Posts Tagged ‘Rufus Wainwright’

April Fools

April 1, 2013
Advertisements

Viva Katherine Wainwright Cohen

February 19, 2011

I Lian Lunsons film Leonard Cohen: I’m Your Man (2005) intervjues Rufus Wainwright, som en slags opptakt til hans cover av “Everybody Knows.” Han snakker om først gangen han møtte Cohen, som følge av vennskapet med Cohens datter, Lorca. (Klippet på youtube lar seg ikke legge inn, men kan ses her). Jeg husket scenen i dag, da jeg fikk de siste nyheter om Rufus. I går la han inn en beskjed på sin hjemmeside, “for immediate release”:

Darling daughter Viva Katherine Wainwright Cohen was born on February 2, 2011 in Los Angeles, California to proud parents Lorca Cohen, Rufus Wainwright and Deputy Dad Jorn Weisbrodt. The little angel is evidently healthy, presumably happy and certainly very very beautiful.

Daddy #1 would like to offer everyone a digital cigar and welcome the little lady in with a French phrase from his favorite folk song, A La Claire Fontaine : “Il y a longtemps que je t’aime, jamais je ne t’oublierai.”

Med andre ord, Wainwrights datter er Leonard Cohens barnebarn, noe som etablere en annen relasjon mellom de to mennene. Og nei, jeg har selvsagt ikke glemt Lorca Cohen her, og mener overhodet ikke at dette bare er en historie mellom menn. Samtidig, gitt at jeg i min artikkel “Queering Cohen: Cover Versions as Subversions of Identity” (se her), argumenterer for at Rufus, Martha Wainwright, Antony, og andre queerer Cohen gjennom sine coverversjoner, så gir denne familienyhetene en annen tvist til diskusjonen.

Jeg har alltid vært spektisk til å trekke for mye på biografiske dimensjoner i arbeidet mitt, altså artistenes biografier spiller ikke så stor rolle for de fortolkningsdimensjonene som ligger i forhold til deres sanger. Dermed er en “queer Cohen” knyttet til hans sanger, og ikke til hans person. Samtidig, gitt Rufus’ historie er det litt vanskelig å ikke se hvordan biografi og sanger griper over i hverandre. Og det er rimelig sannsynlig at han kommer til å skrive sanger om datteren i nær framtid. I så måte vil han følge opp sine egne foreldre, fra Loudon Wainwright IIIs “Rufus is a Tit Man” (fra albumet Unrequited, 1975) og “A Father and a Son” (fra History, 1992) (se her) til Kate McGarrigles “First Born” (fra Dancer With Bruised Knees, 1977), men også sine egne sanger til foreldrene, “Dinner At Eight” (fra Want One, 2003) og diverse henvisninger til hans mor, sist til den kommende hyllestkonserten. Slik sett er det vanskelig, og det gjelder for hele familebildet her, å trekke skiller mellom biografi og musikk. Og den nyfødte skal altså nok også få sine sanger i framtiden.

Divas & Dandies V

October 14, 2010

I går underviste jeg igjen til kurset “Divas & Dandies” (forrige post her). Denne gangen var prosjektet å undersøke forbindelser mellom begrepene glam, camp, og queer. Disse tre begrepene beskriver selvsagt ikke det samme, og det kan også stilles spørsmål ved i hvilken grad de overlapper overhodet. Men et forsøk på å diskutere ulike grader av overlapping fører til noen forbindelser jeg finner interessante, ikke minst i forhold til ulike maskulinitetsfigurer. Et utgangspunkt for meg er Philip Auslanders bok Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music (2006). I kapitel to, “Glamography,” diskuterer Auslander glam rock som sjanger, og skriver:

“That the music classified as glam rock ranges from the buoyant boogie of T. Rex, to the sophisticated, self-conscious deployment of rock and pop styles by David Bowie and Roxy Music, to the straightforward hard rock of Kiss, to the simplistic, minimalist pop of Gary Glitter indicates that this rock subgenre cannot be defined purely in terms of musical style. Glam rock is not distinctive in this respect: no rock subgenre can ever be defined solely in musical terms, for each one entails an ideology that is manifest not only in music and lyrics, but also in the visual elements of performance (costume, staging, gestures, etc.) and the visual culture surrounding the music (album covers, posters, etc.).”

Dette er ikke på noen måte kontroversielt, men det viser samtidig en utfordring i forhold til et musikkvitenskapelig arbeid. Det er ikke nok å ha et begrepsapparat for å diskutere musikken (det mange forskere fortsatt velger å kalle “musikken selv”), man må også kunne diskutere ulike kontekstuelle dimensjoner. Dermed ender studiet av populærmusikken med også å være et studium av et audiovisuelt fenomen. I Auslanders diskusjon av det han kaller glam maskulinitet kommer dette tydelig fram, og han skriver:

“Gender identity was another front on which glam challenged psychedelic rock and the hippie counterculture, not only because glam offered a new, implicitly queer, image of masculinity in rock but also because it disputed the ideology of authenticity by positing gendered identities as constructed rather than natural.”

Ikke minst er det denne implisitte queerness jeg er ute etter i diskusjonen her, og med et særlig fokus på hvordan denne kommer til uttrykk i forhold til maskulinitet. Et fokus hos Auslander og i diverse iscenesettelser av musikere på 1970-tallet er hentet I påkledning, sminke, hår, og grader av flamboyance i framføringene. Det første eksemplet her er Marc Bolan og T. Rex, og gitt kursets tittel må jeg selvsagt spille “Dandy in the Underworld” (enhver forelesning bør ha en låt med enten diva eller dandy i tittelen) (opptaket er fra 1977) (se eller tidligere post med Bolan og Boy George – som jeg kommer tilbake til – her):

Det androgyne som ofte framheves i forhold til glam rock er ikke så tydelig her som I andre klipp med Bolan, men det er liten tvil om at androgyne eller feminine trekk var sentrale i konstruksjonen av mannlige popstjerner innenfor glam rocken. Ikke minst er disse trekkene sentrale i framhevingen av hvordan kjønn er konstruert. Kjønn framstår som en reflektert eller selvrefleksiv praksis, noe som slår inn også i eksempler der androgyne eller feminine trekk ikke framheves i seg selv. Som eksemplevis her, der David Bowie synger “Changes.” Dette er et klipp fra en lydprøve til en konsert i Vancouver i 1976, men selv på lydprøven performer Bowie. Samtidig høres det også at han prøver ut stemmen og lyden, og at han nok aldri ville ha sunget låten slik på en konsert (jeg har postet denne før).

Her framstår Bowie i en viss forstand maskulin, ikke minst i påkledningen, men med den nære forhistorien present, kommer også denne maskuliniteten fram som refleksiv og konstruert. Og det er her jeg synes interessante momenter dukker opp for hvordan synet på maskulinitet går fra en heteronormativ versjon, utfordres gjennom androgynitet og en maskulint appropriert feminintet, til å ende opp med muligheten for en multiplisitet av maskuliniteter. Med andre ord, gjennom et utfordring av den heteronormative maskuliniteten blir det mulig å etablere mange ulike maskuliniteter, og snarere enn at disse “bare” forstås som avvikende framstår det etter hvert klart at maskulinitet må forstås som et flertallsord.

Det er gjennom performancen at denne pluraliteten vises fram. Som Auslander skriver: “glam rock did not posit androgyny as a ‘natural’ state. To the contrary: glam rockers specifically foregrounded the construtedness of their effeminate or androgynous performing personae.” Ta Bowie, fra Ziggy Stardust (1973) til videoen til “Ashes for Ashes” (fra 1980), henter han fram ulike dimensjoner, knyttet til det androgyne, til det feminine, og det teatrale. Og framhever dermed konstruksjonen av kjønn.

Her finner vi samtidig en musikkhistorisk viktig dimensjon, ikke minst i forholdet til myten om autentisitet. I glam rock, og i mengder av sjangere og subsjangere etter dette, vises autentisiteten fram som nettopp en myte. Det er konstruksjonen og framhevelsen av stil og posering, av konstruksjon, performance og teatralitet som blir fokus. Og det er her jeg mener at det åpnes opp også for andre måter å gjøre kjønn på. I gårsdagens forelesning gikk jeg videre til Culture Club og deres “Do You Really Want to Hurt Me?” (fra 1982). Videoen må ses her (i sin helhet), mens det følgende bare er et utdrag:

Her framstår Boy George som en etterkommer av glam rocken, ikke minst i forhold til hvordan han framstår visuelt. Videoen har også interessante sider, der kjønn, rase (både visuelt ved blackface poengteringen, men også musikalsk ved reggae-dimensjoner), etablisementet (der kirke og rettssal tilsynelatende griper over i hverandre) og historie (gjennom tekst i videoen som påstår at dens handling beveger seg på tvers gjennom det tjuende århundret) alle griper inn i hverandre på tross av at låten i en viss forstand forblir identisk med seg selv. Med andre ord, det visuelle framhever en form for tidløshet som musikken ikke gjør, men i møtet mellom dem åpnes det for fortolkningsmuligheter.

Det siste nummeret jeg spilte i går er annerledes. I duetten mellom Ben Folds og Rufus Wainwright, der de gjør en coverversjon av “Careless Whisper,” er det ingen androgynitet eller femininitet. Her er det to menn som synger en duett (jeg har også postet denne tidligere). Det er heller ikke i særlig grad noen camp dimensjoner her, selv om Folds kan virke litt ironisk, som om han ikke helt kan klare å synge låten uten en ironisk distanse. Rufus, på den andre siden, virker “ærlig” i en eller annen forstand, eller i hvert fall i tråd med hvordan han ofte opptrer; en grad av spill (eller playfulness) finnes, men den kombineres med en gjennomført framføring. Samtidig, der George Michaels utgave av “Careless Whisper” virker å være sunget til en kvinne, skjer det noe i denne utgaven. Ved 2:52 glir duetten over i spørsmål og svar, før de to stemmene møtes og går opp i en falsett som er duettens klimaks. Og klimaks skal her forstås i alle ordets konnotasjoner. De to mannlige stemmene kommer sammen i denne utladningen, og låten blir en kjærlighetserklæring mellom dem – mellom stemmene eller stemmenes kropper. Her behøves ingen androgynitet eller femininitet, her er verken glam eller camp tilsynelatende nær, men George Michaels låt queeres og åpner for maskuliniteter som møtes tilsynelatende ubesværlig.

Disse eksemplene bringer oss muligens ikke nærmere en forståelse av dandyen som figur. På den andre siden, det visuelle, det androgyne, feminiseringen, viktigheten av påkledning, etc., er alle dimensjoner ved dandyen fra Charles Baudelaire til Oscar Wilde og videre. Det er de samme trekkene som finnes knyttet til Marc Bolan, men den historiske konteksten er endret. Hvis dandyen i dag ikke bare skal være en nostalgisk figur er det dermed viktig å diskutere de maskulinitetsfigurer som finnes innenfor popmusikken i dag. Og dermed åpner denne historien også for spørsmålet om hva en kontemporær popdandy kan sies å være.

Mozart og Madonna – og Mann (egenreklame)

September 21, 2010

Denne uken har “Mozart og Madonna” på P2 fokus på “Mann” (følger opp forrige ukes tema “Kvinne”). Jeg var i Oslo i forrige uke, og i den forbindelse i studio og gjorde opptak til dagens program. Det ligger nå on-line og kan høres her (innslaget med meg begynner ca 10 minutter uti).

Mitt bidrag er på mange måter popularisering av elementer jeg har publisert i min artikkel “Voice of Hope: Queer Pop Subjectivities” (i Trikster 1, 2008 – se her), og “Queering Cohen: Cover-versions and the Subversions of Identity” (i George Plasketes (ed.), Play it Again: Cover Songs in Popular Music, 2010). Men enn å diskutere “mann” forsøkte jeg å trekke samtalen over mot maskuliniteter, med særlig fokus på en åpnen opp der flerfoldigheten understrekes. Musikkeksemplene var Rufus Wainwright med “The Art Teacher” samt både Elton Johns og Nick Caves coverversjoner av Leonard Cohens “I’m Your Man.” Jeg har gjort elementer av det samme i radioen tidligere (se her), og bloggens faste lesere vil nok også kjenne igjen elementer.

Kylie & Rufus

September 2, 2010

Det er noen tilbakevendende temaer og artister på bloggen. Og for egen del gir det aspekter til diverse works in progress, der de enkelte ansatsene etter hvert knyttes sammen til og gir muligheter for mer samlede diskusjoner, enten jeg nå bruker dem i undervisning eller til artikler. Noen av disse temaene er coverversjoner (se her) og duetter (se her), der jeg for det første er opptatt av hvordan coverversjoner virker og hvordan de går i ulike former for dialoger med “originalen” (og med andre coverversjoner), og for det andre er opptatt av hvordan duetter framhever likeheter og forskjeller i sangstemmene, og dermed hvordan enkeltstemmene framstår med en ny klang når de settes sammen med andre stemmer i duetter.

Noen artister som går igjen i bloggen er Rufus Wainwright og Kylie Minogue. Og forrige helg opptrådte de sammen i New York (se Idolators post her). Her er diverse hits, og et par covers, og altså to stemmer sammen, som en utgave av “Locomotion” der Rufus først og fremst er bakgrunnssanger (og danser):

I denne sammenhengen kan jeg heller ikke la være å sitere fra Rufus’ liste over “top 10 gay icons” (fra the Guardian i november 2006). Kylie Minogue er på en femte plass, og Rufus sier:

“I love Kylie, she’s the anti-Madonna. Self-knowledge is a truly beautiful thing and Kylie knows herself inside out. She is what she is and there is no attempt to make quasi-intellectual statements to substantiate it. She is the gay shorthand for joy.”

(Og det skal sies i denne sammenhengen, gitt referansen til Madonna, at Madonna er nummer 4 på den samme listen).

Jeg har blogget diverse duetter med Rufus tidligere, som med Teddy Thompson (her) og Ben Folds (her), mens sist jeg blogget Kylie i duett var da hun opptrådte sammen med Scissors Sisters. På “Any Which Way” er det noen fantastiske sekunder når Kylie kommer inn og hennes stemme nesten lyder som Jake Shears’ (jeg poster videoen igjen, siden den versjonen jeg linket til forrige gang er borte fra youtube nå):

Man kan ikke helt si det samme i forhold til Rufus. De to stemmene står ikke like godt til hverandre, og jeg tror ikke det har å gjøre med lydopptakene på disse videoene. Samtidig er det noen andre dimensjoner som blir tydeligere. Kylies låter endres i sammenhengen, slik som på “All The Lovers” fra årets Aphrodite:

En låt hun også har gjort sammen med Scissors Sisters:

Forskjellene er påtakelige, men gir grunnlag for interessante sammenligninger. Videoen til originalen kommer ellers her:

Der duetten mellom Kylie og Rufus går opp i en høyere enhet er når de gjør Elton Johns “Don’t Go Breaking My Heart” (også her er det en forbindelse til Scissors Sisters; Elton John spiller piano på, og var med å skrev, “I Don’t Feel Like Dancin'” – se her):

Originalen er, som kjent, med Elton John og Kiki Dee:

Men han har også gjort den med Ru Paul:

Kylie har også sunget duetter med Nick Cave. Og Cave har jo ellers sammenlignet hennes hotpants både med likkledet i Torino og med pyramidene (se her). Min personlige favoritt er “Death Is Not The End” (se her), men “Where The Wild Roses Grow” er også sterk:

En interessant dimensjon i forhold til Kylies duetter er den queer-kapital man kan hevde at både Scissors Sisters og Rufus har. Og et spørsmål blir så hvordan en slik står i forhold til Cave. Ser man på Caves cover av Leonard Cohens “I’m Your Man” kan man hevde en slik forbindelse (jeg har forsøkt det her), men med en viss ambivalens. (Elton John har ellers også gjort en cover av “I’m Your Man,” så her henger alt sammen med alt).

Leonard Cohen er ellers også representert av Kylie og Rufus, som gjør en utgave av “Hallelujah” (se også her):

Siden også Rufus bidrar på filmen Leonard Cohen: I’m Your Man (Lian Lunson, 2005), der Cave synger “I’m Your Man,” blir Cohen i en viss forstand et omdreiningspunkt for diskusjonen om Cave og Wainwright, og I 2003, på konserten “Came So Far For Beauty,” som er utgangspunktet for filmen, sang de også en duett sammen på avslutningsnummeret: Cohens “Don’t Go Home With Your Hard-On.” Behøver jeg å si mer…

Spirit Moves

June 22, 2009

En av mine absolutt favoritter blant trompetere er Dave Douglas (se også Greenleaf Music på myspace). Han er på mange måter gjenkjennelig, men har samtidig spilt med så mange og i så mange sammenhenger at han samtidig hele tiden utfordrer. Hans nyeste prosjekt er bandet Brass Ecstasy, med Vincent Chancey, Luis Bonilla, Marcus Rojas og Nasheet Waits. Det er åpenbart en referanse her til Lester Bowies Brass Fantasy, og det synes også som om noen av de samme prinsippene for versjonering er aktuelle. Versjonering er sånn sett en god betegnelse, også selv om den i dette tilfellet vel “egentlig” er et annet begrep for å gjøre coverversjoner. På Spirit Moves spiller bandet således blant annet Otis Reddings “Mister Pityful,” Hank Williams’ “I’m So Lonesome I Could Cry” og Rufus Wainwrights “This Love Affair.” Det er med andre ord en plate jeg bare må få tak i.

Kan man skrive slikt?

May 31, 2009

Jeg pleier ikke kritisere eller diskutere andre musikkanmeldere. Her opplever jeg at det er et skille mellom mine roller som musikkanmelder og som akademiker; innenfor akademia er jo kritikk av kolleger nærmest modus operandi, the favorite bloodsport, og en helt sentral dimensjon ved møtet mellom kolleger. Selvsagt skal det være en eller annen slags begrunnelse for kritikken, men mye (for mye, vil jeg nok legge til) tekstproduksjon handler om å forklare hva andre gjør eller har gjort feil. En sentral dimensjon i en slik akademisk kritikk er knyttet til språkbruk og skrivestil. Og gjort på den riktige måten kan det komme mye godt ut av slik kritikk. Jeg vil, for nå å si det slik, gjerne kritiseres for det jeg skriver. Når det kommer til mer journalistisk virksomhet opplever jeg det altså annerledes. Muligens har det å gjøre med at man skriver under press. Det er ofte kort tid til deadline, og man har knapt tid til å file på formuleringer eller tenke over metaforbruken. I heldige stunder blir uheldige formuleringer tatt av desken eller korrekturlesere (jeg har skrevet litt om dette her), men som oftest kommer det igjennom, og man kan selv gremmes når man ser sin tekst på trykk. Slik er det, og kan man ikke leve med det bør man nok ikke skrive for aviser. Men da snakker jeg om kritikk av mine egne tekster. Å kritisere, eller diskutere, andre anmelderes tekster er tross alt noe annet. Samtidig kan man noen ganger ta seg i å spørre “kan man overhodet skrive slikt?”, og det spørsmålet kom til meg to ganger i går. Og på tross av at jeg dermed altså kan se ut som om jeg kritiserer navngitte personer her (og det gjør jeg vel strengt tatt), her kommer de to eksemplene. Og jeg er altså først og fremst ute etter å diskutere dem heller enn å si at de er “feil” hva nå enn det er. (En beslektet post er denne, om “Stemmer, ben og legger”).

Så altså, første hendelse er BT-magasinet i går, der Sverre Drønen i sin spalte pop-preik har en side med overskriften “Sutrehomopopens venner.” Drønen, som ellers blogger på droneland, har brukt ordet før. Første gangen, så langt jeg kan finne ut, er i en bloggpost fra februar 2007, med tittel “Sutrehomopop?,” deretter i posten “Å, dra til Grønland!” fra februar i år, og deretter, for kort tid siden, i anmeldelsen av Bloc Partys (myspace) Intimacy Remixed i Bergens Tidene. Og nå altså i går (i en artikkel som ikke ligger på nett). Hva er så denne “sutrehomopopen”? Drønen definerer den slik: “musikk av og for homoer som synes synd på seg selv.” Og eksemplene hans i gårsdagens artikkel er Antony Hegarty (myspace), Rufus Wainwright (myspace), Morrissey (myspace), Boy George (myspace), Stephin Merritt/The Magnetic Fields og The Czars, mens Mika (myspace) blir stående som et eksempel på en som prøver men ikke helt får det til. Ok, innrømmet, muligens er det det banale faktum at flere av mine favoritter (som bloggens lesere straks vil gjenkjenne) opptrer i denne listen som får meg til å reagere. Samtidig tror jeg det handler mer om “sutre” enn om “homopop,” også selv om jeg nok ikke helt forstår hva “homopop” er, altså hvordan den skulle skille seg fra “heteropop” (eller hva dens motsetning nå skulle være). Men jeg tror det er mer at jeg ikke helt gjenkjenner Antony eller Rufus som sutrende. Drønen skriver sånn sett at det finnes “god sutrehomopop”; i anmeldelsen av Bloc Party synes Rufus å kunne stå for denne. Men likevel. Og det er nok i forhold til beskrivelsen av Antony jeg virkelig blir uenig, der Drønen skriver: “Vokalisten i Antony & the Johnsons har helt siden han introduserte verden for sin dvaske kropp og en røst som mest minner om en hvalross som er grunnstøtt i isødet vært en naturlig favoritt for sutrehomoene. Den ubestridte sutrehomopopsolkongen.” Lesere vil vite at jeg er uenig. Men, og dermed kommer vi tilbake til noe av problematikken med å diskutere/kritisere andre musikkanmeldere, slike utsagn er nå engang rimelig subjektive. Det ligger i anmelderiet som sjanger at det er (mer eller mindre) kvalifisert synsing.

Den andre artikkelen der jeg i går spurte meg selv om man virkelig kan skrive slikt stod i Politiken. Erik Jensen har en artikkel med tittel “Her er USA’s storsælgende jomfrublondine.” Og dere skjønner hvor jeg vil hen, og det er åpenbart at det er kropp og sex det er snakk om her. Hva slags ord er “jomfrublondine”? Artikkelen handler om Taylor Swift (myspace), storselgende ikke bare i USA, og Jensen skriver om henne i kontrast til Britney Spears (myspace), Amy Winehouse (myspace), og Paris Hilton (myspace). Han skriver også interessante ting om Swift, men likevel.

Så altså, “sutrehomopop” og “jomfrublondine.” To ord som begge så definitivt også reiser spørsmål knyttet til forholdet mellom musikk og sex (eller kjønn eller kropp). Det er spørsmål jeg synes er mer enn relevant, men det gjør det ikke lett å skrive om.

I’m never gonna dance again

April 17, 2009

Jeg har tidligere blogget en coverversjon av Careless Whisper” med Rufus Wainwright og Ben Folds. George Michaels utgave kan fortsatt høres her. Men nå har jeg så funnet enda en cover, og den fortjener også å bli spredd. Her er The Gossip (myspace) som gjør en utgave.

Og vi koster på oss en liveversjon også.

Det er definitivt en annen groove her. Men samtidig noe som tiltaler mer. Hos Michael vil det være en veldig langsom dans, mens det er en rytme som gir en følelse av å gå hurtigere som driver The Gossips versjon framover. Muligens vil det bli en annen dans. Muligens kommer man aldri til å danse igjen.

Get Happy!

April 4, 2009

Som faste lesere muligens vil ha funnet ut nå: alt henger sammen med alt, eller, litt mer presist, det meste kan henge sammen med det meste. Etter å ha postet Gene Kelly tidligere i dag, her er et klipp fra filmen Summer Stock (1950), der Judy Garland og Gene Kelly har hovedrollene. Men denne gangen er det Judy Garland som er i sentrum. Her er hennes “Get Happy!”:

Rufus Wainwright har som kjent rekonstruert Judy Garlands berømte 1961 Carnegie Hall konsert. Men som om det ikke er nok, her er han live med “Get Happy!” (fra Glastonbury i 2007), og her er det mer enn musikken som rekonstrueres (om enn det er playback her; musikken kommer fra plateutgaven).

Han kan altså godt leve med de leggene.

Kraftwerk & Reich

March 21, 2009

Jeg har tidligere blogget om Manchester International Festival i sommer – der Rufus Wainwrights opera Prima Donna får sin førsteoppførelse. Men åpningskonserten, den 2. juli, lyder som noe som kan bli fascinerende. Kraftwerk (myspace) skal spille, med Steve Reich (myspace) som gjest. Fra programmet ser det dog dessverre ikke ut som om de skal spille sammen. Det står at Kraftwerk skal spille et to-timers sett, og deretter skal Bang on a Can (myspace) spille Reichs 2×5, et nytt verk bestilt av festivalen. Litt synd egentlig, jeg tror det kunne vært flott å høre dem spille sammen. Nå får jeg ikke med meg festivalen uansett, så slik sett spiller det ingen rolle. Men tanken er god. Dog, når tanken først slo meg fant jeg følgende på YouTube:

Det er Powerplant – og ja, et fantastisk navn når man spiller Kraftwerk – et band som består av Joby Burgess, Matthew Fairclough og Kathy Hinde, som her spiller sammen med The Elysian Quartet (myspace).