Posts Tagged ‘Stevie Wonder’

Blame It on the Boogie

April 24, 2012

Farmers Market er ute med ny plate – Slav To The Rhythm – som jeg ikke har fått sjekket ut enda. Men jeg fant følgende, altfor korte, video der de gjør “Blame It on the Boogie”:

Dette er, selvsagt, en coverversjon, og det må være The Jacksons utgave fra 1978 som er utgangspunktet (finnes på platen Destiny):

Men altså, låten er skrevet av Mick Jackson (intet slektskap til The Jacksons, men hans fødenavn er faktisk Michael George Jackson) sammen med David Jackson og Elmar Krohn. Og Mick Jackson ga den ut i 1977 – selv om han, visstnok, hadde håpet på å selge den til Stevie Wonder. Her er Mick Jackson:

Men Stevie Wonder linken tas jo med hos Farmers Market. Så dermed er ringen i en viss forstand sluttet.

Advertisements

Future Shock

August 16, 2011

I går kom jeg over dokumentarfilmen Future Shock (fra 1972, regissert av Alexander Grasshoff). Jeg ble oppmerksom på filmen via Brain Pickings. Filmen er basert på Alvin Tofflers bok Future Shock (fra 1970), og det er Orson Welles som guider oss gjennom. Her er første klipp fra youtube:

(se også de fire andre klippene).

Brain Pickings kaller Toffler sosiolog og futurist, og beskriver ham som “the Ray Kurzweil of his day,” en beskrivelse jeg fant interessant også i forhold til noen andre dimensjoner jeg arbeider med. Da jeg intervjuet Janelle Monáe for noen måneder siden var hun opptatt av Kurzweil, og så hans tanker om “the Singularity” som viktige også for hennes eget prosjekt. Og Kurzweil har også en annen tilknytning til den afrikanskamerikanske musikken, der hans synthesizer ble utviklet i et samarbeid med Stevie Wonder. (Og, ja, Monáe og Wonder opptrådte også nettopp sammen).

Interessant er her at også Toeffler, og særlig Future Shock har en musikalsk forbindelse. På platen Back to the World (fra 1973) har Curtis Mayfield en sang med den tittelen. Her er den, i en utgave fra det klassiske Soul Train (i 1973):

Og, som om ikke dette skulle være nok, i 1983 ga Herbie Hancock ut platen Future Shock, der han covrer Mayfield – her i en live-utgave (fra 1984):

Og det er også her årstallene blir viktige. Kurzweil Music Systems kom med sin K250 synthesizer i 1984, og Stevie Wonder var involvert i dette. Her er et klipp med Wonder, fra filmen Transcendent Man:

Og dermed er det altså mulig å etablere forbindelser mellom musikk og den futurisme Toffler og Kurzweil står for, og på tvers av flere musikalske undersjangere. Og igjen synes jeg dette muliggjør en forståelse av afrofuturismen som bryter med noen av de avantgardedimensjonene som tilsynelatende har preget hvordan den beskrives.

Transcendent Woman

March 17, 2011

Tirsdag kveld intervjuet jeg Janelle Monáe via telefon for et kommende nummer av ENO. Det hele kom i stand hurtig, med en mail fra ENOs redaktør mandag kveld, og det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og, som bloggens lesere nok vil ane, jeg hadde mengder av ting jeg gjerne ville tale med henne om, også selv om det bare var satt av 20 minutter. Intervjuet blir som sagt tilgjengelig i sin helhet noe senere, men noen dimensjoner kan jeg vel røpe allerede. Da jeg ba henne beskriver Cindi Mayweather (hennes “alter ego” på platene; se også her), og relasjonen mellom Cindi og henne selv, sa hun at Cindi er “a mediator” (gode forslag til norsk oversettelse mottas med takk!), som altså forbinder framtiden og nåtiden, hånden og bevisstheten, og så videre, og at Monáe selv også oppfatter seg som “a mediator” gjennom sin performance. Én begrunnelse var at Monáe sa hun trodde vi snart ville leve sammen med androider – i den nære framtid – og at vi måtte finne en måte å takle dette på. Og her spurte hun om jeg kjente Ray Kurzweils arbeider. Det gjør jeg – delvis – og jeg arbeider videre på det. Men bare timer etter at intervjuet var over skrev Monáe på sin twitter:

“pls see Ray Kurzweil’s new doc “Transcendant Man”? I speak about The Singularity a lot (theory he proposes) … it’s a MUST watch.”

Denne tweeten er senere fjernet fra hennes profil (og dermed burde jeg muligens ikke videreformidle den), men den er altså riktig interessant. Filmen hun viser til er Robert Barry Ptolemys Transcendent Man, en dokumentar om Ray Kurzweil. Her er filmens trailer:

Kurzweils ideer går i mange retninger, om enn først og fremst mot framtiden. Han er en slags futurist, men har også gjennom et langt liv hatt mengder av ideer, den som nok er mest kjent i forhold til musikken er oppfinnelsen av Kurzweil synthesizeren, som Stevie Wonder brukte tidlig (Wonder er også i traileren over). Men for tiden er det Kurzweils idé om “The Singularity” som er mest sentral. Her er en video der han kort forklarer “The Singularity”:

En slags kontrast både til den science-fiction dimensjonen Cindi Mayweather representerer og til Kurzweils futuristiske ideer, finner vi videoen til “Cold War” (som jeg tidligere har skrevet om her), som jeg også fikk talt med Monáe om. Den viser en sårbarhet som nærmest er til å ta og føle på, og har definitivt en veldig menneskelig eller kroppslig tilstedeværelse, som i hvert fall i første omgang står i kontrast til androiden.

I går ble det lagt ut et lengre intervju med Monáe over i Canada på CBC. En liten bit finnes på youtube:

Mens det lengre intervjuet kan høres som podcast her. Og ja, jeg hører flere temaer som er mer eller mindre de samme, også samme formuleringer, som da jeg talte med henne. Men det er jo ikke så merkelig i og med at det nærmest er innenfor det samme tidsrommet, og, ikke minst, at hennes prosjekt på mange måter virker rimelig konsistent.

Som man kan høre i intervjuet med CBC, neste del av hennes prosjekt – den fjerde suiten – er underveis. Men hun sier ikke så mye om det. Til meg sa hun at de arbeidet med å utvide både det musikalske og det visuelle, men det sier jo heller ikke så mye. Så det er nok bare å vente å se.

Spøkelsesgospel

January 24, 2011

I motsetning til de ganger jeg har skrevet negativt om musikkjournalister er det i dag på tide å si noe positivt. I sin anmeldelse av Joan As Police Womans The Deep Field finner Simon Lund i Politiken et fantastisk begrep: “spøkelsesgospel.” Han skriver, om “I Was Everyone”:

“En spøgelsesgospel med hvinende guitar, klagende horn og en uorden, der afslutningsvis mimer albummets indledende gadelarm.”

Jeg har ikke fått hørt hele albumet enda, men dette begrepet skal jeg huske. I videoen der Joan as Police Woman snakker om inspirasjonskilder nevner hun Stevie Wonder, Al Green, og Marvin Gaye, og ved hjelp av Lunds begrep kommer jeg også til å høre dem annerledes:

Se også videoen til “The Magic” her.

Obama og fortidens/nåtidens/framtidens musikk

October 5, 2010

Rundt tiden da Barack Obama vant presidentvalget i USA skrev jeg flere ganger om forholdet til musikk (det var også et tema som gikk igjen i mange amerikanske blogger). Med “Change” som slagord mente jeg at Sam Cookes “A Change Is Gonna Come” (fra 1964) ville ha vært en logisk theme-song, og da valget var klart siterte Obama også fra låten. En annen “change-song” er Bob Dylans “The Times They Are A-Changin'” (fra 1964), som Dylan framførte i Det Hvite Hus 11. Februar i år.

Obama forteller om den framføringen i siste nummer av Rolling Stone, der han også sier noe om hva slags musikk han har i iPod’en sin. Det er, som han også selv sier, stort sett relativt gammel musikk, musikk fra barndommen hans. Han nevner Stevie Wonder, Dylan, Rolling Stones, Miles Davis og John Coltrane, og “a lot of R&B.” I tillegg litt Maria Callas, og hans smak i hiphop har utvidet seg fra tidligere særlig å være Jay-Z til nå også å inkludere Nas og Lil Wayne. Listen er med andre ord ikke så overraskende, og forteller vel egentlig ikke så mye.

Men samtidig, muligens har Obama betydd noe for musikken likevel. Mark Anthony Neal skriver, i artikkelen “‘How We Got Over’: John Legend and the Roots look back” fra theloop21.com, om den siste platen fra John Legend & The Roots, Wake Up!, og om hvordan denne platen, med sin “conscious music,” muligens har blitt mulig i og med Obamas kulturelle virkninger. Jeg har stor sans for The Roots, og synes også denne platen er fin, om enn den ikke er grensesprengende. Her er singelen fra platen, “Wake Up Everybody” med Melanie Fiona og Common som gjester:

Originalen er fra 1975, den gang med Harold Melvin & The Blue Notes. Og her er det noen interessante dimensjoner ved coverversjonen. I forbindelse med Seals Soul, som utkom rundt forrige presidentvalg i USA, kalte jeg musikken “Obamamusikk” (i min anmeldelse i Bergens Tidene). Jeg står fortsatt ved betegnelsen, men finner det tankevekkende hvis musikken som skal forstås som lydsporet til den forandringen som den første sorte presidenten viser samtidig skal være den “gamle” musikken, coverversjoner av originaler fra 1960- og 70-tallet. Er det en nostalgi her? En lengsel tilbake til borgerrettinghetsbevegelsen? Eller vises det til hvordan borgerrettinghetsbevegelsens drømmer ble virkelighet? Det alternativet hiphopen eventuelt skulle være på Obamas iPod synes ikke helt å være nok til å komme bort fra inntrykket av at det her er fortidens musikk som klinger.

En annen mulighet er, som Olivia J. Greer gjør i artikkelen “Yes We Can: (President) Barack Obama and Afrofuturism” (i tidsskriftet Anamesa), å lese Obama innenfor en helt annen diskurs. Her er det ikke Obama selv det er tale om, men heller et annet perspektiv på dagens amerikanske og afrikanskamerikanske politiske kontekst. Men også her er det musikken som framheves. Greers artikkel er en diskusjon av videoen til will.i.ams “Yes We Can”:

Jeg har tidligere skrevet om will.i.am – eller snarere The Black Eyed Peas – og afrofuturisme (her), og har også postet videoen til will.i.ams og Bob Dylans “Forever Young” (her; videoen – en Pepsireklame – her). I videoen til “Yes We Can” høres også John Legend sammen med Obama, fra 0.32 i en slags teknologisk duett, så her griper de ulike elementene i denne posten sammen. Og muligens viser disse eksemplene noe annet enn nostalgi, muligens er det snarere den historiske forbindelsen på tvers av etterkrigstidens musikk som heller vises fram, der coverversjonene ikke bare er repetisjoner, men ekko av fortiden som klinger ut i dag.

We Can Work It Out

June 15, 2009

Til høsten skal jeg undervise om elektroniske stemmer i populærmusikk. I den sammenhengen vil jeg ta for meg flere ulike dimensjoner, dimensjoner der menneskestemmen i en eller annen forstand knyttes tett til elektronikk, og bearbeides eller manipuleres til andre typer uttrykk enn den såkalt “naturlige” stemmen. Dette er knyttet til arbeider med posthumane stemmer (se her og her, også selv om flere av videoene ikke virker lengre), men strengt tatt er populærmusikken full av elektroniske stemmer i alle fasonger. En variant jeg også vil se på er beatboxing (se her).

I den sammenhengen hører jeg på Shlomo (myspace). Et interessant prosjekt han har vært del av er Shlomo and the Vocal Orchestra (myspace). Her gjør de en coverversjon av Stevie Wonders (myspace) coverversjon av The Beatles’ “We Can Work It Out” (Stevie Wonder her og The Beatles her):

Patton & Rahzel

April 23, 2009

Mer Mike Patton. Her er fra Coachella i år, der Patton gjør sine ting sammen med Rahzel. Og, interessant nok, med Erik Satie i bakgrunnen. Mer blanding med andre ord. (Og, i motsetning til enkelte andre, her har vi artister som ber om å bli youtubed).

Og de har det morsomt. Her er deres versjon av “Ebony & Ivory”!! (originalen med Paul McCartney and Stevie Wonder kan ses her).

Superstition revealed

March 29, 2009

Jeg har flere ganger blogget om Stevie Wonders “Superstition” (fra 1972), som jeg altså synes er en fabelaktig låt (se her, her, her, her og her). Via Pitchfork fant jeg så funkscribes dissekering av clavinet-stemmen, og jeg tenderer til å være enig i Pitchforks konklusjon: “This is what the internet was invented for.” Og muligens enda viktigere, her vises noen av de mulighetene internett – og youtube – har for å gjøre en musikologs virkelighet og hverdag enklere og mer interessant.

Og vi koster på oss en utgave med Stevie Wonder også. Her er han live på Sesame Street:

Og, endelig, koster vi på oss en cover. Her er Jeff Beck, Tim Bogart og Carmine Appice i en utgave helt uten clavinet, men likevel med noe av den samme kraften.

Superstitious Twang

February 16, 2009

Som en følge av Cover Freaks banjo-post i går, der han blant annet publiserer Run C&Ws versjon av “Papa Was A Rolling Stone” ble jeg nødt til å undersøke litt. Og siden jeg ved flere anledninger har blogget versjoner av Stevie Wonders “Superstition,” sjekk denne medleyen fra Into The Twangy-First Century (fra 1993).

Posthuman Nature

January 23, 2009

Jeg har skrevet om posthumane stemmer ved flere anledninger (se for eksempel her). En sentral inngang til problematikken er knyttet til elektroniske bearbeidelser av stemmen. Og den kanskje mest interessant versjonen jeg har hørt for nylig er Stevie Wonders cover av Michael Jacksons “Human Nature.” Her er først Michael Jackson live i Brisband 1987:

Og så Stevie Wonder fra Vancouver i juli 2008:

Her bruker Wonder talk box, som han har gjort mange ganger før (se for eksempel her), men når han så i tillegg covrer “Human Nature” blir man fristet til å gi låten en ny tittel og simpelthen kalle den “Posthuman Nature.”