Posts Tagged ‘Prince’

Thieves in the Temple

March 29, 2013
Advertisements

Honky Tonk Woman

December 14, 2011

Jeg poster for få coverlåter her på bloggen – av en eller annen grunn er de blitt flyttet over til Facebook. Men altså, her er Prince som gjør The Rolling Stones’ “Honky Tonk Woman” (tatt opp i 1994, original fra 1969):

Arguments from the Future

May 7, 2011

Torsdag presenterte jeg et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration” (se her). Jeg må nok innrømme at manuskriptet ikke var helt ferdig (en gang lærer jeg muligens), men jeg tror da jeg fikk gjennom et slags argument og fikk antydet hvilken retning jeg tenker det skal utvikle seg. Og slik sett er jeg godt fornøyd.

Jeg begynte med å spille kode9 og the Spaceapes “Sine of the Dub” fra 2004 (som jeg også har postet tidligere), i utgaven fra Memories of the Future (fra 2006, der bare med tittelen “Sine”):

Det er en cover av Princes “Sign ‘O’ The Times,” og med omskrivelsen fra sign til sine, tenker jeg at det skal kunne beskrives som en trigonometrisk cover (fra tegn til sinus, så å si), noe som så skulle kunne tenkes sammen med Steve Goodmans betegnelse, i Sonic Warfare, av “sensual mathematics.” Her er selvsagt sensual knyttet til lyden, og ikke minst til hvordan bassen åpner låten, og gir den en romlighet som nesten er av en annen verden.

I forhold til slike argumenter ble det også interessant for meg med noen dimensjoner knyttet til å arbeide med samtidskultur. Og i stor grad ble jeg minne på hvordan samtidskulturen nærmest er i en kontinuerlig utveksling med innspill. Slik ble en artikkel fra onsdag, i The Guardian sentral for meg, der kode9 og the Spaceape blir spurt om nettopp denne Prince-coveren. Og Spaceape sier:

“There’s so much space in our version; it really is just you, me and the bass.”

Nettopp hvordan bassen bidrar til å skape rom er sentralt for mitt argument, og det handler selvsagt også om hvordan de dype frekvensene bidrar i musikkopplevelsen.

Da jeg satt og hørte på presentasjonen før meg kom det så inn en twitter-melding fra Dan Hancox:

“I tried to write about post-horizontal warfare, urban sonix, and the new kode9 album all at once. I may have failed.”

Og med referanse til artikkelen “Kode9, aka Steve Goodman, goes viral with latest sonic weapon,” fra The National. Det er en riktig god artikkel, som jeg anbefaler, men det som var ekstra morsomt var at den var datert 6 mai, altså dagen etter at jeg holde innlegget mitt. Dermed fikk jeg til i presentasjonen og vise til sitere en publikasjon som enda ikke offisielt var publisert. Det jeg synes er det mest interessante sitatet i den artikkelen handler om forholdet mellom tekst, atmosfære, og musikk på kode9 & the Spaceapes siste plate, Black Sun. Med fokus på noen av sporene skriver Hancox:

“The synths seem to suggest that we humans are a race infected, perhaps by technology, perhaps by something else: together with Spaceape’s lyrics, we know we’re not in a good place. Yet the house beats send a different message. The gut response to this trio of tracks is ‘something definitely isn’t right here – so why do I find myself really wanting to dance?'”

Mellom synthlyder og beats, innenfor et dystopisk univers, kommer ønsket om å danse. Dystopisk dans, muligens, men like vel. Jeg synes dette er en god beskrivelse av en form for dobbelthet på Black Sun, og skal tenke videre i forhold til det (jeg skal holde et nytt innlegg om tre uker innenfor det samme universet).

Men også, i torsdagens innlegg fikk jeg altså referert både til en avis fra dagen før og en avis fra dagen etter. Øyeblikket ble slik, bokstavelig talt, rammet inn av fortiden og framtiden, i en slags konfigurasjon, som ble tankefull for meg.

(Ellers fikk jeg også oppleve live-twitter knyttet til innlegget mitt, og det er vel verd en fortsettelse. Akademiske konferanser vil forhåpentligvis endre seg langs disse teknologiske linjene.)

“Rigtige kvinder”?

October 19, 2010

Innimellom blir jeg irritert på journalister. Det er sikkert ikke uvanlig, men jeg har bare motvillig luftet slik irritasjon her på bloggen – men se her og her for tidligere eksempler. Ikke minst merker jeg irritasjon i forhold til hva journalister kan få seg til å skriver i forhold til musikk og kjønn. Siste skudd på stammen er gårsdagens artikkel i Politiken knyttet til Princes pågående turné. “Kun rigtige kvinder får plads i Princes harem” er overskiften på artikkelen signert Johan Vardrup. Nå vet jeg godt at overskrifter ikke alltid skrives av journalistene selv, og jeg vet også, fra erfaring så å si, at man noen ganger skriver for hurtig og skal korrigeres (ikke minst gjelder dette anmeldelser, både konserter og plater – jeg har skrevet diverse om det før). Men det som vekker min irritasjon her er betegnelsen “rigtige kvinder” (og nei, det er ingen hermetegn i Politiken). Hva er det som menes? (Jeg kunne også la meg irritere over betegnelsen harem, men sin orientalistiske assosiasjon, men jeg lar det ligge nå).

Artikkelen skriver om noen av de musikerne som har spilt og spiller med Prince. Og, ja, innenfor den normative logikken som tydeligvis preger musikkbransjen er det påfallende at det er så mange kvinner med. Under den pågående konserten er både Sheila E. og Ida Funkhouser aka BASSIDA med (og i forhold til BASSIDA har danske medier også fått litt ekstra å skrive om).

Men altså, artikkelen i Politiken handler om ulike kvinner som har vært i Princes inder sirkel, og setter opp noen kontraster. Og følgende avsnitt om Sheila E. er muligens talende for den underliggende fordommen som overskriften blir signal på:

“Det ville være forkert at påstå, at Prince nogensinde droppede Sheila E. fra Californien. Hun er en af de få musikere, han har omgivet sig med gennem adskillige artier, eftersom hun er usædvanlig dygtig på tommerne.”

Sic som man skriver på akademisk. Det er siste ledd jeg stusser over. Hvor mange mannlige musikere ville man skrevet om at de var “usædvanlig dygtig på tommerne” som en forklaring for deres karriere. Selvsagt er Sheila E. en dyktig slagverker. Og så? Det er vanskelig å lese den artikkelen uten å føle at det er noe kjønnspolitisk uforløst i den. Og, vel, overskriften blir symptomet.

Da er det til gjengjeld hyggelig å kunne vise til Joacim Lunds artikkel i gårsdagens Aftenposten. Selv om tittelen “Prins Vilikke” ikke helt svinger for meg er det en artikkel som tar på alvor forholdet mellom musikk og kjønn, og klarer å manøvrere rimelig godt i feltet (også selv om det er visse essensialiserende dimensjoner her og der).

Her er ellers Prince, live på The Ellen DeGeneres Show, med “Kiss”:

Stemme og ansikt

August 6, 2010

I går hadde videoen til Janelle Monáes (myspace) “Cold War” premiere på Pitchfork (se tidligere post her). Det er en flott video (regissert av Wendy Morgan), om enn den har et helt annet uttrykk enn Monáes andre videoer. Her er ingen trekk av science fiction. Billedsiden er dominert av Monáes ansikt, slik lydsiden er det av hennes stemme.

Jeg må innrømme at videoen berører meg, og det er interessant å tenke over hvorfor. En grunn er close-up’en av Monáes ansikt, som framhever en intimitet mellom videoen og lytteren. Det er som om hun kommer nær på, noe som igjen smitter over på stemmen. Stemmen er nesten like nær som om jeg hadde hørt den i en telefon, helt tett på, nærmest inne i øret. Men selv om bilde og lyd gir en følelse av et autentisk nærvær, er det når den illusjonen sprekker videoen for meg viser mest sårbarhet. Man kan høre det i stemmen underveis, den har mer avstand enn bildene skulle indikere, og den har elektroniske effekter vagt lagt til. Så, ved 1:30 skjer det noe. Først hører vi stemmen uten at leppene beveger seg, noe som strengt tatt ikke burde overraske oss. Selvsagt er lydsporet og billedsporet tatt opp hver for seg, og selvsagt er det lip-sync vi har sett hele tiden. Likevel kommer det overraskende på. Så går det tilsynelatende galt i synkroniseringen, og Monáe ser først ut som hun ler av det. Men i løpet av sekunder synes det å bli en kraftanstrengelse for henne å synge. Hun ser ut som hun kjemper med å fullføre sangen, noe som understrekes av tårer i hennes høyre øye. For meg viser dette sårbarhet og følsomhet, og jeg berøres av videoen. Illusjonen er brutt, illusjonen av at vi ser henne synge, men det spiller ingen rolle. Det er nettopp illusjonsbruddet som skaper affektene.

Pitchfork sammenligner videoen med Sinéad O’Connors (myspace) video for “Nothing Compares 2 U” fra 1990 (hennes cover av Prince; Prince kan høres her). Og det er noen likheter.

Både i “Cold War” og i “Nothing Compares 2 U” bringes stemmen nær oss som tilhørere, noe som delvis skyldes close-up på ansiktet. Samtidig endres dette når close-up’en blir så nær som i “Cold War.” Selv om stemmen åpenbart har elektronikk på seg, kommer den enda nærmere – og blir varere – hos Monáe.

En annen video jeg kom i tanker om er Grace Jones’ (myspace) “Corporate Cannibal” fra 2008 (se også her).

Hos Jones er både musikken og stemmen annerledes, og hennes ansikt blir digitalt fordreid (se i den forbindelse Steven Shaviros bloggpost om videoen, samt hans artikkel “Post-Cinematic Affect: On Grace Jones, Boarding Gate and Southland Tales” fra Film-Philosophy). Men effekten der Monáes ansikt blir “blurred” – rundt 1:15 – peker likevel i samme retningen som man ser hos Jones, der videoen teknisk spiller med vår oppmerksomhet gjennom at bildet blir ufokusert.

Likevel, den videoen jeg særlig ser forbindelser til er Erykah Badus (myspace) “Window Seat” (Monáe har også turnert med Badu her i vår og sommer, men det er ikke hovedgrunnen).

“Window Seat” er likevel annerledes. Den har ingen close-up av ansiktet, og vi ser ingen sanger. Likevel viser den fram en kroppslig sårbarhet, der Badu løper gjennom gatene i Dallas, på stedet der John F. Kennedy ble skutt i 1963. Badu stiller i en viss forstand sin kropp fram som sårbar, ikke minst i sin nakenhet. Og det er en lignende nakenhet vi ser hos Monáe. Likevel, Monáes video tar denne sårbarheten til et annet sted enn Badu. Og jeg tar i meg i å tenke at det er tårene som gjør det.

Tightrope

July 2, 2010

Janelle Monáe (myspace) er på alles lepper for tiden, og hennes The ArchAndroid (se her) er for meg et av årets foreløpige høydepunkter på platefronten. (Samtidig er jeg glad for å kunne dokumenter at jeg har visst om Monáe en stund; så kan man alltids si at man ikke bare følger med bølgen).

Singelen til The ArchAndroid er “Tightrope” der Big Boi (myspace) er viktig gjest. Her er videoen:

(Big Boi er forøvrig også plateaktuell; Sir Lucious Left Foot … The Son of Chico Dusty kan høres på hans MySpace side – og Janelle Monáe er gjest på “Be Still”).

Monáes opptreden på Late Show with David Letterman, 18. mai i år, er allerede så smått blitt legendarisk. Og det er en fantastisk utgave.

Men låten er også remixet, i en utgave med B.o.B (myspace) og Lupe Fiasco (myspace) , og der Monáe også rapper (med noen fantastiske linjer om kritikk av hennes påkledning og hvordan den var mer enn god nok for Vogue). Videoen til remixen, “Tightrope (Wondamix)” kom i går:

Og endelig deltok Janelle Monáe under BET Awards i feiringen av Prince, der hun gjorde en flott utgave av “Let’s Go Crazy”.

For hele BET-hyllesten til Prince, se her.

Popmusikk og telefonhenvendelser

September 21, 2009

Denne høsten underviser jeg et kurs kalt “Elektroniske stemmer i populærmusik.” Det er først og fremst tiltenkt at studentene skal skrive bachelorprosjekter knyttet til kurset, noe som igjen vil si at de skal ha individuelle problemstillinger og pensa. Det synes jeg også gjør noe i forhold til undervisningen, og jeg har forsøkt å legge opp undervisningen rimelig bredt orientert i forhold til stemmeforskning (bloggens faste lesere vil huske at jeg har gjort lignende ting tidligere – se her).

Fredag underviste jeg så om stemmeteknologier (se også her), med fokus på telefonen og grammofonene. Disse teknologiene er selvsagt eldre enn populærmusikken slik vi tenker på den i dagligtale, men de er likevel nærmest å forstå som grunnbetingelser for store deler av dagens stemmeforskning. Gjennom disse to teknologiene blir stemmen i tydeligere grad et objekt; den kan skilles fra kroppen og nærmest leve sitt eget liv, og dermed kan den også manipuleres. At grammofonen – og senere opptaks-, lagrings- og reproduksjonsteknologier – er viktig for populærmusikken synes åpenbart, men telefonen? Bortsett fra i den abstrakte forstand at telefonen demonstrerer en kroppsløs stemme, hva så?

Men også her synes det klart at telefonen som metafor kan gjøre flere ting. Den overskrider grenser, som når Manhattan Transfer ber telefonoperatøren om en linje til Jesus (se her). Men først og fremst fungerer den som et medium mellom sangeren og hans eller hennes begjærsobjekt. I forbindelse med min undervisning leste jeg B. Lee Coopers “A Telephone Song Discography” (fra Popular Music and Society 21/4, 1997), en 13-siders artikkel der de siste 8 sidene er en liste over popsanger som refererer telefonen. Jeg følte likevel ikke at listen var oppdatert og spurte ut på facebook om flere referanser (ja, på tross av hva jeg skrev for et år siden, jeg er nå på facebook – noe som nok er en av grunnene til mindre aktivitet på bloggen). Og jeg fikk da en god del svar, inkludert låter jeg ikke visste om.

Et “problem” er at de fleste stemmene ikke lyder som stemmer i telefoner, et annet at det som oftest bare er i poptekstene man hører referansen til telefonen. Men disse problemene er ikke store. Popmusikk er både musikk og tekst, og samtidig er det en interessant dimensjon i det banale faktum at man synger om telefoner. Det er som om man gjør oppmerksom på stemmen og stemmens tilstedeværelse. Gjennom å synge om telefoner påpeker man at det er sang det er tale om, også selv om stemmen lyser “ren.”

Ta for eksempel Electric Light Orchestras “Telephone Line.”

Her hører vi svak ringing, og det er egentlig tale om en telefonsamtale som ikke finner sted. Jeff Lynne synger om telefonen, men det er en telefon som ikke blir besvart. På mange måter et telefonisk motstykke til Elvis’ klassiske “Return to Sender.” En avvisning gjort i og ved medier.

Et annet interessant eksempel er Alicia Keys‘ “How Come You Don’t Call Me Anymore?”

Denne låten er egentlig av Prince, og den kom ut på b-siden av hans singel til “1999.” Det åpner seg et spørsmål hvordan denne låten endrer karakter avhengig av om det er en mann eller en kvinne som synger den. Og da først og fremst i forholdet mellom aktiv og passiv, mellom den som ringer og den som mottar, mellom stemme og øre. Men om man her skulle tro at Prince synger som en forsmådd mann, mens Alicia i større grad viser en klassisk feminin figure skal man kanskje tenke annerledes, nettopp ut fra det åpenbare at ELOs låt også viser til en lignende struktur, og der makten – makten til å ta telefonen – så til de grader også kan ligge hos mottaker. Så enten man ringer eller lar være, enten man tar telefonen – hører the Call / der Ruf, som Avital Ronell ville si – eller ei, så har telefonen en henvendelsesstruktur som nettopp åpner for en slik kommunikativ usikkerhetsstruktur.

Kiss Tom Jones

January 29, 2009

Jeg har skrevet om Tom Jones tidligere, og diskuterte da så vidt det jeg oppfatter om en mer camp utgave av ham. Samtidig er jeg ikke alltid sikker på hvor camp han er. Som her, når han gjør en cover av Princes “Kiss”:

Jeg klarer bare ikke helt å bli enig med meg selv om hvorvidt dette er camp, queer eller simpelthen dårlig smak. Jeg kan godt se på publikum at de liker det, og da særlig det kvinnelige publikummet kan det virke som. Og dermed er det hele rimelig heteronormativt. Samtidig, det er altså Prince, og vel, det åpner låten i noen andre retninger også. (Videoen med Prince kan ses her). Det finnes flere utgaver av låten med Jones, som denne live fra Concert for Diana, og den har ikke helt den samme queerness synes jeg. Og når Jones gjør låten sammen med Art of Noise får den også andre kvaliteter. Og egentlig er vel det jeg forsøker å si at camp noen ganger nettopp befinner seg på det litt problematiske punktet mellom queer og bad taste.

Dansbandscovers

January 1, 2009

Jeg har ikke skrevet så mye om Sverige her på bloggen, men nå har jeg funnet en anledning. De siste månedene av 2008 gikk en serie i Sveriges Televisjon kalt “Dansbandskampen.” Jeg må innrømme at jeg aldri helt har forstått den statusen dansband har i Sverige. Ikke så å forstå at det ikke finnes dansband i Norge, men i Sverige er det så mange av dem, og de har en popularitet og en plass i kulturen som jeg bare ikke helt forstår. Dansbandskampen fungerte som mange andre musikkonkurranser, der bandene ble stemt ut / slått ut etter hvert, og der man så skulle kåre Sveriges beste dansband. Finalen gikk av stabelen 20. desember, og vinneren ble Larz Kristerz. Her er deres versjon av “Yester-me, Yester-you, Yesterday,” av programlederen kalt en foxtrot!

Og her, deres versjon av “Purple Rain.”

Jeg har sagt at alt kan bli til coverversjoner, og det står jeg ved, og her spilles Prince-klassikeren med de fleste triksene i dansebandboken, men jeg må innrømme at stor musikk synes jeg likevel ikke det blir. Men altså, et lite blikk inn til nabofolket. Og suksessen fortsetter: finalistene skal på turné her til våren, og SVT har allerede begynt med påmeldinger til neste år. (Og for de som vil ha mer, hele finalen i Dansbandkampen ligger ute på SVTs websider).

Men for de som synes det ble for mye med dansebandutgavene er det her en liten bonus: Her er Stevie Wonder med “Yester-me, Yester-you, Yesterday”:

Mens Prince med “Purple Rain” kan høres live her (Prince er som kjent ingen stor fan av youtube, så det er lite å hente der).