Aktuell afrofuturisme

Jeg har i lengre tid arbeidet med afrofuturisme (noen tidligere poster her og her). Afrofuturismen har også preget deler av undervisningen min dette semesteret, og da ikke minst i forhold til hvordan man finner afrofuturistiske trekk på tvers av historien og på tvers av musikalske sjangere (se bloggpost om Michael Jackson og afrofuturismen her). Der jeg i først omgang ble oppmerksom på afrofuturismen som på mange måter et historisk fenomen, er det liten tvil om at prosjektet også finnes i aktuelle uttrykk.

Denne uken kommer det to plater som åpenbart kan ses i sammenheng med afrofuturismen. Den første er Kelis’ Flesh Tone (myspace). Det afrofuturistiske finnes allerede på coveret, der hun framstår i en slags uniform, samtidig som det er science-fiction dimensjoner ved det.

På innercoveret finner vi en annen variant, der hennes overkropp er satt sammen med en bakkropp fra en hund. Det er ikke helt en egyptisk gudeskikkelse, men for meg er det likevel i den retningen bildet trekker. Og selv om referansene til det antikke Egypt er viktig for afrofuturismen, synes det å være liten tvil om at det først og fremst er et imaginært Egypt det er tale om.

Den første singelen til Flesh Tone er “Acapella.” Det er åpenbart et dance-track, og billedsiden framhever en blanding av det arkaiske og det hypermoderne. Og så er det en overraskelse om hvem “you” er helt mot slutten av videoen (selv om de visuelle hintene finnes før det).

Den andre aktuelle platen er Janelle Monáes The ArchAndroid (myspace). Jeg har blogget om Monáe tidligere (her), og vist videoen til hennes “Many Moons” fra Metropolis: The Chase Suite, og hennes siste plate viser også forbindelsene til Metropolis (inkludert, selvsagt, Fritz Langs film fra 1927):

Monáes musikk er definitivt annerledes enn Kelis’. Samtidig står begge også i tradisjoner knyttet til det afrikanskamerikanske, og med soul, r’n’b, og hip-hop som del av referansebakgrunnen. På det første singelen fra The ArchAndroid er det likevel annerledes. Her er “Tightrope” – featuring Big Boi:

Det er funk, det er akustisk, og det har jazzreferanser. Og så har videoen en atmosfære som åpner opp.

Flesh Tone er det en låt som heter “22nd Century.” Jeg er ikke sikker på om vi er der enda, og tenker at det også er elementer i denne musikken der det afrofuturistiske er som mye science-fiction, et speil for samtiden. Men det er et speil det er riktig interessant å legge øre til.

Tags: , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: