Jeg har skrevet en del om afrofuturisme (se her), men likevel, dette er en opplysende video:
Det er Alondra Nelson som svarer på sentrale spørsmål rundt afrofuturismen, og jeg kan i stort bare si meg enig med hennes svar. Jeg synes også – nærmest selvsagt – at hennes framheving av Janelle Monáe bare er på sin plass (se her). Samtidig synes jeg det er interessant hvordan hun skriver inn Labelle som sentrale – de er nemlig langt fra like langt framme i diskusjonen om afrofuturismen, men jeg er enig med Nelson at de passer godt inn (om enn de også utfordrer, noe som selvsagt bare er godt). Her er de så, live fra 1975 med “Lady Marmalade”:
Tags: Alondra Nelson, Janelle Monáe, Labelle, Nona Hendryx, Patti LaBelle, Sarah Dash
steinskog 
October 15, 2011 at 10:06 am |
Har afrofuturismen, som hun fremlægger det her, ikke en snert af såvel essentialisme som “grand narrative”? Hvis jeg skal være lidt provokerende.
October 15, 2011 at 6:59 pm |
I forhold til det siste momentet avhenger det litt av hva du vil legge i “grand narrative.” Når Sun Ra etablerer en historie fra antikkens Egypt til et framtidig outer space er det vel på sitt vis en stor fortelling, og så blir spørsmålet hvordan man vil fortolke det.
Når det gjelder “essensialisme” synes jeg saken stiller seg litt annerledes. Afrofuturismen refererer til en black experience, og tilværelsen for afrikansk-amerikanere (i særdeleshet), og med slaveriet som et bakteppe. Da er det vanskelig å ikke ha en form for “essens” innskrevet. Derfra kan man så diskutere hvordan man forholder seg til denne historiske bakgrunnen og samtidsdiagnosen. Jeg tror både Paul Gilroys begrep om en “anti-essensialistisk essensialisme” (som han bl.a. diskuterer i The Black Atlantic) og Gayatri Spivaks begrep om en “strategisk essensialisme” med fordel kan anvendes i en slik diskusjon. Samtidig er det, tenker jeg, en utfordring å tenke den historiske arven og de kunstneriske uttrykkene sammen som svar på spørsmål, alternative historier (i den forstand bryter denne “store fortellingen” med andre store fortellinger), samfunnsmessige forhold, modernitetens forhold til slaveriet, Europas forhold til Afrika, etc.
October 15, 2011 at 9:21 pm |
Jeg tænker nu primært “grand narrative” i relation til Nelsons historiekonstruktion. Hvis jeg har forstået hende ret, laver hun en form for sammenkædning af en række konkrete udvalgte kulturelle manifestationer, en tradition, hvor disse manifestationer “fits together”, en bestemt værdiladning af modernistisk (?) tilsnit (“out of the box thinking”, “pushing boundaries” m.v.) og endelige en idé om “black experience” i moderniteten, som du nævner. Det er netop i sammenspillet mellem den essentialisering, der ligger i denne her ganske bestemte forståelse af “black experience” kombineret med hendes “kanoniske” tradition, der for mig er utiltalende, tror jeg. Men måske har jeg bare misforstået hende.
October 16, 2011 at 8:34 am |
Jeg vet ikke om jeg helt ser hvordan “grand narrative” (i Lyotards forståelse) er poenget her, men så er det også en stund siden jeg leste Lyotard sist. Slik jeg hører henne beskriver hun hvordan afrofuturisme gir en optikk til å se ulike kulturelle manifestasjoner som handlende om noe av “det samme.” Og ja, her er det en form for modernisme, som er knyttet til framtiden (det ligger vel i det futuristiske) og til en form for grenseoverskridelse – eller en form for utopi. Men denne beskriver hun som ikke-normativ, altså som en form for mot-historie – som gir mulighet for annerledestenkende innenfor den afrikansk-amerikanske kulturelle produksjonen. Her fokuserer hun på outsideren, men afrofuturismen gjør mulig se en form for kontinuitet her (som hun kaller tradisjon). Her ser jeg altså en mot-historie, eller counter-narrative, som utfordrer hegemoniske konstruksjoner, og det er derfor jeg reagerer litt på å lese det som en “grand narrative.”
Samtidig, om man ser på hvordan denne konstruksjonen så finnes i forhold til musikken, der linjen hurtig blir Sun Ra, George Clinton, Kool Keith (med flere innimellom), og den form for kanonkonstruksjon som ligger her, synes jeg det er interessant hvordan hun framhever Labelle (der utfordrer hun kanon, og det bl.a. fra et feministisk og kjønnsbasert ståsted).
Nelson var redaktør for et tidsskriftnummer om afrofuturisme (Social Text 71 Vol 20, No 2, 2002) og jeg vil være enig i at det innenfor denne optikken har vært tendenser til kanondannelse. Samtidig ser jeg at den stadig utfordres, bl.a. knyttet til popmusikk versus den mer “avantgardistiske” eller framskrittsrettede tenkningen fra funk til hiphop til elektronika-produsenter. Slik sett er feltet i forhandlinger og nylesninger der mange av de momentene Nelson nevner i intervjuet nettopp ikke er etablerte en gang for alle, men der optikken likevel gir noen muligheter for å tenke historie og tradisjon.