Remiksologi

Det er en stund siden jeg skrev noen poster om “metode,” men de to jeg har skrevet – “Innspill om metode” og “Anakronologi – mer om metode” – dekker en god del av min tenkning, men skal nok også suppleres med “Om forbindelser – musikalske og andre.” Samtidig som jeg til stadighet forsøker, for meg selv, å avklare hva det er jeg gjør og hvordan jeg gjør det. Strengt tatt er jeg ikke helt sikker på om jeg vet hva “metode” er, men en eller annen form for teoretiske praksis (det lyder som et oksymoron, jeg vet det) bedriver jeg jo. Og mon ikke det er “metode” nok. Dag Petersson, som jeg redigerte boka The Actualities of Aura sammen med, beskrev en gang hvordan han oppfattet min praksis. Det var i forhold til min artikkel i den antologien, “The Decay of Aura / The Aura of Decay,” der Dag mente at jeg forsøkte å skrive om slash’en (altså om “/” i tittelen), og han beskrev det som at det jeg gjør er som å slå to steiner mot hverandre og forsøke å skrive om de gnistene som dermed oppstår. Jeg liker bildet, og det taler til meg, om enn jeg aldri ville ha tenkt på det på den måten selv (om enn det har en slags forbindelse til “saxa loquuntur” som jeg selvsagt faller for).

Men det er en annen praksis jeg har tenkt over i denne sammenhengen den siste tiden, og da hentes metaforene fra DJ-kulturen og fra remiksing. Jeg fant et sitat hos Gayatri Chakravorty Spivak, fra artikkelen “Explanation and Culture: Marginalia” som hun skrev i 1979 (den er gjenopptrykt i In Other Worlds fra 1998). Der skriver hun: “We are, rather, the disc jockeys of an advanced capitalist ethnocracy.” Interessant nok er 1979 samme året som David Bowie gir ut sin plate Ledger. På låten “D.J” synger han: “I am a DJ, I am what I play.” Her er videoen, regissert av David Mallet:

Ok, så gjør jeg en kobling her basert på to dimensjoner som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. Årstallet 1979 og begrepet (eller metaforen) om DJ’en oppretter for meg likevel en mulig forbindelse. Og dermed ser jeg på en måte bort fra alt det som er forskjellig mellom Spivaks artikkel og Bowies låt. Her ses dermed også forbindelsen til det jeg har skrevet om i de tidligere postene om metode. Et årstall kan opprette en forbindelse som så kan utvides. Og poenget blir dermed hva en slik forbindelse kan føre med seg. For meg blir forbindelsen her til hvordan en DJ-praksis kan virke på et teoretisk nivå. Altså, hvordan remikser vi teori? Og for meg åpner dette for et vell av muligheter, muligheter som jeg tror også finnes i bloggens krysspeilinger. Samtidig tar jeg inn Spivaks videreføring av argumentet. Hun skriver at våre teoretiske “plater” ikke er grammofoner av det gamle slaget, en produktene av de nyeste teknologiene (og jeg blir dermed minnet om hva jeg skrev om YouTube i forrige post). Og, skriver hun: “within this intricate determined and multiform situation, the disc jockey and his audience think, indeed are made to think, that they are free to play. The illusion of freedom allows us to protect the brutal ironies of technocracy by suggesting either that the system protects the humanist’s freedom of spirit, or that ‘technology’, that vague evil, is something the humanist must confront by inculcating humanistic ‘values’, or by drawing generalized philosophical analogues from the latest spatio-temporal discoveries of the magical realms of ‘pure science’, or yet by welcoming it as a benign and helpful friend.” Ok, så er kanskje ikke teknologien “nøytral,” og muligens er det skinn av “frihet” (også metodologisk frihet) i DJ-praksisen som er “falsk bevissthet.” Samtidig synes jeg ikke dette er åpenbart. Og nettopp deler av DJ-kulturen viser oss dette. Skratsjng av plater handler om å bruke platene mot sin “opprinnelige” hensikt. Det er et slags misbruk, men der misbruken nettopp får fram nye dimensjoner. På lignende måte er det med deler av teknologien innenfor populærkulturen, det Friedrich Kittler, i Grammophon, Film, Typewriter kaller misbruk av militærteknologi (se også her). Og dermed kan vi kanskje hevde at Spivak viser vei til en slags kritisk DJ-praksis, en måte å lese og anvende tekster på, der tekstenes ulike dimensjoner settes sammen, men der det likevel er motstand og gliper, og der det aldri helt passer sammen. Og dermed er det ikke at vi er det vi spiller, men vi blir det vi spiller, i en pågående prosess som aldri blir – eller vil bli – ferdig.

Tags: , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: