Posts Tagged ‘Benga’

Dubstep mellom undergrunn og mainstream

February 27, 2011

Fredag var jeg i Vega og hørte Skream og Benga – med support fra MC Sgt. Pokes.

Det var riktig godt, og det er noe med den bassfokuserte musikken som bare må oppleves live, blant annet fordi jeg selv overhodet ikke har et soundsystem som kan gjengi slik bass her hjemme. Følelsen av bass som treffer kroppen fysisk gjør det vel verd å få med seg noen ganger, simpelthen for å få med seg trekk av musikkens fysiske dimensjoner. Både Skream og Benga hører med til “de gamle” innenfor dubstep; samtidig er de to tredjedeler av Magnetic Man, og med debutplaten til Magnetic Man ble det igjen diskusjon om forholdet mellom undergrunnsmusikk og mainstreaming. Magnetic Man er, på mange måter, popmusikk, og bryter dermed i en viss forstand med den undergrunnsprofilen mange ønsker å beholde knyttet til dubstep.

Lignende diskusjoner om mainstreaming av dubstep var også tilstede i forventinger og mottakelse av James Blakes debutalbum (se her). Og sammenligner man James Blake og Magnetic Man finner man eksempler på at elementer fra dubstep spres ut i musikk som bare vanskelig kan rammes inn av sjangerens kjennetegn. For meg spiller dette liten rolle, men samtidig åpner det for noen interessante diskusjoner knyttet til sjanger og sjangergrenser. Fredag ble det også publisert en artikkel i The Quietus som handler om samme felt. I “A Step In The Right Directipon? We Discuss the Rise Of Mainstream Dubstep,” er det Joe Muggs og Rory Gibb som diskuterer dubstep, både historisk og nåtidig, mellom undergrunn og mainstream. Det er en god diskusjon og med mange flotte musikkeksempler underveis (artikkelen viser hvordan en tekst og youtubeklipp beriker hverandre, eller hvordan magasiner og blogger griper inn i hverandre). Hvorvidt det er et “problem” at dubstepen mainstreames er Muggs og Gibb ikke helt enige om, men underveis blir dubstepens stryker framhevet, og man kan jeg synes fokus på “sub-bass, open spaces and deep moods” og “bass, space, darkness, depth, atmosphere” er som det skal være, men at dette samtidig er dimensjoner som også overskrider en snevrere forståelse av dubstep.

Her er fra fredagens event, der Skream og Benga begynner med Magnetic Mans “Perfect Stranger” (featuring Katy B) og går direkte over i Nirvanas “Smells Like Teen Spirit”:

(jeg hadde ellers Bengas Diary of an Afro-Warrior som nummer 2 på min liste over årets plater i 2008, og Magnetic Mans Magnetic Man som nummer 10 for 2010).

Advertisements

Dans, dop, dub

April 5, 2009

Å følge med på nye musikktrender kan være vanskelig. Uansett hvor mye man forsøker å henge med, så dukker det opp fenomener man får kjennskap til litt for sent. For sent til å kunne spre det som nyhet altså. Og det gjelder særlig hvis man samtidig forsøker å være litt bredt orientert. Men, samtidig, det spiller jo ikke nødvendigvis så store rollen. Oppdager man noe som er interessant, gjør det jo ingenting om det ikke er helt nytt. Lesere av bloggen vil ha funnet ut at jeg i helt bloggens levetid har vært opptatt av dubstep (se eksempelvis her og her). Egentlig har det vært fordi musikken tiltaler meg veldig, og jeg tror det særlig er som klang, og som lydspor til det jeg oppfatter som en veldig oppdatert urbanitetserfaring. Jeg er altså mindre opptatt av dubstep som dansemusikk. Det skal ikke forstås dit hen at jeg ikke er opptatt av dansemusikk. Tvert imot. Men innenfor dubstep synes jeg mye av den beste musikken, som hos Burial, byr seg mer fram som noe annet. Benga, som jeg også synes er interessant, er mer dansant i mine ører (eller i min kropp, som vel er mer viktig i forhold til dans).

Men, så var det det nye da (eller “det nye”). Den siste trenden i forlengelsen av dubstep er visstnok wonky (som også Information skrev om i denne uken).

Simon Reynolds har en interessant post på Guardians musikkblogg (fra 5. mars), der han påpeker hvordan wonky de siste månedene har vært rundt på “the dance-bloggerati” (og det er da jeg finner ut at det er noen blogger jeg nok ikke har lest den siste tiden). Reynolds’ post er ikke minst knyttet til forbindelser mellom dop og musikk, og case in point er ketamin. At musikk, og kanskje særlig dansemusikk, også er intimt forbundet med dop er ikke noe nytt. Og at ulike sjangere har ulike favoritt-drugs, er heller ikke overraskende. Og her kommer det inn en forbindelse mellom musikken og dens bruk. Forbindelsen mellom de dansende og deres inntak av dop gjør noe med opplevelsen, opplevelsen av musikken, og opplevelsen av den dansende tilstand. Da jeg holdt innlegg om dubstep på Island for en ukes tid siden (se her), ble jeg i diskusjonen utfordret på forholdet mellom dubstep og dop. Og måtte innrømme at den forbindelsen – som jeg anerkjenner at er der, eller kan være der – ikke interesserer meg så meget. For meg har musikken som sagt vært mer interessant som et lydspor til en samtidig erfaring, og da ikke minst en erfaring av en tidsfornemmelse, en tidsfornemmelse som på interessant vis forbinder fortid, nåtid, og framtid (det er her spøkelsene og englene kommer inn), og en fornemmelse av en spatialisering, altså at musikken gjennom bruk av ekko, delay og reverb, åpner for en annen romlig følelse. At en slik følelse av tid og rom vil være annerledes når den opptrer sammen med drug-use, er jeg selvsagt helt åpen for. Og min akademiske tilgang er dermed nok helt annerledes. Men jeg mener begge mulighetene er tilstede. Samtidig skal vi også huske at forbindelsen mellom narkotiske stoffer og modernitetserfaringer er en klassiker. Fra Baudelaire til Benjamin og videre utover det tjuende århundret er den helt sentral. Og det handler selvsagt om sanseerfaringer, og dermed en slags estetikk i ordets nærmest bokstavelige forstand.

Slik leser jeg også Reynolds. Han hevder at det er lenge siden forbindelsen mellom dop og musikk var sentral i utviklingen av nye (sub-)sjangere innenfor musikken. Samtidig anerkjenner han at denne forbindelsen finnes blant musikkbrukere. Men når det så kommer til wonky demonstrerer han samtidig hvor tette forbindelser det er mellom musikken og språkbruken (ikke minst slang) som beskriver dopbruken. Og for meg å se kan dette knapt oppfattes som tilfeldig. Men det betyr jo ikke at musikken er uinteressant. Det ene eksemplet hans, og et eksempel Bruce Sterling også henter til sin blogg, er fra Zomby, “Aquafresh”:

Og dermed er forbindelsen til dubstep også tydelig, siden dette sporet er hentet fra en Hyperdub plate, selskapet til Kode9. Og, som Reynolds skriver: “It’s like someone’s taken the monochrome diagram that is dubstep’s rhythmic grid and scrawled woozily all over it with fluorescent marker pens.” En strålende beskrivelse, ikke minst i sin sammenstilling av det monokromatiske og fargespillet, som en slags overlegging av ulike dimensjoner. Reynolds’ innlegg viser også en estetisk fornemmelse og diskusjon – han påpeker store forskjeller innenfor den musikken han skriver om, og hevder at noe er godt, mens noe ikke er det. Og viser dermed til at også denne musikken, på tross av at den først og fremst er knyttet til dans, og på tross av eventuelle forbindelser til dop, også kan betraktes som musikk alene. Ikke alene, som løsrevet fra enhver kontekst, men som et klingende fenomen som kan diskuteres nettopp som det. Men der musikkens kontekstuelle dimensjoner kan tas inn i diskusjonen, dog uten å bestemme hvordan diskusjonen skal tas.

Hauntology and Aesthetics

March 28, 2009

Denne helgen – og altså mens jeg skriver – er jeg i Reykjavik, der Nordisk Sommeruniversitets krets 4 – Process, Design & Aesthetics – har seminar med temaet “Future Spectralities: Hauntology and Aesthetics” (jeg har så vidt nevnt seminaret tidligere).

Jeg holdt mitt innlegg i går, med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep, Ghosts, and Urbanity.” Må vel innrømme at det ikke var så mye urbanitet i det, og jeg er heller ikke helt ferdig med å tenke prosjektet, men fikk luftet noen mulige innganger som jeg kan bruke i det videre arbeidet. Eksemplene jeg brukte var fra Benga, Burial, Nomad, og Kode9. Og da passer det jo å spille noe av det siste Burial har gjort. Her er “Lambeth”:

Årets plater

December 30, 2008

Kåringer av årets plater vekker hvert år nysgjerrighet og forargelse. Og selvsagt er det noe tilfeldig over slike kåringer. I fjor gjorde jeg en treposts utgave med nedtelling av de tre platene jeg fant best (se her, her og her). Men i år har jeg rett og slett satt opp en topp 10 liste. Når det er sagt, jeg har selvsagt ikke hørt alle platene som er kommet i 2008. Det er mange plater jeg ikke har hørt; deriblant sannsynligvis plater jeg ellers kunne ha satt på denne listen. Et annet kjennetegn ved listen her er at den inneholder plater fra mange sjangere. Dermed er sammenligningen – som nødvendigvis må være der for å lage en prioritert liste – på mange måter enda vanskeligere enn om man snevrer inn sjangerdimensjonene. Men på tross av dette, her er altså min liste for i år.

  1. Hercules and Love Affair, Hercules and Love Affair (se også her)
  2. Benga, Diary of an Afro Warrior (mer her)
  3. Trinacria, Travel Now Journey Infinitely (mer her)
  4. The Bug, London Zoo (mer her)
  5. Bernd Alois Zimmermann, Canto di Speranza
  6. John Zorn, The Dreamers (mer her)
  7. The Core, Golonka Love (mer her)
  8. Ellen Ugelvik, George Crumb: Makrocosmos (mer her)
  9. The Raconteurs, Consolers of the Lonely
  10. Navyelectre, The Mourning (mer her)

Jeg lar listen stå slik, uten kommentarer og begrunnelser, selv om jeg altså selv mener å kunne gi begrunnelser for den. Jeg kunne også fortsatt listen, og satt opp de neste fem også, men det lar jeg være. Kommentarer mottas gjerne, både hva som eventuelt mangler og kritikk av utvalget. Samtidig, og igjen, jeg er fullstendig klar over at listen er idiosynkratisk (det er slike lister med nødvendighet).