Posts Tagged ‘James Blake’

Årets plater – 2013

December 31, 2013

Bloggen er visst på det nærmeste død, men årets siste dag skal likevel brukes til en topp ti liste (som i fjor og årene før). Tidligere år har alltid hatt noen forbehold (plater jeg ikke har hørt, idiosynkratiske dimensjoner, etc.), og det kunne jeg sikkert hatt i år også. Men vanskeligere i år har vært forholdet mellom “gode plater” og “viktige plater.” Det er mange av de platene jeg har satt høyt i år som går inn i arbeidet mitt, og det preger nok listen noe. Så selv om de her kommer nummerert som en topp ti liste, er det like mye snakk om 10 plater som har vært viktige for meg, og der rangeringen er mer sekundær.

janelle monae the electric lady

  1. Janelle Monáe, The Electric Lady
  2. Oneothrix Point Never, R Plus Seven
  3. Julia Holter, Loud City
  4. Ras G and The Afrikan Space Program, Back on the Planet
  5. David Murray Infinity Quartet, Be My Monster Love
  6. Matana Roberts, Coin Coin Chapter Two: Mississippi Moonchile
  7. Beyoncé, Beyoncé
  8. James Blake, Overgrown
  9. Gregory Porter, Liquid Spirit
  10. Laurel Halo, Chance of Rain

Siden det er en liste over album har jeg ikke Burials EP Rival Dealer på, men den hører ellers med blant de viktige utgivelsene.

Advertisements

Voyeur

April 3, 2013

Årets plater – 2011

December 30, 2011

Som i fjor er det også i år tiden for en liste over årets viktigste plater. Det er, sannsynligvis, en idiosynkratisk liste, også fordi det er mange plater jeg ikke har fått hørt (inkludert plater jeg tror muligens ville ha kommet med på listen hvis jeg hadde hørt dem). Samtidig, liste skal det være, så her er den:

  1. Rustie, Glass Swords
  2. Kode9 and the Spaceape, Black Sun (les mer her)
  3. Oneohtrix Point Never, Replica
  4. James Blake, James Blake (mer her)
  5. Thundercat, The Golden Age of Apocalypse
  6. Björk, Biophilia (mer her)
  7. Katy B, On a Mission
  8. Martian Luther, The Extra Terrestrial Brother, Vol. 1
  9. The Roots, Undun
  10. David S. Ware, Planetary Unknown

Dubstep mellom undergrunn og mainstream

February 27, 2011

Fredag var jeg i Vega og hørte Skream og Benga – med support fra MC Sgt. Pokes.

Det var riktig godt, og det er noe med den bassfokuserte musikken som bare må oppleves live, blant annet fordi jeg selv overhodet ikke har et soundsystem som kan gjengi slik bass her hjemme. Følelsen av bass som treffer kroppen fysisk gjør det vel verd å få med seg noen ganger, simpelthen for å få med seg trekk av musikkens fysiske dimensjoner. Både Skream og Benga hører med til “de gamle” innenfor dubstep; samtidig er de to tredjedeler av Magnetic Man, og med debutplaten til Magnetic Man ble det igjen diskusjon om forholdet mellom undergrunnsmusikk og mainstreaming. Magnetic Man er, på mange måter, popmusikk, og bryter dermed i en viss forstand med den undergrunnsprofilen mange ønsker å beholde knyttet til dubstep.

Lignende diskusjoner om mainstreaming av dubstep var også tilstede i forventinger og mottakelse av James Blakes debutalbum (se her). Og sammenligner man James Blake og Magnetic Man finner man eksempler på at elementer fra dubstep spres ut i musikk som bare vanskelig kan rammes inn av sjangerens kjennetegn. For meg spiller dette liten rolle, men samtidig åpner det for noen interessante diskusjoner knyttet til sjanger og sjangergrenser. Fredag ble det også publisert en artikkel i The Quietus som handler om samme felt. I “A Step In The Right Directipon? We Discuss the Rise Of Mainstream Dubstep,” er det Joe Muggs og Rory Gibb som diskuterer dubstep, både historisk og nåtidig, mellom undergrunn og mainstream. Det er en god diskusjon og med mange flotte musikkeksempler underveis (artikkelen viser hvordan en tekst og youtubeklipp beriker hverandre, eller hvordan magasiner og blogger griper inn i hverandre). Hvorvidt det er et “problem” at dubstepen mainstreames er Muggs og Gibb ikke helt enige om, men underveis blir dubstepens stryker framhevet, og man kan jeg synes fokus på “sub-bass, open spaces and deep moods” og “bass, space, darkness, depth, atmosphere” er som det skal være, men at dette samtidig er dimensjoner som også overskrider en snevrere forståelse av dubstep.

Her er fra fredagens event, der Skream og Benga begynner med Magnetic Mans “Perfect Stranger” (featuring Katy B) og går direkte over i Nirvanas “Smells Like Teen Spirit”:

(jeg hadde ellers Bengas Diary of an Afro-Warrior som nummer 2 på min liste over årets plater i 2008, og Magnetic Mans Magnetic Man som nummer 10 for 2010).

James Blake

February 8, 2011

Jeg vurderte å kalle denne bloggposten “believe the hype.” James Blakes debut-album er et av de mer omtalte her i desember og januar, som følge av BBCs liste over “sound of 2011,” men også mange andre kilder. Nærmest alle anmeldelser påpeker også dette fenomenet, men samtidig, albumet er riktig godt. Jeg hørte det selv streamet i helgen og fikk min fysiske cd i går, og om den ikke har gått på repeat har jeg hørt det mange ganger allerede, og er dypt fascinert. Jeg har hørt flere av EPene han har gitt ut tidligere, og også coveren av Feists “Limit to Your Love” (Feists original, “The Limit to Your Love,” er fra hennes 2007 album The Reminder) som ble gitt ut i fjor, sistnevnte også på albumet. Coveren er riktig god, men jeg er likevel ikke sikker på om den helt fanger albumets karakter (og det er en god ting).

Det har vært mye snakk om at Blake i tillegg til pianoutdannelse også har beveget seg i dubstep-miljøet. Elementer av dubstep har nok farget over på produksjonen hans, men muligens ikke så mye på denne platen som på noen av EPene.

Men produksjon er et nøkkelbegrep her, og ikke minst hvordan stemmen blir prosessert er fascinerende. På “Lindisfarne I” høres Blake flestemt med seg selv i vocoder; på “Unluck” er det autotune, og ellers er det romklang og meget annet. Og det er riktig lekkert gjort. Noen steder kan han minne om Antony, mens i elementene med dubstep-referanser er også Jamie Woon en mulig referanse, der Burial har vært inne og mixet (se også her). Samtidig er det soul-elementer her, og jeg finner det fascinerende hvordan soul og elektronikk forbindes.

Jeg tror ikke det er så viktig å forholde seg til kategorier som dubstep eller post-dubstep (eller post-post-dubstep, som xlr8r skriver). Jeg synes også PopMatters fokusere for mye på at han ikke er en dubstep artist (der skrives det også om hvordan “post-dubstep” er en meningsløs betegnelse). (Se ellers tidligere innlegg her, her og her). Samlet sett, som en diskusjon av sjangerpåvirkninger, synes jeg det er interessant å se hvordan elementer fra dubstep sprer seg til andre sjangere, og hvordan ulike blandinger oppstår. Men når jeg lytter til Blakes album er det helt andre ting enn sjanger jeg tenker på. Det er snarere hvordan de ulike musikalske elementene blandes og hvordan de for meg virkelig fungerer. På “Measurement” er det også gospel-elementer, og i Politiken beskriver Simon Lund (som jeg tidligere har sitert i forhold til Joan As Police Womans The Deep Field), elementer her som “futuristisk gospel.” Jeg er ikke like fornøyd med den betegnelsen som jeg var med hans term “spøkelsesgospel” i forhold til Joan As Police Woman. Men samtidig synes jeg det også finnes elementer på Blakes plate som man minne om The Deep Field.

Men for likevel å slutte med Blake selv, her er “The Wilhelm Scream”:

Og muligens er en av årets beste plater her allerede…

Night Air

November 23, 2010

Jeg har tidligere blogget Jamie Woons (myspace) versjon av “Wayfaring Stranger.” Det var to ting jeg bet meg merke i, for det første at han har en riktig god stemme, og for det andre at Burial gjorde en remiks av låten. Og det er i dette møtet mellom en singer/songwriter og dubstep at det oppstår noe som skiller seg ut. Nå er Jamie Woon ute med en ny låt, “Night Air,” og her var den første utgaven som kom på nettet, og også her er Burial med:

The Guardian sammenligner Woon med James Blake (myspace), her med “I Only Know (What I Know Now)” fra EP’en Klavierwerke (2010):

Også James Blake gjør andre ting enn dubstep (eller dubstep-relatert musikk), som her med “Limit To Your Love,” som begynner et helt annet sted for så å bevege seg i dubstepretning. “Limit To Your Love” er ellers en coverversjon av Feists (myspace) låt fra The Reminder (2006) (‘hjemmelaget’ video til Feists utgave her).

Som Guardian skriver:

“Jamie Woon, like James Blake, is one of those new male artists showing what can happen when you combine conventionally strong soulful vocals with dubstep’s eerie spaciousness and resonant production techniqhes. The difference between the two of them is this: whereas James Blake was dubstep and is now moving towards ‘the song’, Jamie Woon was first and foremost a singer-songwriter influenced by soul and the music of his professional folkie mum (who sang backing vocals for everyone from Björk to Stock Aitken Waterman) and has now made a decision to shift towards dubstep.”

Men “Night Air” har også et annet liv, noe som vises gjennom Ramadanmans såkalte “Refix”:

Og remixene fortsetter, her med Becoming Reals versjon:

Originalen – om enn en original som nærmeste allerede er en remiks i seg selv er et paradoks – holder likevel riktig godt. I går ble videoen, regissert av Lorenzo Fonda, sluppet. Det er samme musikken som i originalversjonen over, men bildene legger altså noe til.