Posts Tagged ‘Janelle Monáe’

Årets plater – 2013

December 31, 2013

Bloggen er visst på det nærmeste død, men årets siste dag skal likevel brukes til en topp ti liste (som i fjor og årene før). Tidligere år har alltid hatt noen forbehold (plater jeg ikke har hørt, idiosynkratiske dimensjoner, etc.), og det kunne jeg sikkert hatt i år også. Men vanskeligere i år har vært forholdet mellom “gode plater” og “viktige plater.” Det er mange av de platene jeg har satt høyt i år som går inn i arbeidet mitt, og det preger nok listen noe. Så selv om de her kommer nummerert som en topp ti liste, er det like mye snakk om 10 plater som har vært viktige for meg, og der rangeringen er mer sekundær.

janelle monae the electric lady

  1. Janelle Monáe, The Electric Lady
  2. Oneothrix Point Never, R Plus Seven
  3. Julia Holter, Loud City
  4. Ras G and The Afrikan Space Program, Back on the Planet
  5. David Murray Infinity Quartet, Be My Monster Love
  6. Matana Roberts, Coin Coin Chapter Two: Mississippi Moonchile
  7. Beyoncé, Beyoncé
  8. James Blake, Overgrown
  9. Gregory Porter, Liquid Spirit
  10. Laurel Halo, Chance of Rain

Siden det er en liste over album har jeg ikke Burials EP Rival Dealer på, men den hører ellers med blant de viktige utgivelsene.

Advertisements

Afrofuturisme for begynnere

October 13, 2011

Jeg har skrevet en del om afrofuturisme (se her), men likevel, dette er en opplysende video:

Det er Alondra Nelson som svarer på sentrale spørsmål rundt afrofuturismen, og jeg kan i stort bare si meg enig med hennes svar. Jeg synes også – nærmest selvsagt – at hennes framheving av Janelle Monáe bare er på sin plass (se her). Samtidig synes jeg det er interessant hvordan hun skriver inn Labelle som sentrale – de er nemlig langt fra like langt framme i diskusjonen om afrofuturismen, men jeg er enig med Nelson at de passer godt inn (om enn de også utfordrer, noe som selvsagt bare er godt). Her er de så, live fra 1975 med “Lady Marmalade”:

Future Shock

August 16, 2011

I går kom jeg over dokumentarfilmen Future Shock (fra 1972, regissert av Alexander Grasshoff). Jeg ble oppmerksom på filmen via Brain Pickings. Filmen er basert på Alvin Tofflers bok Future Shock (fra 1970), og det er Orson Welles som guider oss gjennom. Her er første klipp fra youtube:

(se også de fire andre klippene).

Brain Pickings kaller Toffler sosiolog og futurist, og beskriver ham som “the Ray Kurzweil of his day,” en beskrivelse jeg fant interessant også i forhold til noen andre dimensjoner jeg arbeider med. Da jeg intervjuet Janelle Monáe for noen måneder siden var hun opptatt av Kurzweil, og så hans tanker om “the Singularity” som viktige også for hennes eget prosjekt. Og Kurzweil har også en annen tilknytning til den afrikanskamerikanske musikken, der hans synthesizer ble utviklet i et samarbeid med Stevie Wonder. (Og, ja, Monáe og Wonder opptrådte også nettopp sammen).

Interessant er her at også Toeffler, og særlig Future Shock har en musikalsk forbindelse. På platen Back to the World (fra 1973) har Curtis Mayfield en sang med den tittelen. Her er den, i en utgave fra det klassiske Soul Train (i 1973):

Og, som om ikke dette skulle være nok, i 1983 ga Herbie Hancock ut platen Future Shock, der han covrer Mayfield – her i en live-utgave (fra 1984):

Og det er også her årstallene blir viktige. Kurzweil Music Systems kom med sin K250 synthesizer i 1984, og Stevie Wonder var involvert i dette. Her er et klipp med Wonder, fra filmen Transcendent Man:

Og dermed er det altså mulig å etablere forbindelser mellom musikk og den futurisme Toffler og Kurzweil står for, og på tvers av flere musikalske undersjangere. Og igjen synes jeg dette muliggjør en forståelse av afrofuturismen som bryter med noen av de avantgardedimensjonene som tilsynelatende har preget hvordan den beskrives.

ENO #2, 2011 (egenreklame)

May 27, 2011

I dag fikk jeg mitt eksemplar av ENO nummer 2, 2011. Jeg har skrevet i ENO før (se her og her), og føler meg knyttet til tidsskriftet. Denne gangen var jeg heldig nok til å få intervjue Janelle Monáe (se også her) – og, som man kan se, hun preger også forsiden:

Jeg har ikke fått lest de andre artiklene enda, men alle bloggens lesere anbefales selvfølgelig å kjøpe bladet. Dette er et tiltak vi ikke vil være foruten.

I tillegg til overnevnte links kan man med fordel også se følgende poster relatert til intervjuet: her, om Janelle Monáes video til “Cold War” og her, med noen av relasjonene til Fritz Langs Metropolis (1927).

Transcendent Woman

March 17, 2011

Tirsdag kveld intervjuet jeg Janelle Monáe via telefon for et kommende nummer av ENO. Det hele kom i stand hurtig, med en mail fra ENOs redaktør mandag kveld, og det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og, som bloggens lesere nok vil ane, jeg hadde mengder av ting jeg gjerne ville tale med henne om, også selv om det bare var satt av 20 minutter. Intervjuet blir som sagt tilgjengelig i sin helhet noe senere, men noen dimensjoner kan jeg vel røpe allerede. Da jeg ba henne beskriver Cindi Mayweather (hennes “alter ego” på platene; se også her), og relasjonen mellom Cindi og henne selv, sa hun at Cindi er “a mediator” (gode forslag til norsk oversettelse mottas med takk!), som altså forbinder framtiden og nåtiden, hånden og bevisstheten, og så videre, og at Monáe selv også oppfatter seg som “a mediator” gjennom sin performance. Én begrunnelse var at Monáe sa hun trodde vi snart ville leve sammen med androider – i den nære framtid – og at vi måtte finne en måte å takle dette på. Og her spurte hun om jeg kjente Ray Kurzweils arbeider. Det gjør jeg – delvis – og jeg arbeider videre på det. Men bare timer etter at intervjuet var over skrev Monáe på sin twitter:

“pls see Ray Kurzweil’s new doc “Transcendant Man”? I speak about The Singularity a lot (theory he proposes) … it’s a MUST watch.”

Denne tweeten er senere fjernet fra hennes profil (og dermed burde jeg muligens ikke videreformidle den), men den er altså riktig interessant. Filmen hun viser til er Robert Barry Ptolemys Transcendent Man, en dokumentar om Ray Kurzweil. Her er filmens trailer:

Kurzweils ideer går i mange retninger, om enn først og fremst mot framtiden. Han er en slags futurist, men har også gjennom et langt liv hatt mengder av ideer, den som nok er mest kjent i forhold til musikken er oppfinnelsen av Kurzweil synthesizeren, som Stevie Wonder brukte tidlig (Wonder er også i traileren over). Men for tiden er det Kurzweils idé om “The Singularity” som er mest sentral. Her er en video der han kort forklarer “The Singularity”:

En slags kontrast både til den science-fiction dimensjonen Cindi Mayweather representerer og til Kurzweils futuristiske ideer, finner vi videoen til “Cold War” (som jeg tidligere har skrevet om her), som jeg også fikk talt med Monáe om. Den viser en sårbarhet som nærmest er til å ta og føle på, og har definitivt en veldig menneskelig eller kroppslig tilstedeværelse, som i hvert fall i første omgang står i kontrast til androiden.

I går ble det lagt ut et lengre intervju med Monáe over i Canada på CBC. En liten bit finnes på youtube:

Mens det lengre intervjuet kan høres som podcast her. Og ja, jeg hører flere temaer som er mer eller mindre de samme, også samme formuleringer, som da jeg talte med henne. Men det er jo ikke så merkelig i og med at det nærmest er innenfor det samme tidsrommet, og, ikke minst, at hennes prosjekt på mange måter virker rimelig konsistent.

Som man kan høre i intervjuet med CBC, neste del av hennes prosjekt – den fjerde suiten – er underveis. Men hun sier ikke så mye om det. Til meg sa hun at de arbeidet med å utvide både det musikalske og det visuelle, men det sier jo heller ikke så mye. Så det er nok bare å vente å se.

Årets plater – 2010

December 31, 2010

Det er tiden for listen over årets plater. Som i 2009 er det selvsagt en mengde plater fra i år jeg ikke har fått hørt, og etter at jeg ikke lenger anmelder plater har tilfanget endret seg. Men adskillige plater har jeg da hørt, og her kommer dermed det jeg oppfatter som de 10 viktigste for meg i året som nå straks er slutt:

  1. Janelle Monáe, The ArchAndroid (les mer her og her)
  2. Flying Lotus, Cosmogramma (mer her)
  3. Ikonika, Contact, Love, Want, Have
  4. Kanye West, My Beautiful Dark Twisted Fantasy
  5. Erykah Badu, New Amerykah Part Two (Return of the Ankh) (mer her)
  6. Gorillaz, Plastic Beach
  7. Antony and the Johnsons, Swanlights (mer her)
  8. Darkstar, North
  9. Mike Patton, Mondo Cane
  10. Magnetic Man, Magnetic Man

Do adjust your radio (egenreklame)

December 10, 2010

Etter forrige ukes radioprogram om Sun Ra kommer i kveld del to av Sløyt & Drøyts serie om afrofuturisme. Det er tiden etter Sun Ra det dreier seg om, fra Parliament via Earth, Wind & Fire, Herbie Hancock, Afrika Bambaataa, og Dr. Octagon, til Janelle Monáe. Mye flott musikk med andre ord. Overskriften henspiller på “P. Funk (Wants To Get Funked Up)” fra Parliaments fantastiske plate Mothership Connection (fra 1976).

Good evening. Do not attempt to adjust your radio, there is nothing wrong. We have taken control as to bring you this special show. We will return it to you as soon as you are grooving. Welcome to station WEFUNK, better known as We-Funk, or deeper still, the Mothership Connection.

Har du ikke tid til å høre radio i kveld – kl. 22.05 – ligger sendingen på nettradio i tre uker (hvilket også betyr at forrige program ligger der i et par uker enda).

Se tidligere poster: “Mothership Connection,” “Gottogetyouintomylife,” og “Aktuell afrofuturisme.”

Sun Ra/dio (egenreklame)

December 3, 2010

I kveld sendes første program av to om Sun Ra og afrofuturisme i P2s Sløyt og Drøyt. Det er selvsagt også tilgjengelig i en nettradio nær deg, og om du ikke hører det “live” kan det tas senere. (“Live” er her uansett et relativt begrep, siden opptakene ble gjort tilbake i september – i en slags råteip i det minste). I dagens program er det Sun Ra som er i fokus, mens neste uke, altså den 10. desember, er det diverse innhugg i afrofuturismens historie etter Sun Ra – og fram til Janelle Monáe. Tidspunktet i kveld er 22.05, men altså, sjekk det ut på nettet. Dette blir ikke spilt, men likevel, her er Sun Ras arrangement av “Pink Elephants on Parade” fra Dumbo (1941). Musikken kan finnes på albumet Stay Awake: Various Interpretations from Vintage Disney Films (fra 1988, produsert av Hal Wilner), her satt sammen med bilder fra filmen:

Se tidigere post om Sun Ra, og også weblinks til Sun Ra Arkestra og Afrofuturism.

Radio – Beyoncé, bass og bil

October 22, 2010

Min interesse for telefoner og popmusikk er nok etter hvert kjent for bloggens lesere. Og det er interessant hvordan popmusikken på flere måter tematiserer medievirkeligheten, om det er gjennom sin egen iscenesettelse eller på andre måter. Og telefontemaet har selvsagt andre utviklingsmuligheter. Så etter Beyoncés “Video-Phone” (se her) og Lady Gagas “Telephone” (featuring Beyoncé) (se her), hva er så mer logisk enn å gå til Beyoncés “Radio” (fra I Am … Sasha Fierce, 2008)?

Men så er det at det åpner seg flere muligheter. En av bloggene jeg leser med stor glede, it’s her factory, hadde nemlig i forrige måned en interessant post om Beyoncé, “This robot is SO not a dick in drag part 2: Beyonce” (posten er midtdelen av tre poster som tematiserer det humane versus det posthumane, den første om Madonna, og den tredje om Lady Gaga). Og det er altså Beyoncés posthumanisme, nærmere definert som en afrofuturistisk posthumanisme, Robin James tematiserer, og her følger hun opp sin artikkel “‘Robo-Diva R&B’: Aesthetics, Politics, and Black Female Robots in Contemporary Popular Music” (fra Journal of Popular Music Studies, 20/4, 2008). I bloggposten er det radioen som et slags teknologisk begjærsobjekt James diskuterer. Hun viser også til live-performancer, som her, i Budapest:

Beyoncés antrekk er nærmest en kopi av Wonder Woman, og også hennes dansing har robotaktige trekk, mens hennes meddansere på sitt vis siterer fra Fritz Langs Metropolis (som også bringer tankene på antrekket Beyoncé hadde på seg da hun framførte “Get Me Bodies” på BET Award i 2007, se her).

I tillegg finnes det i teksten beskrevet en relasjon mellom musikken (særlig bassen), bilkjøring, og erotisme der de tre elementene nærmest må forstås som et kybernetisk system:

When I get into my car, I turn it up
And I hear vibrations all up in my trunk
And the bassline be rattlin through my seat
And that crazy feelin starts happening

Beyoncé (eller snarere Sasha Fierce), bilen, og bassen går opp i en høyere enhet. Og dette skjer til musikk basert i repetisjoner, et sentralt musikalsk trekk innenfor afrofuturismen. Som James skriver: “Robots don’t reproduce; they replicate.”

På it’s her factory er det også en post som forklarer hvorfor Janelle Monáe ikke er med i denne diskusjonen (og som dermed inkluderer henne i diskusjonene likevel). Jeg er uenig i at Monáe ikke har afrofuturistiske elementer i musikken sin, men synes ellers det er interessant hvordan James argumenterer for Beyoncés relasjoner til afrofuturismen. Nettopp i det bruddet som etter hvert finnes flere steder, der afrofuturismen blir tenkt ut over den avantgardelogikken den hadde i sin begynnelse, er det potensialer som jeg håper å se utviklet videre. (Se ellers følgende poster der jeg selv har påbegynt lignende prosjekter: “Michael Jackson og afrofuturismen,” “Aktuell afrofuturisme,” “Spaceship”)

Stemme og ansikt

August 6, 2010

I går hadde videoen til Janelle Monáes (myspace) “Cold War” premiere på Pitchfork (se tidligere post her). Det er en flott video (regissert av Wendy Morgan), om enn den har et helt annet uttrykk enn Monáes andre videoer. Her er ingen trekk av science fiction. Billedsiden er dominert av Monáes ansikt, slik lydsiden er det av hennes stemme.

Jeg må innrømme at videoen berører meg, og det er interessant å tenke over hvorfor. En grunn er close-up’en av Monáes ansikt, som framhever en intimitet mellom videoen og lytteren. Det er som om hun kommer nær på, noe som igjen smitter over på stemmen. Stemmen er nesten like nær som om jeg hadde hørt den i en telefon, helt tett på, nærmest inne i øret. Men selv om bilde og lyd gir en følelse av et autentisk nærvær, er det når den illusjonen sprekker videoen for meg viser mest sårbarhet. Man kan høre det i stemmen underveis, den har mer avstand enn bildene skulle indikere, og den har elektroniske effekter vagt lagt til. Så, ved 1:30 skjer det noe. Først hører vi stemmen uten at leppene beveger seg, noe som strengt tatt ikke burde overraske oss. Selvsagt er lydsporet og billedsporet tatt opp hver for seg, og selvsagt er det lip-sync vi har sett hele tiden. Likevel kommer det overraskende på. Så går det tilsynelatende galt i synkroniseringen, og Monáe ser først ut som hun ler av det. Men i løpet av sekunder synes det å bli en kraftanstrengelse for henne å synge. Hun ser ut som hun kjemper med å fullføre sangen, noe som understrekes av tårer i hennes høyre øye. For meg viser dette sårbarhet og følsomhet, og jeg berøres av videoen. Illusjonen er brutt, illusjonen av at vi ser henne synge, men det spiller ingen rolle. Det er nettopp illusjonsbruddet som skaper affektene.

Pitchfork sammenligner videoen med Sinéad O’Connors (myspace) video for “Nothing Compares 2 U” fra 1990 (hennes cover av Prince; Prince kan høres her). Og det er noen likheter.

Både i “Cold War” og i “Nothing Compares 2 U” bringes stemmen nær oss som tilhørere, noe som delvis skyldes close-up på ansiktet. Samtidig endres dette når close-up’en blir så nær som i “Cold War.” Selv om stemmen åpenbart har elektronikk på seg, kommer den enda nærmere – og blir varere – hos Monáe.

En annen video jeg kom i tanker om er Grace Jones’ (myspace) “Corporate Cannibal” fra 2008 (se også her).

Hos Jones er både musikken og stemmen annerledes, og hennes ansikt blir digitalt fordreid (se i den forbindelse Steven Shaviros bloggpost om videoen, samt hans artikkel “Post-Cinematic Affect: On Grace Jones, Boarding Gate and Southland Tales” fra Film-Philosophy). Men effekten der Monáes ansikt blir “blurred” – rundt 1:15 – peker likevel i samme retningen som man ser hos Jones, der videoen teknisk spiller med vår oppmerksomhet gjennom at bildet blir ufokusert.

Likevel, den videoen jeg særlig ser forbindelser til er Erykah Badus (myspace) “Window Seat” (Monáe har også turnert med Badu her i vår og sommer, men det er ikke hovedgrunnen).

“Window Seat” er likevel annerledes. Den har ingen close-up av ansiktet, og vi ser ingen sanger. Likevel viser den fram en kroppslig sårbarhet, der Badu løper gjennom gatene i Dallas, på stedet der John F. Kennedy ble skutt i 1963. Badu stiller i en viss forstand sin kropp fram som sårbar, ikke minst i sin nakenhet. Og det er en lignende nakenhet vi ser hos Monáe. Likevel, Monáes video tar denne sårbarheten til et annet sted enn Badu. Og jeg tar i meg i å tenke at det er tårene som gjør det.