Obama og fortidens/nåtidens/framtidens musikk

Rundt tiden da Barack Obama vant presidentvalget i USA skrev jeg flere ganger om forholdet til musikk (det var også et tema som gikk igjen i mange amerikanske blogger). Med “Change” som slagord mente jeg at Sam Cookes “A Change Is Gonna Come” (fra 1964) ville ha vært en logisk theme-song, og da valget var klart siterte Obama også fra låten. En annen “change-song” er Bob Dylans “The Times They Are A-Changin'” (fra 1964), som Dylan framførte i Det Hvite Hus 11. Februar i år.

Obama forteller om den framføringen i siste nummer av Rolling Stone, der han også sier noe om hva slags musikk han har i iPod’en sin. Det er, som han også selv sier, stort sett relativt gammel musikk, musikk fra barndommen hans. Han nevner Stevie Wonder, Dylan, Rolling Stones, Miles Davis og John Coltrane, og “a lot of R&B.” I tillegg litt Maria Callas, og hans smak i hiphop har utvidet seg fra tidligere særlig å være Jay-Z til nå også å inkludere Nas og Lil Wayne. Listen er med andre ord ikke så overraskende, og forteller vel egentlig ikke så mye.

Men samtidig, muligens har Obama betydd noe for musikken likevel. Mark Anthony Neal skriver, i artikkelen “‘How We Got Over’: John Legend and the Roots look back” fra theloop21.com, om den siste platen fra John Legend & The Roots, Wake Up!, og om hvordan denne platen, med sin “conscious music,” muligens har blitt mulig i og med Obamas kulturelle virkninger. Jeg har stor sans for The Roots, og synes også denne platen er fin, om enn den ikke er grensesprengende. Her er singelen fra platen, “Wake Up Everybody” med Melanie Fiona og Common som gjester:

Originalen er fra 1975, den gang med Harold Melvin & The Blue Notes. Og her er det noen interessante dimensjoner ved coverversjonen. I forbindelse med Seals Soul, som utkom rundt forrige presidentvalg i USA, kalte jeg musikken “Obamamusikk” (i min anmeldelse i Bergens Tidene). Jeg står fortsatt ved betegnelsen, men finner det tankevekkende hvis musikken som skal forstås som lydsporet til den forandringen som den første sorte presidenten viser samtidig skal være den “gamle” musikken, coverversjoner av originaler fra 1960- og 70-tallet. Er det en nostalgi her? En lengsel tilbake til borgerrettinghetsbevegelsen? Eller vises det til hvordan borgerrettinghetsbevegelsens drømmer ble virkelighet? Det alternativet hiphopen eventuelt skulle være på Obamas iPod synes ikke helt å være nok til å komme bort fra inntrykket av at det her er fortidens musikk som klinger.

En annen mulighet er, som Olivia J. Greer gjør i artikkelen “Yes We Can: (President) Barack Obama and Afrofuturism” (i tidsskriftet Anamesa), å lese Obama innenfor en helt annen diskurs. Her er det ikke Obama selv det er tale om, men heller et annet perspektiv på dagens amerikanske og afrikanskamerikanske politiske kontekst. Men også her er det musikken som framheves. Greers artikkel er en diskusjon av videoen til will.i.ams “Yes We Can”:

Jeg har tidligere skrevet om will.i.am – eller snarere The Black Eyed Peas – og afrofuturisme (her), og har også postet videoen til will.i.ams og Bob Dylans “Forever Young” (her; videoen – en Pepsireklame – her). I videoen til “Yes We Can” høres også John Legend sammen med Obama, fra 0.32 i en slags teknologisk duett, så her griper de ulike elementene i denne posten sammen. Og muligens viser disse eksemplene noe annet enn nostalgi, muligens er det snarere den historiske forbindelsen på tvers av etterkrigstidens musikk som heller vises fram, der coverversjonene ikke bare er repetisjoner, men ekko av fortiden som klinger ut i dag.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: