Posts Tagged ‘Igor Stravinsky’

Stravinskij og Bartók

May 29, 2009

I går var jeg igjen på Festspillkonsert, denne gangen med Bergen Filharmoniske Orkester. De spilte Igor Stravinskijs Vårofferet (Le Sacre du printemps) fra 1913 og Béla Bartóks Ridder Blåskjeggs borg (A kékszakállú herceg vára) med libretto av Béla Balázs, komponert i 1911 og første gang framført i 1918. (Jeg må få med 1911 her siden, som gamle lesere vil huske, det er et viktig år for meg). Anmeldelsen av konserten er på trykk i dagens Bergens Tidene, men er ikke på nett, så den kommer her:

_________________

Musikalske drama

Mellom eventyr og myter, opera og film

To klassikere innen modernistisk musikkdramatikk stod på programmet på BFOs festspillkonsert: Igor Stravinskijs Vårofferet, første gang framført, som ballett, i 1913, og Béla Bartóks kammeropera Ridder Blåskjeggs borg, skrevet i 1911 og først gang framført i 1918. Dette er musikk som innleder versjoner av det som gjennom det tjuende århundret ble kalt samtidsmusikk. Samtidig trekker den veksler på fortiden. Historien Vårofferet forteller har vi hørt mange ganger. Mytisk tid og menneskeofring står sentralt, og det rytmiske i musikken ofte har vært forstått som en slags urmusikalsk dimensjon. Torsdagens konsert ble annerledes idet Oliver Herrmanns film Le sacre de printemps fra 2003 ble vist, og orkesteret i større grad ble ledsagere til bildene. Filmen var visuelt sterk og nærmest overveldende for sanseinntrykkene. Selvsagt hørtes musikken, men jeg vil tro de fleste publikummeres oppmerksomhet likevel ble rettet mot filmen. Med en blanding av mytiske og religiøse momenter på den ene siden, og ett oppdatert portrett av et på mange måter kaldt moderne liv på den andre fikk filmen dermed også fram en annen historie. Musikken var allerede fortolket en gang, og som publikum ble vi dermed dratt mellom ulike forståelser.

BFO spilte med et forbilledlig trøkk, og musikken ble intens på den helt riktige måten. Og et lignende trøkk ble også med etter pause i Bartóks opera. Med opprinnelse som eventyr får Blåskjegg-tematikken en dreining til fortellingen om en nysgjerrig kvinne som vil vite sin manns hemmeligheter, og der hun til slutt får lide for denne. Bartóks opera, med libretto av Béla Balázs, endrer dette. Døden hviler over historien, men også et annet liv. Blåskjeggs tidligere koner lever vider, innesperret i borgen, og kan minne om vampyrer slik disse blir beskrevet i Bram Stokers Dracula. Både Katarina Karnéus som Judith og Albert Dohmen som Blåskjegg sang flott, men med tekst på ungarsk og uten iscenesettelse er det som om vi bare hører at det er dramatisk; det blir vanskelig å få med seg graden av dramatikk i verket. En dramaturgisk iscenesettelse krever ikke så mye når det bare er to karakterer, og verket ville absolutt ha tjent på det. Sammen med Vårofferet fikk dermed begge verkene noe av plateinnspillingens karakter. Musikken havnet i bakgrunnen for dramaet, der vi som publikum henholdsvis fikk dramaet presentert på lerretet eller måtte forestille oss det i fantasien. Når det er sagt var det en flott konsert, med to verker det er verd å høre live. Og to verker som står bedre til hverandre enn man kanskje umiddelbart ville tro.

___________________

Det var samtidig noen spennende dimensjoner ved konserten. Vårofferet ble spilt til visning av Oliver Herrmanns film Le Sacre du printemps fra 2004. Som finnes på dvd med Berliner filharmonikerne (se her), men som altså ble vist som stumfilm med levende musikk. Det gjorde noe med konsertopplevelsen. Jeg hadde ikke sett filmen før – bortsett fra et klipp på YouTube – men det frister til gjensyn. YouTube-klippet kommer her:

Ridder Blåskjeggs borg ble framført konsertante, altså uten iscenesettelse. Det synes jeg strengt tatt er en uting. Skal jeg se opera vil jeg gjerne ha iscenesettelsen også. Ikke at orkesteret og sangerne ikke gjorde en god jobb; jeg vil bare gjerne ha opera som opera. Så for å veie opp litt, her er en scene fra operaen:

Operaen har også vært filmatisert, av Michael Powell i 1963, og her er åpningen av den. Opera kan nemlig gjøre seg godt på film også:

Advertisements

Smells Like Jazz Spirit

March 22, 2009

For en riktig god stund siden skapte Paul Ankas swing-versjon av Nirvanas “Smells Like Teen Spirit” en viss diskusjon over hos Krogholm. Det er da også en låt det finnes riktig mange coverversjoner av (jeg har blogget Tori Amos’ versjon her).

En interessant utgave er med The Bad Plus (myspace). Her er to live-versjoner, fra henholdsvis 2006 og 2008:

På deres siste plate, For All I Care, spiller The Bad Plus igjen Nirvana, denne gangen “Lithium.” I tillegg inneholder platen moderne klassikere fra Milton Babbitt, Heart, György Ligeti, Pink Floyd, Igor Stravinsky, Yes – og Bee Gees. The Bad Plus’ utgave av “How Deep Is Your Love” kan høres på myspace (mens Bee Gees’ original kan høres her).