Divas & Dandies IV

Undervisningsforløpet mitt om “Divas & Dandies” fortsetter (forrige innlegg her). I dag har jeg særlig fokusert på camp, som er notorisk vanskelig å ha en klar definisjon på. Én grunn for problematikken knyttet til definisjoner er selvsagt at et begreps innhold forandrer seg over tid, et annet er begrepets utbredelse, som igjen får konsekvenser for hvordan det anvendes. Det klassiske utgangspunktet for å diskutere camp er Susan Sontags artikkel “Notes on ‘Camp'” fra 1964, trykket i hennes Against Interpretation and Other Essays. Artikkelen bærer preg av sin tid, men den gir samtidig mange bud på hvordan camp kan forstås. Sontag definerer camp som en sensibilitet, og hevder at “Indeed the essence of Camp is its love of the unnatural: of artifice and exaggeration.” Slik er det ikke vanskelig å finne forbindelser mellom camp og disse forelesningenes hovedfigurer, divaen og dandyen. Sontag skriver seg også eksplisitt inn i en tradisjon etter Oscar Wilde, og dermed oppstår igjen forbindelsene på tvers av det forrige århundret. Betoningen av det artifisielle, av stil, av overflate, etc. leder hos Sontag også til følgende utsagn:

“One must distinguish between naïve and deliberate Camp. Pure Camp is always naïve. Camp which knows itself to ber Camp (‘camping’) is usually less satisfying.”

Og muligens er det nettopp her et av problemene oppstår. Når Sontag samtidig hevder at “Camp sees everything in quotation marks,” er det litt vanskelig, etter tiår med den såkalte postmodernismen, å ikke se all verdens selvrefleksive uttrykk, sitater fra historien, parodier og pastisjer, etc. nettopp også som en form for refleksiv camp. Og det er også her mye av kritikken av Sontags tekst har kommet.

En annen bok jeg brukte i forhold til dagens forelesning var Pamela Robertsons Guilty Pleasures: Feminist Camp from Mae West to Madonna, og da særlig, selvsagt, kapitlet om Madonna. Ta for eksempel videoen til “Vogue” (fra 1990, regissert av David Fincher):

Vogue er inspirert av en dansetrend i USA, knyttet til stilisert posering, og som samtidig var en viktig del av homofile scener i statene. Slik knytter den også an til den homofile sensibilitet Sontag framhever i sitt essay. Og Madonna spiller med i denne tendensen. For Robinson er videoen også tydelig knyttet til camp. Som hun skriver:

“‘Vogue’ uses gay subcultural references in conjunction with postmodern pastiche and retro-cinephilia to create a queer camp effect.”

Gjennom posering og påkledning framhever Madonna også maskeraden som maskerade. Og her blir det altså mer enn en “naiv” relasjon. Maskeraden er nettopp selvrefleksiv. Det samme kan sies i stor grad sies om live-opptredenene fra MTV Video Music Award i 1990, der Madonna opptrer med en scenografi som minner om det jeg i forrige uke diskuterte som en barokk estetetikk:

En oppgradering, så å si, av elementer fra “Vogue” – og andre Madonna-videoer – finner vi i Lady Gagas “Alejandro”:

Også her er det pastisjelementer og sitater, det er poseringer, og homoerotiske dimensjoner i bildene.

I en slik diskusjon av camp der mulige avgrensinger skal gjøres både i forhold til historiske og sosiale kontekster, men også i forhold til nyanser mellom camp, ironi, parodi, pastisj, med mer, oppstår det vanskeligheter. Som en sensibilitet er camp selvsagt også beroende på tilskueren og på de fortolkningsstrategier som velges. Selv om det muligens finnes camp objekter, bilder, sanger, etc., krever det et vist blikk for camp i det man skal få øye på det. Og camp er, i sin tilknytning til stil og artifisialitet, en acquired taste.

En siste diskusjon jeg gjorde i dagens undervisning var om forholdet mellom camp og det vulgære. Jeg tok utgangspunkt i en framføring som har vært kronet til den verste coverversjonen noensinne: Celine Dion og Anastacia som gjøre “You Shook Me All Night Long” (fra 2002; originalen av AC/DC fra 1980) (se også her). Her er den, live fra Las Vegas:

Jeg klarer ikke å se dette som camp, og heller ikke som en “bad taste” jeg så ironisk kan like. For meg blir det bare dårlig, og, om enn jeg sjelden bruker ordet, vulgært. Annerledes er det så med en artist som ofte har blitt beskrevet som vulgær, Bette Midler. Her er videoen til hennes utgave av Rolling Stones låten “Beast of Burden” (fra 1983, Rolling Stones’ original fra 1978) – og legg merke til Mick Jaggers dandyfiserte rolle:

Hvis dette er vulgært er det en selvrefleksiv vulgaritet. Midler vet at hennes performance kan forstås som vulgær, og hun spiller med det. På den måten oppstår det noe annet enn i eksempelet med Dion/Anastacia, og jeg vil hevde at det “vulgære” her blir camp. At det skjer knyttet til Mick Jagger gjør bare eksemplet enda bedre innenfor det kurset jeg nå underviser.

Tags: , , , , , , , , , ,

2 Responses to “Divas & Dandies IV”

  1. Sebastian (Robin) Says:

    Nu var jeg der jo desværre ikke i dag (hvilket mest af alt skyldtes, at jeg glemte at sætte vækkeuret *headdesk*), men derfor kan jeg jo godt svare her. Heldigvis🙂

    Jeg må indrømme, at det tager lidt mere for mig at se Vogue som camp end det gør for mig at se de samme tendenser og referencer i Alejandro. Jeg gad vide, om det er et spørgsmål om datering – at tidens tegn i videoerne betyder, at jeg ser dem forskelligt.
    Som regel er jeg ret vild med 80ersymbolik, så det er ikke fordi det er en tid, jeg ikke sætter pris på. Tvært imod, faktisk. Så nu er der tanker igang.

    Jeg tror jeg ganske enkelt har lidt svært ved at give Madonna samme tyngde rent visuelt som Gaga har (for mig). Det hænger sammen med Madonnas egen stærke heteroseksualitet (generelt) sat op mod Gaga’s genderfuck og ambiguitet.

    Til gengæld giver barokversionen bare hele camp-o-meteret et gevaldigt tryk opad🙂 Det er jo en fornøjelse at se! (Jeg havde ikke set den udgave før.)
    Der er også en spændende kvinde mand & lys mørk dichotomi her, men det er alt for sent på døgner til at jeg kan tænke for meget over det😉

    Bette does Mick – in more ways than one – må vist være titlen på Beast of Burden-videoen. Jeg er helt enig med dig her.

  2. Erik Steinskog Says:

    Det var litt tilfeldig at jeg kom over Bette Midler videoen, og jeg endret deler av forelesningen på grunn av den. Den passet bare så veldig godt, ikke minst i diskusjonen om camp vs vulgaritet (en diskusjon som sånn sett gjør seg gjeldende i forhold til Gaga også – i det minste i mainstream-pressen). Og med Mick Jagger på coveret av Hawkins’ The British Pop Dandy, og slik Jagger opptrer i begynnelsen av videoen, passet den bare så veldig godt inn.
    Når det gjelder Madonna og camp, altså i videoen til “Vogue,” tror jeg godt jeg forstår hva du mener. Robertson framhever den, og jeg er ikke sikker på om Madonna framstod like sterkt hetero rundt 90 – i det minste var det muligheter for andre lesninger. Én av de mulighetene var også knyttet til fanskaren, og når hun så approprierer voguingen her så er det i det minste en mulighet som åpner seg (også på tross av spørsmålet om appropriering).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: