 3:21 ses en av kameramennene truffet av piler, så det er en slags fare forbundet med blikket like vel. Samtidig kobles dette med referanser til Betty Page, og igjen er det det kvinnelige blikkfang som står i sentrum. Skytevåpnene som anvendes synes også å ha en forbindelse til kameraene – som kjent skyter både kameraer og våpen (photo shot) – samtidig som en fallisk dimensjon åpnes. Selv om det er kvinnene som håndterer skytevåpnene her synes dermed forbindelsen mellom pin-up og våpen å framheve et konservativt kvinnebilde.

Referansen til Reservoir Dogs gjør også at jeg igjen kan poste åpningssekvensens diskusjon om Madonna (se også her):

På en måte minner Tarantino oss om at populærkultur også er show og underholdning. Og kanskje vil jeg endre mening om denne konteksten når jeg får sett videoen til “Telephone.” Referansen til Kill Bill, og Uma Thurmans karakter, åpner i det minste for et noe annet kvinnebilde enn det som kommer fram i “Video Phone.” I det minste vil nok den telefoniske logikken bli tydeligere der – slik den er det i Lady Gagas tekst.

Tags: , , , , , , , ,

2 Responses to “Poptelefoner og videotelefoner”

  1. Kristina Says:

    Spanande. Trur det vi er ein del som gler oss til telephone-videoen til Gaga. Den dama finn på ein del moro, og så oppteken av, medviten på og leiken som ho er med iscenesetting er det ofte moro å fortolke arbeidet hennar, nett av di det ofte er mykje undertekst og tolkingsrom der.

    Fin post!

  2. Erik Steinskog Says:

    Den videoen jeg la ut fra Lady Gagas performance er nå borte. Men hun kan ses her http://www.youtube.com/watch?v=Sf2CvSuW9uI

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: