Møbelmusikk

[Som tidligere nevnt skriver jeg innimellom kommentarartikler på musikksidene i Bergens Tidene. I dag har jeg følgende på trykk. Faste lesere av bloggen vil se at ideer resirkuleres her. Og, som tidligere, eneste endring her i forhold til hva som er på trykk er at jeg har lagt til linker].

I 1917 skrev Erik Satie det første stykket musikk han kalte “møbelmusikk.” Det er en slags komponert bakgrunnsmusikk, altså en musikk som radikalt bryter med hvordan man i lang tid hadde forstått musikkopplevelsen. Her er det ikke forventet at et publikum konsentrert skal lytte. Snarere er det en slags form for akustisk tapet, eller en atmosfære som bare er der uten å kreve oppmerksomhet. På sitt vis demonstrerer denne musikken også overgangen mellom to andre “møbler”: klaveret og grammofonen. I hvert sitt århundre var de sentralt plassert i hjemmene, samtidig som de viser endringer i relasjonen til musikk.

Så, i 1934, ble firmaet Muzak grunnlagt, et firma som tar en idé som kan minne om Saties til nye høyder. Fra Muzak oppstår ideen om bakgrunnsmusikk, heismusikk, og videreføringer som den musikken vi hører når vi er i butikker, i restauranter, eller sitter i telefonkø.

I en forstand fungerer slik bakgrunnsmusikk slik mange vil at filmmusikk skal fungere. Som noe vi ikke legger aktivt merke til, men som bare gir stemning, tar bort stillheten, og mer eller mindre ubevisst forsterker de følelsesinntrykk vi måtte ha. Men viktigere er det at den også sier noe om musikkens plass i hverdagslivet i det 20. århundret. Det er en anonym musikk, en musikk uten komponister og uten utøvere, musikk som bare er lydsporet til hverdagslivet. I heisen skulle musikken dempe eventuell redsel for bevegelsen, i fly spilles musikk av samme grunn, i telefonkø skal den korte ventetiden, mens i butikkene skal den stimulere til kjøp. Akkurat dette siste momentet har fått en ny vending de siste ukene. Muzak har økonomiske problemer, og en konkurs synes nært forestående. Men enten firmaet overlever eller ei vil den ideen de grunnla etter alle solemerker bli værende.

Muzaken som fenomen har også fått et ufortjent dårlig rykte. Den som viser oss dette tydeligst er Brian Eno, med sin Music for Airports fra 1978. Dette er komponert elektronisk musikk, og på mange måter grunnlaget for ambient. Men her snakker vi ikke om “enkel” bakgrunnsmusikk. Det ligger en tanke bak som til de grader sier noe om musikkens vesen og virkning. Her er det ikke musikk som tapet eller møbel, men nettopp musikk som stemning. Og som lydspor til våre liv. Det er en musikk som ikke krever vår oppmerksomhet, men som vi likevel merker. Slik musikk finnes i dataspill, der den langt fra er det viktigste elementet, men der vi ville merke dens fravær skulle den forsvinne. Tenker vi over all lyden som omgir oss? Jeg tror ikke det. Men vi ville merke hvis den ble borte.

 

 

Tags: ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: