Divas & Dandies V

I går underviste jeg igjen til kurset “Divas & Dandies” (forrige post her). Denne gangen var prosjektet å undersøke forbindelser mellom begrepene glam, camp, og queer. Disse tre begrepene beskriver selvsagt ikke det samme, og det kan også stilles spørsmål ved i hvilken grad de overlapper overhodet. Men et forsøk på å diskutere ulike grader av overlapping fører til noen forbindelser jeg finner interessante, ikke minst i forhold til ulike maskulinitetsfigurer. Et utgangspunkt for meg er Philip Auslanders bok Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music (2006). I kapitel to, “Glamography,” diskuterer Auslander glam rock som sjanger, og skriver:

“That the music classified as glam rock ranges from the buoyant boogie of T. Rex, to the sophisticated, self-conscious deployment of rock and pop styles by David Bowie and Roxy Music, to the straightforward hard rock of Kiss, to the simplistic, minimalist pop of Gary Glitter indicates that this rock subgenre cannot be defined purely in terms of musical style. Glam rock is not distinctive in this respect: no rock subgenre can ever be defined solely in musical terms, for each one entails an ideology that is manifest not only in music and lyrics, but also in the visual elements of performance (costume, staging, gestures, etc.) and the visual culture surrounding the music (album covers, posters, etc.).”

Dette er ikke på noen måte kontroversielt, men det viser samtidig en utfordring i forhold til et musikkvitenskapelig arbeid. Det er ikke nok å ha et begrepsapparat for å diskutere musikken (det mange forskere fortsatt velger å kalle “musikken selv”), man må også kunne diskutere ulike kontekstuelle dimensjoner. Dermed ender studiet av populærmusikken med også å være et studium av et audiovisuelt fenomen. I Auslanders diskusjon av det han kaller glam maskulinitet kommer dette tydelig fram, og han skriver:

“Gender identity was another front on which glam challenged psychedelic rock and the hippie counterculture, not only because glam offered a new, implicitly queer, image of masculinity in rock but also because it disputed the ideology of authenticity by positing gendered identities as constructed rather than natural.”

Ikke minst er det denne implisitte queerness jeg er ute etter i diskusjonen her, og med et særlig fokus på hvordan denne kommer til uttrykk i forhold til maskulinitet. Et fokus hos Auslander og i diverse iscenesettelser av musikere på 1970-tallet er hentet I påkledning, sminke, hår, og grader av flamboyance i framføringene. Det første eksemplet her er Marc Bolan og T. Rex, og gitt kursets tittel må jeg selvsagt spille “Dandy in the Underworld” (enhver forelesning bør ha en låt med enten diva eller dandy i tittelen) (opptaket er fra 1977) (se eller tidligere post med Bolan og Boy George – som jeg kommer tilbake til – her):

Det androgyne som ofte framheves i forhold til glam rock er ikke så tydelig her som I andre klipp med Bolan, men det er liten tvil om at androgyne eller feminine trekk var sentrale i konstruksjonen av mannlige popstjerner innenfor glam rocken. Ikke minst er disse trekkene sentrale i framhevingen av hvordan kjønn er konstruert. Kjønn framstår som en reflektert eller selvrefleksiv praksis, noe som slår inn også i eksempler der androgyne eller feminine trekk ikke framheves i seg selv. Som eksemplevis her, der David Bowie synger “Changes.” Dette er et klipp fra en lydprøve til en konsert i Vancouver i 1976, men selv på lydprøven performer Bowie. Samtidig høres det også at han prøver ut stemmen og lyden, og at han nok aldri ville ha sunget låten slik på en konsert (jeg har postet denne før).

Her framstår Bowie i en viss forstand maskulin, ikke minst i påkledningen, men med den nære forhistorien present, kommer også denne maskuliniteten fram som refleksiv og konstruert. Og det er her jeg synes interessante momenter dukker opp for hvordan synet på maskulinitet går fra en heteronormativ versjon, utfordres gjennom androgynitet og en maskulint appropriert feminintet, til å ende opp med muligheten for en multiplisitet av maskuliniteter. Med andre ord, gjennom et utfordring av den heteronormative maskuliniteten blir det mulig å etablere mange ulike maskuliniteter, og snarere enn at disse “bare” forstås som avvikende framstår det etter hvert klart at maskulinitet må forstås som et flertallsord.

Det er gjennom performancen at denne pluraliteten vises fram. Som Auslander skriver: “glam rock did not posit androgyny as a ‘natural’ state. To the contrary: glam rockers specifically foregrounded the construtedness of their effeminate or androgynous performing personae.” Ta Bowie, fra Ziggy Stardust (1973) til videoen til “Ashes for Ashes” (fra 1980), henter han fram ulike dimensjoner, knyttet til det androgyne, til det feminine, og det teatrale. Og framhever dermed konstruksjonen av kjønn.

Her finner vi samtidig en musikkhistorisk viktig dimensjon, ikke minst i forholdet til myten om autentisitet. I glam rock, og i mengder av sjangere og subsjangere etter dette, vises autentisiteten fram som nettopp en myte. Det er konstruksjonen og framhevelsen av stil og posering, av konstruksjon, performance og teatralitet som blir fokus. Og det er her jeg mener at det åpnes opp også for andre måter å gjøre kjønn på. I gårsdagens forelesning gikk jeg videre til Culture Club og deres “Do You Really Want to Hurt Me?” (fra 1982). Videoen må ses her (i sin helhet), mens det følgende bare er et utdrag:

Her framstår Boy George som en etterkommer av glam rocken, ikke minst i forhold til hvordan han framstår visuelt. Videoen har også interessante sider, der kjønn, rase (både visuelt ved blackface poengteringen, men også musikalsk ved reggae-dimensjoner), etablisementet (der kirke og rettssal tilsynelatende griper over i hverandre) og historie (gjennom tekst i videoen som påstår at dens handling beveger seg på tvers gjennom det tjuende århundret) alle griper inn i hverandre på tross av at låten i en viss forstand forblir identisk med seg selv. Med andre ord, det visuelle framhever en form for tidløshet som musikken ikke gjør, men i møtet mellom dem åpnes det for fortolkningsmuligheter.

Det siste nummeret jeg spilte i går er annerledes. I duetten mellom Ben Folds og Rufus Wainwright, der de gjør en coverversjon av “Careless Whisper,” er det ingen androgynitet eller femininitet. Her er det to menn som synger en duett (jeg har også postet denne tidligere). Det er heller ikke i særlig grad noen camp dimensjoner her, selv om Folds kan virke litt ironisk, som om han ikke helt kan klare å synge låten uten en ironisk distanse. Rufus, på den andre siden, virker “ærlig” i en eller annen forstand, eller i hvert fall i tråd med hvordan han ofte opptrer; en grad av spill (eller playfulness) finnes, men den kombineres med en gjennomført framføring. Samtidig, der George Michaels utgave av “Careless Whisper” virker å være sunget til en kvinne, skjer det noe i denne utgaven. Ved 2:52 glir duetten over i spørsmål og svar, før de to stemmene møtes og går opp i en falsett som er duettens klimaks. Og klimaks skal her forstås i alle ordets konnotasjoner. De to mannlige stemmene kommer sammen i denne utladningen, og låten blir en kjærlighetserklæring mellom dem – mellom stemmene eller stemmenes kropper. Her behøves ingen androgynitet eller femininitet, her er verken glam eller camp tilsynelatende nær, men George Michaels låt queeres og åpner for maskuliniteter som møtes tilsynelatende ubesværlig.

Disse eksemplene bringer oss muligens ikke nærmere en forståelse av dandyen som figur. På den andre siden, det visuelle, det androgyne, feminiseringen, viktigheten av påkledning, etc., er alle dimensjoner ved dandyen fra Charles Baudelaire til Oscar Wilde og videre. Det er de samme trekkene som finnes knyttet til Marc Bolan, men den historiske konteksten er endret. Hvis dandyen i dag ikke bare skal være en nostalgisk figur er det dermed viktig å diskutere de maskulinitetsfigurer som finnes innenfor popmusikken i dag. Og dermed åpner denne historien også for spørsmålet om hva en kontemporær popdandy kan sies å være.

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: