Posts Tagged ‘Kode9’

Årets plater – 2011

December 30, 2011

Som i fjor er det også i år tiden for en liste over årets viktigste plater. Det er, sannsynligvis, en idiosynkratisk liste, også fordi det er mange plater jeg ikke har fått hørt (inkludert plater jeg tror muligens ville ha kommet med på listen hvis jeg hadde hørt dem). Samtidig, liste skal det være, så her er den:

  1. Rustie, Glass Swords
  2. Kode9 and the Spaceape, Black Sun (les mer her)
  3. Oneohtrix Point Never, Replica
  4. James Blake, James Blake (mer her)
  5. Thundercat, The Golden Age of Apocalypse
  6. Björk, Biophilia (mer her)
  7. Katy B, On a Mission
  8. Martian Luther, The Extra Terrestrial Brother, Vol. 1
  9. The Roots, Undun
  10. David S. Ware, Planetary Unknown
Advertisements

Spøkelsesby

June 14, 2011

Via twitter får jeg en mengde input, og det er bare noen jeg kan blogge om. I går fikk jeg, via Hyperdub, en tweet fra Simon Mason, som minner om at det er 30 år siden The Specials’ “Ghost Town.” Her er de, i en utgave fra Top of the Pops:

Men det som var fantastisk var at Mason også linket til en utgave med The Spaceape og kode9:

Her kommer det, så å si, enda flere spøkelser, og jeg blir minnet på hva Alexander G. Weheliye skriver om dub i Phonographies:

“Echo, along with reverb, and delay, to this day, remains one of dub’s core features, inserting spatiality into the musical track, while also messing with its temporal dimensions; in fact, the spatial effect of echo is achieved via the stuttering and dispersion of the music’s time. Also, the term ‘dub’ itself not only indicats a doubling or copying but carries homonymic overtones of duppy (the Jamaincan word for spirit and/or ghost) so that the dub version of a song provides not only its shadow but also its spectral other that initially appeared on the flipside of a record, but eventually became much more popular than it’s ‘original’ source.”

Med The Spaceapes emceeing skjer det noe i denne utgaven også; det er som om et ekstra lag kommer inn i musikken, mellom lyden og teksten, i mellomrommet så å si, høres det også noe, og det er vanskelig ikke å tenke det som en ekstra spektral eller spøkelsesaktig dimensjon.

Dette kommuniserer godt med hva jeg i forrige måned snakket om i forhold til kode9 og Spaceapes “Sine” (se her) og det gir også ekko av hva jeg har arbeidet med en god stund i forhold til dubstep, og da særlig i forhold til Burial (se her).

Arguments from the Future

May 7, 2011

Torsdag presenterte jeg et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration” (se her). Jeg må nok innrømme at manuskriptet ikke var helt ferdig (en gang lærer jeg muligens), men jeg tror da jeg fikk gjennom et slags argument og fikk antydet hvilken retning jeg tenker det skal utvikle seg. Og slik sett er jeg godt fornøyd.

Jeg begynte med å spille kode9 og the Spaceapes “Sine of the Dub” fra 2004 (som jeg også har postet tidligere), i utgaven fra Memories of the Future (fra 2006, der bare med tittelen “Sine”):

Det er en cover av Princes “Sign ‘O’ The Times,” og med omskrivelsen fra sign til sine, tenker jeg at det skal kunne beskrives som en trigonometrisk cover (fra tegn til sinus, så å si), noe som så skulle kunne tenkes sammen med Steve Goodmans betegnelse, i Sonic Warfare, av “sensual mathematics.” Her er selvsagt sensual knyttet til lyden, og ikke minst til hvordan bassen åpner låten, og gir den en romlighet som nesten er av en annen verden.

I forhold til slike argumenter ble det også interessant for meg med noen dimensjoner knyttet til å arbeide med samtidskultur. Og i stor grad ble jeg minne på hvordan samtidskulturen nærmest er i en kontinuerlig utveksling med innspill. Slik ble en artikkel fra onsdag, i The Guardian sentral for meg, der kode9 og the Spaceape blir spurt om nettopp denne Prince-coveren. Og Spaceape sier:

“There’s so much space in our version; it really is just you, me and the bass.”

Nettopp hvordan bassen bidrar til å skape rom er sentralt for mitt argument, og det handler selvsagt også om hvordan de dype frekvensene bidrar i musikkopplevelsen.

Da jeg satt og hørte på presentasjonen før meg kom det så inn en twitter-melding fra Dan Hancox:

“I tried to write about post-horizontal warfare, urban sonix, and the new kode9 album all at once. I may have failed.”

Og med referanse til artikkelen “Kode9, aka Steve Goodman, goes viral with latest sonic weapon,” fra The National. Det er en riktig god artikkel, som jeg anbefaler, men det som var ekstra morsomt var at den var datert 6 mai, altså dagen etter at jeg holde innlegget mitt. Dermed fikk jeg til i presentasjonen og vise til sitere en publikasjon som enda ikke offisielt var publisert. Det jeg synes er det mest interessante sitatet i den artikkelen handler om forholdet mellom tekst, atmosfære, og musikk på kode9 & the Spaceapes siste plate, Black Sun. Med fokus på noen av sporene skriver Hancox:

“The synths seem to suggest that we humans are a race infected, perhaps by technology, perhaps by something else: together with Spaceape’s lyrics, we know we’re not in a good place. Yet the house beats send a different message. The gut response to this trio of tracks is ‘something definitely isn’t right here – so why do I find myself really wanting to dance?'”

Mellom synthlyder og beats, innenfor et dystopisk univers, kommer ønsket om å danse. Dystopisk dans, muligens, men like vel. Jeg synes dette er en god beskrivelse av en form for dobbelthet på Black Sun, og skal tenke videre i forhold til det (jeg skal holde et nytt innlegg om tre uker innenfor det samme universet).

Men også, i torsdagens innlegg fikk jeg altså referert både til en avis fra dagen før og en avis fra dagen etter. Øyeblikket ble slik, bokstavelig talt, rammet inn av fortiden og framtiden, i en slags konfigurasjon, som ble tankefull for meg.

(Ellers fikk jeg også oppleve live-twitter knyttet til innlegget mitt, og det er vel verd en fortsettelse. Akademiske konferanser vil forhåpentligvis endre seg langs disse teknologiske linjene.)

Politics of Frequencies II

April 29, 2011

Jeg har tidligere skrevet om at jeg skal holde et innlegg om “Politics of Frequencies” ved årets konferanse knyttet til Nordic Society of Aesthetics. Jeg skal også holde et annet innlegg i neste måned med samme tittel (men annen undertittel). Jeg deltar i et nordisk forskningsnettverk kalt “Researching Music Censorship,” og den 5. og 6. mai har nettverket en workshop med tittelen “Contested Spaces: War, Torture, Violence, Suppression and Power.” Programmet for workshoppen kan ses her. Jeg skal selv holde et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration,” og, som forrige gang, her er mitt abstract (manus er enda ikke ferdig):

Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration

In his book Gramophone, Film, Typewriter(1986; English translation, 1999), Friedrich Kittler claims that “the entertainment industry is, in any conceivable sense of the word, an abuse of army equipment.” Mentioning different technologies, including microphones and stereo equipment, Kittler points to similarities between developments in compositional music, popular music, and war, where effects of sound are at stake. These technologies, and others, often originated in the military, but have, along the way, been inserted into what is nowadays some times referred to as the “military-entertainment complex.” Steve Goodman’s recent book Sonic Warfare: Sound, Affect, and the Ecology of Fear(2010) relates to this discussion, but takes it further by exploring an even wider range of acoustic phenomena. Coining the term “politics of frequency,” Goodman argues for differences within sound, noise, and vibration, where sound’s different effects on the body is crucial. The wide understanding of war in Kittler might be somewhat ambiguous (as Geoffrey Winthrop-Young argues in “Drill and Distraction in the Yellow Submarine: On the Dominance of War in Friedrich Kittler’s Media Theory,” 2002), but Goodman makes a good case for still new intersections between productions of sound within the musical field in relation to war as well as police work (with sonic bombs and high-frequency sounds breaking up demonstrations as only two examples).

This paper attempts an exploration based in Goodman’s book about the relation between musical sounds and military sounds. The politics of frequency relates to different sonic dimensions – Goodman focusing on bass as well as subsonic dimensions – and the physical effects of vibrations arguably also leads to a contested sonic space.

Og mon ikke jeg skal få spilt noe musikk fra kode9 også.

Politics of Frequencies I

March 31, 2011

I dag fikk jeg bekreftelse på at mitt paper “Politics of Frequencies: Sound Between Aesthetics and Kinaesthetics” er antatt til konferansen Aesthetics and Politics, i København, 26.-28. mai. Det er den årlige konferansen for Nordic Society of Aesthetics. Her er det abstract jeg i sin tid sendte (tillagt, selvsagt, noen linker):

Politics of Frequencies: Sound Between Aesthetics and Kinaesthetics

Discussing sound and aesthetics used to be primarily a discussion of listening. While the discussion of listening is still important (as found, for example, in the works of Jean-Luc Nancy), different discussions within aesthetics and the history of the senses has pointed out how sound also have impact on the skin, as some kind of tactility (cf. Steven Connor). The skin, that is to say, becomes a kind of interface where another kind of perception takes place. Taking these discussions as points of departure the present paper will discuss a movement from aesthetics (and listening) to a kinaesthetic perception where sounds impact on the whole body is at stake. Focusing on what Steve Goodman, in his book Sonic Warfare: Sound, Affect, and the Ecology of Fear (2010), calls a “politics of frequency” and “bass materialism,” the paper will discuss different uses of sound, and how these approaches to sound and perception opens up for different ways of relating to different kinds of music. Sheer volume, dominating bass, focus upon different frequencies of noise; this all opens up for different ways bodies relate to music.

– – – – – – – – – – – –

Vanen tro er paperet fortsatt ikke ferdigskrevet, men som abstractet viser er forholdet mellom lyd og sansning sentralt, og ikke minst hvordan lyden senses med hele kroppen. Og jeg vil, blant annet, også referere til Kode9 (som “i sivil” heter Steve Goodman, og altså er forfatter av overnevnte bok) (se også her og her). (Grunnen til at denne posten heter “Politics of Frequencies I” er ellers at jeg også har et annet abstract inne med tittel “politics of frequencies,” men det kommer jeg tilbake til når informasjonen er on-line).

Wall of Noise

December 13, 2010

“Da sa Herren til Josva: ‘Se, jeg gir Jeriko med kongen og hans tapre krigere i din hånd. Nå skal alle stridsmennene gå rundt byen én gang hver dag, og det skal dere gjøre i seks dager. Sju prester skal gå foran paktkisten, hver med et bukkehorn. Den sjuende dagen skal dere gå sju ganger rundt byen, og prestene skal blåse i hornene. Så skal de blåse en lang tone, og så snart dere hører denne lyden av hornene, skal hele folket sette i et kraftig krigsrop. Da skal bymuren styrte sammen, så folket kan gå rett inn i byen’.” (Josva 6:2-5)

“Så tok folkene til å rope, mens prestene blåste i hornene. Så snart folket hørte hornlåten, satte de i et kraftig rop. Da styrtet muren sammen, og folkene gikk rett inn i byen og inntok den.” (Josva 6:20)

“Outside the walls of the city, God instructs Joshua to march around it once each day for six days in total silence. On the seventh day, he has to march around seven times. Then before the Ark, seven priests blew on seven trumpets made from ram’s horns, and, as if by magic, like a sonic bulldozer, the walls came crashing down.” (Steve Goodman, Sonic Warfare: Sound, Affect, and the Ecology of Fear).

“Sorry the vibration levels weren’t what they should/could have been in Turin last night. The ceiling started coming down in soundcheck.” (Kode9Twitter, 6. november, 2010).

“In its most convincing formulations, the negativity of the politics of noise is twisted into an engine of construction, and noise becomes a reservoir of rhythmic potential, a parasitic probe beckoning the future. Usually noise here, in a nontechnical sense, is black noise – the black noise that Kodwo Eshun calls the futurhythmachine. It is to black noise that twentieth-century popular music owed most of its innovation.” (Steve Goodman, Sonic Warfare).

Er dubstep over?

August 22, 2009

Mandag og tirsdag skal jeg delta på seminaret “Urban Sound Cultures” som arrangerers av forskningsnettverket “Auditiv Kultur” ved mitt nye institutt. Jeg er spent på å møte nettverket og se hva de gjør, og hvilke forbindelser som finnes til mitt eget arbeid. Selv skal jeg holde et innlegg med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep and the Sounds of the City by Night,” som er en videreføring av et innlegg jeg holdt i Nordisk Sommeruniversitets sammenheng i mars (og som jeg skrev om her). Jeg håper jeg har kommet noe videre med teksten min, og kan merke at det muligens snart er tiden for at en eventuell artikkel om dubstep bør være ferdig, en tanke som ikke minst dukker opp når Kode9 er sitert på at “The mainstream of dubstep is becoming such an abortion” (for diskusjonen om post-dubstep – eller hva man nå skal kalle det – se også her og her). På den andre siden; jeg er jo også en slags musikkhistoriker. Jeg har spilt Kode9s “Black Sun” før, men den holder å spilles en gang til:

Black Sun

April 13, 2009

Jeg innrømmer gjerne, Kode9 er en av de mest fascinerende skikkelsene på dubstep-scenen, eller, kanskje mer presist, på den basstunge delen av den elektroniske musikken. Den siste singelen fra ham er “Black Sun”:

Ellers skriver Sasha Frere-Jones, i The New Yorker, og gjør oppmerksom på at Kode9 skal spille på American Museum of Natural History sammen med Flying Lotus (myspace) den 17. april. Det er noe nærmest ironisk over Kode9 på et naturhistorisk museum, men samtidig lyder det som en riktig god idé. Frere-Jones’ beskrivelse av Kode9s musikk som noen ganger å lyde som “reggae pressed under a hundred stones” hadde jeg også sans for.

Sine O’ The Dub

April 3, 2009

Her er Kode9 og The Spaceape, med “Sine of the Dub” (teksten er, selvsagt, hente fra Princes “Sign O’ The Times”). Ellers er det et interessant intervju med Kode9 – i “sivil” også kjent som Steve Goodmanher.

Hauntology and Aesthetics

March 28, 2009

Denne helgen – og altså mens jeg skriver – er jeg i Reykjavik, der Nordisk Sommeruniversitets krets 4 – Process, Design & Aesthetics – har seminar med temaet “Future Spectralities: Hauntology and Aesthetics” (jeg har så vidt nevnt seminaret tidligere).

Jeg holdt mitt innlegg i går, med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep, Ghosts, and Urbanity.” Må vel innrømme at det ikke var så mye urbanitet i det, og jeg er heller ikke helt ferdig med å tenke prosjektet, men fikk luftet noen mulige innganger som jeg kan bruke i det videre arbeidet. Eksemplene jeg brukte var fra Benga, Burial, Nomad, og Kode9. Og da passer det jo å spille noe av det siste Burial har gjort. Her er “Lambeth”: