Operatiske vendepunkter

Ulike relasjoner mellom opera og film fascinerer meg. På én måte er operaen filmens forløper, samtidig er det selvsagt også forskjeller. Men filmen har også vært fascinert av operaen – det finnes mange, også veldig tidligere, filmatiseringer av operatisk materiale, men samtidig finner vi også, og til stadighet, operareferanser i filmer.

Ta for eksempel Batman Begins (Christopher Nolan, 2005). Bruce Wayne har to traumatiske opplevelser; først faller han i en hule der det er flaggermus og deretter er han i Gotham Opera House sammen med sine foreldre – det er en forestilling av Arrigo Boitos Mefistofele (fra 1868). Han blir uvel og blir nødt til å forlate operaen – det er for sterkt for ham – og det er på gaten utenfor at hans far så blir skutt. Operaen, og her en opera basert på Goethes Faust, og med forbindelser til det overnaturlige, er dermed et av de viktigste tematiske utgangspunkt for Batmans historie, et barndomstraume som vokser sammen med legenden.

I forhold til Batman Begins er det operatiske lagt i bakgrunnen, men altså som en slags trigger for store deler av handlingen. Andre steder kommer operaen også inn på viktige punkter i filmer, og er medvirkende til filmens handling. Et av mine favoritteksempler her, og et eksempel som også inneholder en stemme som ikke er av denne verden, finnes i Luc Bessons The Fifth Element (Le Cinquième Élément, 1997). På leting etter det femte element kommer Korben Dallas (Bruce Willis) til en planet/satellitt som har interiør som et godt gammeldags operahus. Og her får han høre Den Blå Diva, Diva Plavaguna (Maïwenn Le Besco). Hun begynner å synge, og det lyder som en lament, men er den såkalte mad scene fra Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor (1835), som igjen er basert på romanen av Sir Walter Scott. Det er en av de mest berømte galskapsscener i operalitteraturen, og i operaen brukes stemmen for å overskride alle regler og normer; galskapen gis en stemme. Og denne stemmen er den andres stemme. Men Divaen her går videre. Hun fortsetter inn i scenen som er kjent som “The Diva Dance” der en blanding av vokal og synthesizer skaper et resultat som ikke er av denne verden, stratosfærisk høye toner, glissandi over mange oktaver, samt dansebevegelser som samtidig viser til Divaens utenomjordiske (alien) natur. Dette er også kryssklippet med actionscener der Leeloo (Milla Jovovich) danser/slåss med the bad guys (i parentes bemerket, enda et eksempel på at actionscener i film kan ses som paralleller til operaens dansescener og ballett).

 

Divaen synger til sin død, som så mange operakarakterer har gjort, men den manglende steinen, det femte element, finnes inni henne; lokalisert, mer eller mindre, der livmoren ville ha vært i en “normal,” jordisk, anatomi. Og, livmoren er det klassiske anatomiske sted for hysteriet, én sentral dimensjon av kvinnelig galskap i operaen og kulturen for øvrig fra Lucia di Lammermoor and way beyond. Dermed viser også denne filmscenen til hvordan operaen kan anvendes på sentrale narrative eller dramatiske momenter i en film, og hvordan disse operascenene utgjør vendepunkter.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: