Divas & Dandies X

Onsdagens forelesning om “Divas and dandies” (forrige post her) fortsatte diskusjoner særlig i forhold til divaen. Temaet var såkalt “blue-eyed soul” og dermed kommer det i spille dimensjoner knyttet til sjanger, rase og historie, men også geografi. Ikke minst er det en viktig relasjon mellom det britiske og det amerikanske vi finner, med en historie som går tilbake til Dusty Springfield. Her er hennes “Son of a Preacher Man” (fra 1968):

I forbindelse med Springfield kommer det mange dimensjoner i spill. Hun kan konstrueres som et stilikon for kvinner på 60-tallet, både når det gjelder klær og hår, hun synger “sort” selv om hun er vokst opp i London, men samtidig som hun er fra London har hun en irsk og katolsk bakgrunn, som muligens også spiller med. I tillegg har hun vært et lesbisk ikon, slik at man se en form for lesbisk divadyrkelse, men hun har også vært en diva for homoseksuelle menn. Med disse ulike dimensjonene er det liten tvil om at også fortolkningen av henne vil være preget av hvilket perspektiv man anvender.

Innfor den senere tids  populærmusikk er flere artister blitt framhevet som “daughters of Dusty.” De to eksemplene jeg framhevet i forelesningen var Duffy og, særlig, Amy Winehouse.

Adele Patricks artikkel “Defiantly Dusty: A (Re)Figuring of ‘Feminine Excess'” (Feminist Media Studies, 1/3, 2001) er i denne sammenhengen interessant, idet fokuset på den feminine eksess skaper en forbindelse også til divaen. Som Patrick skriver:

“Queer criticism of Dusty from the early 1990s reads her feminine excess not as a form of female agency but, somewhat paradoxically, as endorsing the ‘authenticity’ of drag queens.”

Tanken om en kvinne som drag queen er selvsagt paradoksal. Drag queen er definert som en mann i kvinneklær, og da som nettopp en form for overdrivelse av femininiteten. Om en kvinne overdriver femininiteten er det tilsynelatende andre kategorier som anvendes, men nettopp derfor blir denne beskrivelsen også interessant. I forbindelse med fokuset på divaen som en dyrkelse av det artifisielle ser vi lignende dimensjoner. Kanskje er en diva også en slags form for drag queen, en overdrivelse eller framheving av det feminine, men også der i en konfrontasjon med stereotyper. Divaens (eventuelle) queerness kan dermed sammenlignes med denne lesningen av Dusty Springfield.

I bevegelsen til “Dustys døtre” dukker det derimot også opp noen andre interessante dimensjoner. Og her er det ikke minst relasjonen til historien jeg finner interessant, hvordan artistene refererer til fortiden. Den formen for nostalgi som vi også har diskutert i forelesningene – helt fra Shirley Bassey i den første forelesningen – kan gjenfinnes hos både Duffy og Amy Winehouse. Hos Duffy hører vi den allerede i åpningstonene på “Mercy” der bassen sampler “Stand By Me”:

Samtidig er basslyden samtidig, og dermed oppstår det en forbindelse mellom fortiden og oss. Det samme kan i stor grad sies om Amy Winehouse, men hos henne er det i enda større grad tale om flere fortider som nærmest i lag på lag farger musikken. Som Sasha Frere-Jones skriver i “Amy’s Circus”:

“Ronson directs the band to stay firmly in the territory of Detroit and Memphis soul, but Winehouse is free to roam through Sarah Vaughan’s lower range and Lauryn Hill’s rapturous, disjunct leaps.”

Eller, som Daphne A. Brooks skriver, i forlengelsen av Frere-Jones, i artikkelen “‘This voice which is not one’: Amy Winehouse sings the ballad of sonic blue(s)face culture” (Women & Performance: a journal of feminist theory 20/1, 2010):

“Out of this brew, Amy Winehouse emerges as something akin to a distaff white, Jewish, musikal Ishmael Reed who engages in a kind of cross-generic ‘mumbo jumbo’ that draws from phrasings and soundscapes across multiple eras, vocally lifting and looping intonations culled from Dinah Washington’s ‘This Bitter Earth’, The Ronettes’ ‘Be My Baby’, and Lauryn Hill’s ‘I Used to Love Him’ – all in the space of one verse.”

Denne blandingen gjøre også noe med følelsen av nostalgi. Lytter man gjennom en nærmest overflatisk referanse til fortiden, hører man sameksistensen av flere fortider, de ligger nærmest over hverandre. På denne måten vises også en samtidighet i Winehouses produksjon. Som kan høres, også på det som er hennes beste spor, “You Know I’m No Good” (fra Back to Black, 2006). (For videoen se her, mens jeg poster en liveutgave).

Den samtidige oppdateringen blir også helt klar om man sammenligner med utgaven med Ghostface Killah på hans plate More Fish (2006):

Det er også en annen inngang til disse artistene. I sin artikkel “Digital Venuses” kaller Kandia Crazy Horse dem “daughters of Al Jolson,” og da blir referansen helt annerledes. I The Jazz Singer (1927) er Al Jolson i blackface, og det er en slik blackface-dimensjon som her introduseres i forhold til “blue-eyed soul.” (Se ellers tidligere post om Jolson). At Amy Winehouse er jødisk, slik også Jolson var, introduserer en ekstra ubehagelig dimensjon her. Det er ikke bare tale om sort eller hvit, det kommer inn en ekstra dimensjon knyttet til identitet. Dusty Springfield hadde irske røtter, og Duffy er walisisk, så heller ikke i deres tilfelle er det snakk om en “ren” identitet. Men hva skulle en slik renhet også være? Crazy Horses argument er at disse vokalistene (hennes artikkel handler om Lily Allen, Joss Stone og Amy Winehouse) “are enjoying everything but the burden of blackness.” Og selv om jeg anerkjenner at hun har et poeng, og et poeng det er vel verd å tenke på, virker det likevel på meg som en litt forhastet avvisning. Snarere åpner det seg vel et spørsmål, i dag, om hvorfor skillet mellom sort og hvit fortsatt er operativt innenfor musikken.

Tags: , , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: