Ukens plateanmeldelser

I går hadde jeg anmeldelser av seks plater på trykk i Bergens Tidene. Det var Hiram Bullock, Plays the Music of Jimi Hendrix; Manna, Nådens gate (se anmeldelsen her); The Norwegian Army Band, Bergen, Oiseaux Exotique (her), og en fellesanmeldelse av Synnøve S. Bjørset, Slåttar, Glima, Tårån, og Gro Marie Svidal, Hardingfele.

Bare to av anmeldelsene er lagt ut på nett, så de andre kommer her. Først Hiram Bullock (som fikk karakter 4):

Storband-Hendrix

Arven etter Hendrix og Evans

Da Hiram Bullock gikk bort i fjor forsvant en av de gitaristene som i størst grad forsøkte å integrere Jimi Hendrix’ musikk inn i en verden mer preget av jazz. Det gjorde han ikke minst i Gil Evans’ berømte Monday Night Orchestra. Arven fra Gil Evans henger også over denne utgivelsen, som en slags oppdatert utgave av Evans’ egen Plays the Music of Jimi Hendrix fra 1975. Selv om Bullock ikke spiller Evans’ arrangementer, minner platen likevel om måten Evans brukte storbandets muligheter når han når han spilte Hendrix’ musikk. Bullock lyder respektfullt hendrixsk samtidig som han prøver ulike videreføringer. Han høres til og med litt ut som Hendrix når han synger, om enn vokalen er denne platens dårligste side. Storbandet kunne nok fått utfolde seg litt mer i arrangementene, men når de slår til fungerer det glimrende. Det er Bullock som står i sentrum på denne platen. For siste gang, men med stor autoritet.

Så, Synnøve S. Bjørset, Glima og Gro Marie Svidal (som fikk henholdsvis 4, 5 og 4 i karakterer)

Kvinnelige spellemenn

Stor variasjon i slåttespillet

Det er liten tvil om at det finnes et særdeles aktivt folkemusikkmiljø i Norge generelt og muligens på Vestlandet spesielt. Og en mengde av utøverne er kvinner. Nå er det muligens noe urettferdig å understreke deres kvinnelighet. De er først og fremst musikere. Men likevel må man jo si at “kvinnelig spellemann” minner om “mannlig jordmor.” Noen begreper er så fastgrodd i språket at man ikke alltid tenker over det. Her har vi så tre CD-er, alle med kvinnelige utøvere, og samlet presenterer de et bredt register av uttrykk, som likevel har det til felles at det er videreføringer av tradisjonsmusikken.

Synnøve S. Bjørset er ikke redd for å gi seg i kast med materiale de fleste vil kjenne. Her klinger “Fanitullen” friskt, om enn de fleste vil ha den for sitt indre øre allerede. Men låter som “Seint o kveldo” er likevel mer interessant, der hun først og fremst lar fela klinge, og der det er lange utstrakte klangflater som blir hovedmaterialet. Akkurat det fungerer flott, og gjelder flere av slåttene, som min favoritt, “Tomasklokkene” som avslutter platen. Ellers er repertoaret stort sett preget av springarar, men nettopp gjennom dette viser Bjørset også et utall variasjoner i hvordan hun går til verks i spillet sitt. Det blir en variert CD, med et rimelig heftig repertoar.

Gro Marie Svidals plate har en annen karakter. Det skyldes delvis repertoaret, men også at hun spiller litt mer nedpå. Der Bjørset virker fandenivoldsk i spillet, er det en mer tankefull tone i store deler av Svidals spill. Men det er slett ikke dårligere. Det er bare en annen tone, et annet uttrykk, og dermed også en annen klang og en annen form for formidling. Slik viser hun på sin måte til den bredden av uttrykk som er til rådighet for utøverne. Denne variasjonen av uttrykk kommer også fram i valget av repertoar. Her er hallinger, springarar, en vals, en reinlender, men særlig flotte er de mange brudeslåttene.

Glima byr med nødvendighet på et annet klangbilde. Glima er en trio bestående av Torunn Raftevold Rue på hardingfele, Ragnhild Knudsen på hardingfele og bratsj, og Helene Waage på cello. Dermed kommer det arrangementer inn, og de gjør selvsagt noe med musikken. Samtidig åpner dette utsynet enda mer. Musikken er tross alt ikke så annerledes i forhold til de øvrige platene, men klangen av flere instrumenter bidrar til enda en annen klang.

Sammen demonstrerer disse tre utgivelsene dermed også noe av bredden innenfor dagens folkemusikk. Det er en bredde det er gode grunner til å ivareta, og det er en bredde som nærmest krever videre utforskning. Her er det ingen stillstand å spore: folkemusikken får lov å være her og nå og den unngår å bli museal. Og kanskje er det slik at det er kvinner som har mest baller til å gjøre nettopp dette.

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: