Posts Tagged ‘Burial’

Årets plater – 2013

December 31, 2013

Bloggen er visst på det nærmeste død, men årets siste dag skal likevel brukes til en topp ti liste (som i fjor og årene før). Tidligere år har alltid hatt noen forbehold (plater jeg ikke har hørt, idiosynkratiske dimensjoner, etc.), og det kunne jeg sikkert hatt i år også. Men vanskeligere i år har vært forholdet mellom “gode plater” og “viktige plater.” Det er mange av de platene jeg har satt høyt i år som går inn i arbeidet mitt, og det preger nok listen noe. Så selv om de her kommer nummerert som en topp ti liste, er det like mye snakk om 10 plater som har vært viktige for meg, og der rangeringen er mer sekundær.

janelle monae the electric lady

  1. Janelle Monáe, The Electric Lady
  2. Oneothrix Point Never, R Plus Seven
  3. Julia Holter, Loud City
  4. Ras G and The Afrikan Space Program, Back on the Planet
  5. David Murray Infinity Quartet, Be My Monster Love
  6. Matana Roberts, Coin Coin Chapter Two: Mississippi Moonchile
  7. Beyoncé, Beyoncé
  8. James Blake, Overgrown
  9. Gregory Porter, Liquid Spirit
  10. Laurel Halo, Chance of Rain

Siden det er en liste over album har jeg ikke Burials EP Rival Dealer på, men den hører ellers med blant de viktige utgivelsene.

Årets plater – 2012

December 30, 2012

Bloggen har ligget nede en stund, men en liste over årets plater er muligens det som skal til for å vekke den til live igjen. Som i fjor gjelder det at listen – selvsagt – bare består av plater jeg har hørt, og at det dermed – selvsagt – er en fare for at det finnes fantastiske plater der ute fra året som gikk og som jeg ikke har hørt enda (jeg har for eksempel hørt altfor lite både på nye jazzplater og på nye plater med komposisjonsmusikk i året som gikk). Slik vil det med nødvendighet være, og jeg synes ikke det er så veldig problematisk. Så, når det er sagt (og jeg venter med de neste kvalifiseringene til etter listen), her er mine topp ti:

Frank-Ocean-Channel-Orange

  1. Frank Ocean, channel ORANGE
  2. Kendrick Lamar, good kid, m.A.A.d. city
  3. THEESatisfaction, awE naturalE
  4. Laurel Halo, Quarantine
  5. Spoek Mathambo, Father Creeper
  6. Flying Lotus, Until The Quiet Comes
  7. The Thing /Neneh Cherry, The Cherry Thing
  8. Nas, Life Is Good
  9. Robert Glasper Experiment, Black Radio
  10. Miguel, Kaleidoscope Dream

Kvalifiseringene jeg nevnte over er som følger: Hadde jeg tatt med EP’er eller singler er jeg rimelig sikker på at Burial skulle vært med (som tidligere år), og siden han har flere relevante plater – Kindred, Truant/Rough Sleeper – er det muligens litt merkelig at jeg ikke bare skriver ham inn; The Weeknd, Trilogy kunne med god grunn vært med, men siden utgangspunktet er fra 2011 har jeg valgt den bort; Scott Walker, Bish Bosch har jeg bare hørt litt på, den er riktig god, og muligens kommer jeg til å endre mening om 2012 etter hvert; og, endelig, jeg har bare så vidt fått hørt utdrag fra Wadada Leo Smiths Ten Freedom Summers, med det jeg har hørt er fantastisk, så jeg er helt sikker på at den egentlig hører til på listen over. Men altså, en liste sånn rett før året slutter.

Spøkelsesby

June 14, 2011

Via twitter får jeg en mengde input, og det er bare noen jeg kan blogge om. I går fikk jeg, via Hyperdub, en tweet fra Simon Mason, som minner om at det er 30 år siden The Specials’ “Ghost Town.” Her er de, i en utgave fra Top of the Pops:

Men det som var fantastisk var at Mason også linket til en utgave med The Spaceape og kode9:

Her kommer det, så å si, enda flere spøkelser, og jeg blir minnet på hva Alexander G. Weheliye skriver om dub i Phonographies:

“Echo, along with reverb, and delay, to this day, remains one of dub’s core features, inserting spatiality into the musical track, while also messing with its temporal dimensions; in fact, the spatial effect of echo is achieved via the stuttering and dispersion of the music’s time. Also, the term ‘dub’ itself not only indicats a doubling or copying but carries homonymic overtones of duppy (the Jamaincan word for spirit and/or ghost) so that the dub version of a song provides not only its shadow but also its spectral other that initially appeared on the flipside of a record, but eventually became much more popular than it’s ‘original’ source.”

Med The Spaceapes emceeing skjer det noe i denne utgaven også; det er som om et ekstra lag kommer inn i musikken, mellom lyden og teksten, i mellomrommet så å si, høres det også noe, og det er vanskelig ikke å tenke det som en ekstra spektral eller spøkelsesaktig dimensjon.

Dette kommuniserer godt med hva jeg i forrige måned snakket om i forhold til kode9 og Spaceapes “Sine” (se her) og det gir også ekko av hva jeg har arbeidet med en god stund i forhold til dubstep, og da særlig i forhold til Burial (se her).

James Blake

February 8, 2011

Jeg vurderte å kalle denne bloggposten “believe the hype.” James Blakes debut-album er et av de mer omtalte her i desember og januar, som følge av BBCs liste over “sound of 2011,” men også mange andre kilder. Nærmest alle anmeldelser påpeker også dette fenomenet, men samtidig, albumet er riktig godt. Jeg hørte det selv streamet i helgen og fikk min fysiske cd i går, og om den ikke har gått på repeat har jeg hørt det mange ganger allerede, og er dypt fascinert. Jeg har hørt flere av EPene han har gitt ut tidligere, og også coveren av Feists “Limit to Your Love” (Feists original, “The Limit to Your Love,” er fra hennes 2007 album The Reminder) som ble gitt ut i fjor, sistnevnte også på albumet. Coveren er riktig god, men jeg er likevel ikke sikker på om den helt fanger albumets karakter (og det er en god ting).

Det har vært mye snakk om at Blake i tillegg til pianoutdannelse også har beveget seg i dubstep-miljøet. Elementer av dubstep har nok farget over på produksjonen hans, men muligens ikke så mye på denne platen som på noen av EPene.

Men produksjon er et nøkkelbegrep her, og ikke minst hvordan stemmen blir prosessert er fascinerende. På “Lindisfarne I” høres Blake flestemt med seg selv i vocoder; på “Unluck” er det autotune, og ellers er det romklang og meget annet. Og det er riktig lekkert gjort. Noen steder kan han minne om Antony, mens i elementene med dubstep-referanser er også Jamie Woon en mulig referanse, der Burial har vært inne og mixet (se også her). Samtidig er det soul-elementer her, og jeg finner det fascinerende hvordan soul og elektronikk forbindes.

Jeg tror ikke det er så viktig å forholde seg til kategorier som dubstep eller post-dubstep (eller post-post-dubstep, som xlr8r skriver). Jeg synes også PopMatters fokusere for mye på at han ikke er en dubstep artist (der skrives det også om hvordan “post-dubstep” er en meningsløs betegnelse). (Se ellers tidligere innlegg her, her og her). Samlet sett, som en diskusjon av sjangerpåvirkninger, synes jeg det er interessant å se hvordan elementer fra dubstep sprer seg til andre sjangere, og hvordan ulike blandinger oppstår. Men når jeg lytter til Blakes album er det helt andre ting enn sjanger jeg tenker på. Det er snarere hvordan de ulike musikalske elementene blandes og hvordan de for meg virkelig fungerer. På “Measurement” er det også gospel-elementer, og i Politiken beskriver Simon Lund (som jeg tidligere har sitert i forhold til Joan As Police Womans The Deep Field), elementer her som “futuristisk gospel.” Jeg er ikke like fornøyd med den betegnelsen som jeg var med hans term “spøkelsesgospel” i forhold til Joan As Police Woman. Men samtidig synes jeg det også finnes elementer på Blakes plate som man minne om The Deep Field.

Men for likevel å slutte med Blake selv, her er “The Wilhelm Scream”:

Og muligens er en av årets beste plater her allerede…

Night Air

November 23, 2010

Jeg har tidligere blogget Jamie Woons (myspace) versjon av “Wayfaring Stranger.” Det var to ting jeg bet meg merke i, for det første at han har en riktig god stemme, og for det andre at Burial gjorde en remiks av låten. Og det er i dette møtet mellom en singer/songwriter og dubstep at det oppstår noe som skiller seg ut. Nå er Jamie Woon ute med en ny låt, “Night Air,” og her var den første utgaven som kom på nettet, og også her er Burial med:

The Guardian sammenligner Woon med James Blake (myspace), her med “I Only Know (What I Know Now)” fra EP’en Klavierwerke (2010):

Også James Blake gjør andre ting enn dubstep (eller dubstep-relatert musikk), som her med “Limit To Your Love,” som begynner et helt annet sted for så å bevege seg i dubstepretning. “Limit To Your Love” er ellers en coverversjon av Feists (myspace) låt fra The Reminder (2006) (‘hjemmelaget’ video til Feists utgave her).

Som Guardian skriver:

“Jamie Woon, like James Blake, is one of those new male artists showing what can happen when you combine conventionally strong soulful vocals with dubstep’s eerie spaciousness and resonant production techniqhes. The difference between the two of them is this: whereas James Blake was dubstep and is now moving towards ‘the song’, Jamie Woon was first and foremost a singer-songwriter influenced by soul and the music of his professional folkie mum (who sang backing vocals for everyone from Björk to Stock Aitken Waterman) and has now made a decision to shift towards dubstep.”

Men “Night Air” har også et annet liv, noe som vises gjennom Ramadanmans såkalte “Refix”:

Og remixene fortsetter, her med Becoming Reals versjon:

Originalen – om enn en original som nærmeste allerede er en remiks i seg selv er et paradoks – holder likevel riktig godt. I går ble videoen, regissert av Lorenzo Fonda, sluppet. Det er samme musikken som i originalversjonen over, men bildene legger altså noe til.

Sixteen years – your heart must have the courage for the changing of the guards

August 1, 2010

Våren 1995 var en mengde yngre skandinaviske akademikere samlet på Møn (DK) for å skrive et prosjektforslag til Nordisk Sommeruniversitet. Samme sommer ble kretsen (som det heter innenfor NSU) tatt opp på studieprogrammet, og “Moderne Visuell Estetikk” (også kjent som “Estetikkretsen”) ble en realitet, som den første i en rekke av fem 3-årige kretser: “Moderne Visuell Estetikk” (1996-1998), “Aisthesis – Sansenes estetikk” (1999-2001), “Mediefilosofi” (2002-2004), “Teknologi, Informasjon, Estetikk” (2005-2007), “Prosess, Design, Estetikk” (2008-2010). I uken som gikk var Nordisk Sommeruniversitet igjen samlet, men det neste prosjektforslaget fra det gamle nettverket – kalt “Popmodernisme” – ble ikke tatt opp på studieprogrammet.

Dermed er det tid for en oppsummering og arkivering. Og jeg bidrar med en liste over de innlegg jeg har bidratt med gjennom årenes løp:

Engler – himmelske flanører. Om blikkets erkjennelseskarakter hos Walter Benjamin (1996)

Ruinen, allegorien og døden i Walter Benjamins Ursprung des deutschen Trauerspiels (1997)

Kritikk als Mortifikation – Kritikk, død og bilder hos Walter Benjamin (1997)

Kritikkens ruin / Ruinen kritikk (1998)

Momentary Dialectics: Visuality and Temporality in the Dialectics of Walter Benjamin (1998)

The Ear in Painting – Kitaj (1998)

Aura and Atmosphere: On Walter Benjamin and Gernot Böhme (1999)

Natur-Geschichte and Kultur-Landschaft: Place, History, and the Aesthetics of Nature (1999)

The Experience of Memory / The Memory of Experience: Paul Auster’s “The Book of Memory” (1999)

The Caesura of the Political: On Walter Benjamin and the Critique of Violence (1999)

Arnold Schoenberg’s Moses und Aron and the Crisis of Representation (1999)

Det ekles idéhistorie. Om Winfried Menninghaus’ bok Ekel (2000)

Ekkel kunst – syk kunst? En presentasjon av utstillingen Sensation (2000)

Small histories of Photography: Benjamin, Barthes, Auster (2000)

Listening to the World: Sound Experiences (2000)

The State of the Art and the Art of the State: Aesthetics, Politics, History (2000)

The Jewish Body; or, There is too much Beauty in the World (2000)

Read My Lips! Om språk og sansning (2001)

Visuell musikk: En spekulativ historie om musikk, farge, sansning og fortolkning (2001)

“His Master’s Voice”: On God, Moses, and the Gramophone (2001)

Justice and Ma’at; or, Egyptian Deconstruction (2001)

Towards a Prehistory of Telecommunication: With Constant References to St. Paul, Jesus, and Socrates (2001)

Blade Runner Meditations: From Descartes to Dechard (2001)

“I Sing the Body Electric”: McLuhan, sansning og medialitet (2002)

“Have You Ever Been to Electric Ladyland”: Voice-technologies and Eroticism (2002)

Dracula and the Media-Network (2002)

“Saxa loquuntur!” Media and Storage in Ancient Egypt and Beyond (2002)

David Cronenberg and Baroque Flesh (sammen med Claus Krogholm) (2002)

Til bildet av Kafka: Fotografi, Barndom, Erindring (2003)

“Just Like a Woman”: Daniel Paul Schreber, Parsifal, and Woman as Medium (2003)

The Game of the Name: David Cronenberg’s eXistenZ (2003)

Birds and the End of Time: Sound and Space in the Music of Olivier Messiaen (2004)

Corpo-Reality in Cronenberg’s Corpus (sammen med Claus Krogholm) (2004)

Voice, Vocality, and Embodiment: Towards an Erotics of Media (2004)

I Hear Sound From Other Planets: Black Music, Community to Come, and Interstellar Space (2004)

John Zorn and Musical Torture: Affecting the Body with Music (2005)

I Can’t Help Dancing: Or; Something is Happening Mr. Jonze (2005)

Morphing Subjectivities: Chris Cunningham’s Music Videos (2005)

The Noise of the Voice (2006)

Of Gramophonology (2006)

The Structure of Sonic Revolutions (2007)

Time and Its Shadow (2007)

How Michael Jackson Became Posthuman: Re-designing “the body” / Questioning “the human” (2008) (se også her)

Lost in Adaptation? Media, Process, Work (2008) (se også her)

Hauntological Sounds: Dubstep, Ghosts, and Urbanity (2009) (se også her)

“Nearer My God to Thee”: Liminal Bodies in Mark Romanek’s “Closer” and “Hurt” (2010)

Of Men and Mice – and Moses: Voices in Kafka and Schoenberg (2010)

An Ear for an Ear and an Eye for an Eye: Phones, Music, Video (2010)

Det har vært noen fantastiske år, med faglige bevegelser (som mine egne titler bare gir en skygge av). Så får vi se om det blir mer senere eller ei. Uansett vil jeg her samtidig takke alle som har bidratt i kretsens ulike inkarnasjoner, og samtidig dedikere denne bloggposten til mine to brohers in arms gjennom seksten år: Claus Krogholm og Troels Degn Johansson.

Postens tittel er hentet fra Bob Dylans “Changing of the Guards” (originalt fra Street Legal, 1978):

Soundtrack til en tegneserie

June 25, 2010

Jeg er generelt opptatt av møter mellom kunstarter; hvordan litteratur blir musikk eller film, hvordan musikk virker sammen med tekst og bilde, etc. Noen ganger er forbindelsene direkte og åpenbare, andre ganger er det tale om mer indirekte forbindelser. Én slik indirekte forbindelse fant jeg i lesningen av Warren Ellis’ Doktor Sleepless: Engines of Desire (2008). Ellis er en forfatter jeg har stor sans for, og forsøker å henge med i hans bidrag innen cartoon novels (se her). Han har også en blogg jeg leser med stor glede, og en av de tingene jeg nesten alltid kan få med meg på bloggen hans er referanser til musikk jeg ikke har hørt, men som jeg gjerne vil høre.

Og det er forbindelsen mellom musikk og tegneserie som i denne omgang interesserer meg. Som et slags etterord til bok 1 av Doktor Sleepless finner vi en “Endtroduction” (etterordet er beslektet med denne websiden), og her skriver Ellis til slutt:

“The playlist for this issue was mostly Nic Endo, Mephistosystem, Panda Bear, Burial and the Besnard Lakes.”

Og så er det et annet univers åpner seg. Burial kjente jeg selvsagt fra før, hans Untrue var for meg 2007s beste plate (se her), og jeg har fulgt med i forhold til hva har gjort videre.

Jeg har også allerede antydet at jeg ser en litterær parallell mellom Burial og China Miéville (se her), og Burial er faktisk takket i forordet til Miévilles siste bok, Kraken (2010). Så Burial var i forbindelse med Doktor Sleepless ikke ett nytt bekjentskap.

Annerledes så med de andre: Nic Endo, Mephistosystem, Panda Bear og The Besnard Lakes. Jeg kan ha kommet borti navnene tidligere, men hadde aldri hørt dem ordentlig. Det er variasjoner i musikken her, men dimensjoner av electronica (som strengt tatt er en relativt upresis betegnelse) er felles for dem alle. Her er noen YouTube eksempler (og det er mer på de respektive MySpace-sidene):

Nic Endo, “Sanctuary”:

Mephistosystem, “Possessive Greed”:

Panda Bear, “Comfy in Nautica”:

The Besnard Lakes, “Albatross”:

Nå vet jeg selvsagt ikke hvilke låter det er Ellis har hørt mens han skrev. Og muligens bruker han musikk også bare som en slags bakgrunn i skrivingen. Samtidig, når han så også publiserer sin spilleliste i etterordet til boka blir musikken nesten en del av den (det minner om de marginalia jeg har beskrevet tidligere – her og her). Og det åpner seg nye fortolkningsmuligheter, der bevegelsene mellom teksten og bildene og musikken gjensidig åpnes mot hverandre. Slik vil jeg gjerne ha det når jeg leser – og når jeg hører musikk.

Wayfaring Strangers

August 27, 2009

Jeg har postet en coverversjon av “Wayfaring Stranger” tidligere, den gang med Jack White. Men i dag fant jeg en annen utgave som bare må postes. Muligens litt paradoksalt, men det skyldes også en forbindelse til tirsdagens innlegg om dubstep.

Her er nemlig Jamie Woon, som gjør sin utgave av “Wayfaring Stranger”:

Og den ekstra dimensjonen som her finnes er at Burial har gjort en remix:

Her utvides dubstep-lyden og grunnmaterialet. Og muligens viser dette at dubstep fortsatt er i live. Et annet tegn på det må være at Hyperdub (myspace) nå annonserer sitt femårsjubileum med å gi ut en dobbelt-cd, 5: 5 Years of Hyperdub. Den vil også inneholde nytt materiale, blant annet Burials “Fostercare.”

The City and The City

June 14, 2009

Jeg skriver altfor lite om litteratur her på bloggen. Men nå er tiden kommet til å anbefale en roman: China Miéville, The City and the City (MacMillan, 2009). Jeg har så vidt nevnt Miéville i en tidligere post, der jeg sammenlignet hans urbane landskap i Perdido Street Station (fra 2000) med soundscapet til Burial. Det er en sammenligning jeg fortsatt står inne for. Samtidig er Miéville en forfatter som skriver i ulike sjangere og som utforsker ulike litterære dimensjoner. The City and The City er en slags krimbok, en førstepersonsfortelling sett gjennom øynene til inspektør Tyador Borlú fra Extreme Crime Squad i byen Besźel, en by i et slags imaginært Balkan. En død kvinne blir funnet, og oppklaringen av mordet er sentralt. Men, det viser seg at hun også har vært i Ul Qoma, en by som, paradoksalt nok, eksistere i det samme geografiske rom som Besźel. Innbyggerne i de to byene har, som del av sin oppvekst, lært seg å “unsee” innbyggerne av den andre byen, og det er vanskelig å krysse grensene mellom disse byene. At det her er grenser mellom to byer, der grensene er annerledes enn alle andre grenser i verden, er et av grepene for et plot som griper. Et sted i boken nevnes en konferanse om delte byer, der Budapest, Jerusalem, og Berlin (før samlingen) er andre eksempler. Men noe av poenget er at Besźel/Ul Qoma har en helt annerledes struktur, noe Miéville også understreker i dette klippet:

I romanen er det også spekulasjoner om en tredje by, Orciny, som skulle befinne seg i punktene mellom de to andre byene, og også som en mulig forløper for begge. Første gangen vi virkelig får høre om disse tre byene beskrives de slik:

“If split there was. That beginning was a shadow of history, an unknown – records effaced and vanished for a century either side. Anything could have happened. From that historically brief quite opaque moment came the chaos of our material history, an anarchy of chronology, of mismatched remnants that delighted and horrified investigators. All we know is nomads on the steppes, then those black-box centuries of urban instigation – certain events, and there have been films and stories and games based on speculation (all making the censor at least a little twitchy) about the dual birth – then history comes back and there are Besźel and Ul Qoma. Was it schism or conjoining?”

Muligens faste lesere kan se hvorfor dette fascinerer meg. Her er spill med kronologi, en slags hauntologisk dimensjon ved fortiden, dobbeltgjengere, og mer. Og Miéville får romanen til å fungere (se også anmeldelsen fra Guardian). Miéville har ellers også en PhD i International Relations fra London School of Economics, og hans avhandling, Between Equal Rights: A Marxist Theory of International Law ble publisert i 2005. Endelig hender det at han bidrar på bloggen Lenin’s Tomb. Men altså, og først og fremst, dette er en bok å anbefale.

Purple

June 13, 2009

Sist jeg skrev om hva-kommer-etter-dub-step dreide det seg om wonky (se her). Nå er visstnok det nye purple. I det minste om vi følger Dan Hancox’ artikkel “Bristol fashion” fra Guardian fredag (og ja, det er vel nærmeste påfallende at det blir enda en Bristol-relatert post i dag). Men i hvert fall, Hancox har snakket med tre av de nye dj’er på Bristol-scenen, Guido, Gemmy, og Joker. Og “det nye” denne gangen skal være tunes, altså det melodiske elementet. Der dub-step på mange måter må ses som et slags auditivt røntgenbilde (se her) – eventuelt som knyttet til en slags spøkelsesverden (se her og her) – er det altså melodien og vokalen som nå skal gjeninnføres. Strengt tatt har vel vokalen aldri vært helt borte – den er definitivt en del av Burials lydbilde – men muligens man kan forstå hva som menes likevel. Samtidig var vokalen også definitivt en dimensjon ved The Bugs London Zoo fra i fjor (se her), og The Bug påstod også at dubstep var død. Men i tillegg er det, visstnok, også et kjønnsperspektiv knyttet til purple. Jentene har gått tapt, hevder Guido i artikkelen, og melodiene skal bringe dem tilbake. Vel, det spørs. Akkurat der er jeg enig med Sasha Frere-Jones i The New Yorker, at ideen om dubstep som en musikk som stort sett er for aggressive yngre menn nok er en overdrivelse. Men altså, mer enn en beskrivelse av en sjanger er det en synestetisk beskrivelse av en sound: purple. Eksempler finnes på de respektive myspace-sider (klikk på navnene over).