Goodnight Moon

March 27, 2013

Shivaree, “Goodnight Moon” fra albumet I Oughtta Give You a Shot in the Head for Making Me Live in This Dump (1999)

Advertisements

Årets plater – 2012

December 30, 2012

Bloggen har ligget nede en stund, men en liste over årets plater er muligens det som skal til for å vekke den til live igjen. Som i fjor gjelder det at listen – selvsagt – bare består av plater jeg har hørt, og at det dermed – selvsagt – er en fare for at det finnes fantastiske plater der ute fra året som gikk og som jeg ikke har hørt enda (jeg har for eksempel hørt altfor lite både på nye jazzplater og på nye plater med komposisjonsmusikk i året som gikk). Slik vil det med nødvendighet være, og jeg synes ikke det er så veldig problematisk. Så, når det er sagt (og jeg venter med de neste kvalifiseringene til etter listen), her er mine topp ti:

Frank-Ocean-Channel-Orange

  1. Frank Ocean, channel ORANGE
  2. Kendrick Lamar, good kid, m.A.A.d. city
  3. THEESatisfaction, awE naturalE
  4. Laurel Halo, Quarantine
  5. Spoek Mathambo, Father Creeper
  6. Flying Lotus, Until The Quiet Comes
  7. The Thing /Neneh Cherry, The Cherry Thing
  8. Nas, Life Is Good
  9. Robert Glasper Experiment, Black Radio
  10. Miguel, Kaleidoscope Dream

Kvalifiseringene jeg nevnte over er som følger: Hadde jeg tatt med EP’er eller singler er jeg rimelig sikker på at Burial skulle vært med (som tidligere år), og siden han har flere relevante plater – Kindred, Truant/Rough Sleeper – er det muligens litt merkelig at jeg ikke bare skriver ham inn; The Weeknd, Trilogy kunne med god grunn vært med, men siden utgangspunktet er fra 2011 har jeg valgt den bort; Scott Walker, Bish Bosch har jeg bare hørt litt på, den er riktig god, og muligens kommer jeg til å endre mening om 2012 etter hvert; og, endelig, jeg har bare så vidt fått hørt utdrag fra Wadada Leo Smiths Ten Freedom Summers, med det jeg har hørt er fantastisk, så jeg er helt sikker på at den egentlig hører til på listen over. Men altså, en liste sånn rett før året slutter.

Susanne Sundfør i Vinduet

June 27, 2012

Vinduet nummer 2, 2012 er på gaten i disse dager.

Jeg har en artikkel der om Susanne Sundførs siste plate The Silicone Veil. Tittelen er “Stemmer og strenger: Susanne Sundførs silikonslør,” og jeg forsøker å diskutere, i en mer essayistisk form, hvordan stemmer, strenger og elektronikk blander seg i hverandre og hvilket uttrykk det gir. Først single fra platen var “White Foxes.” Her er videoen:

(om mitt forrige bidrag i Vinduet her).

Merleau-Ponty og grammofonen

June 26, 2012

I forbindelse med Mads Walther-Hansens PhD-forsvar i går, der jeg var formann for bedømmelsesutvalget, har jeg blant annet repetert deler av Maurice Merleau-Pontys Phénomènologie de la perception (fra 1945). Walther-Hansens avhandlig her “The Perception of Sounds in Phonographic Space,” og Merleau-Ponty er en av teoretikerne han bruker. Muligens litt idiosynkratisk ble jeg fanget inn i jakten på gramofoner i Merleau-Pontys bok, og fant to (hvis det finnes andre vil jeg bli glad for å høre det). Den ene siterte jeg under forsvaret i går. Der beskriver Merleau-Ponty et visuelt rom, og det opptrer en grammofonspiller i naborommet. Her er sitatet (fra den engelske oversettelsen):

“When we reach the limits of the visual field, we do not pass from vision to non-vision: the gramophone playing in the next room, and not expressly seen by me, still counts in my visual field. Conversely, what we see is always in certain respects not seen: there must be hidden sides of things, and things ‘behind us’, if there is to be a ‘front’ of things, and things ‘in from of’ us, in short, perception.” (s. 323)

Det jeg synes er interessant i dette sitatet er hvordan lyden av grammofonen tilsynelatende ikke rykker Merleau-Ponty ut fra diskusjonen av et visuelt rom til fordel for et auditivt rom. Jeg tror absolutt Merleau-Ponty kan anvendes til diskusjoner av lytting og det auditive, men synes likevel det er en visuell bias i mye av det han skriver.

Det andre sitatet er mye lengre, og jeg er fortsatt ikke ferdig med å tenke på det. Her opptrer det både grammofoner, radio, og telefoner, det er stemmer og schizofrene, engler og elektrisitet. Med andre ord, mye å tenke på.

“Hallucination causes the real to disintegrate before our eyes, and puts a quasi-reality in its place, and in both these respects this phenomenon brings us back to the pre-logical bases of our knowledge and confirms what has been said about the thing and the world. The all-important point is that the patients, most of the time, discriminate between their hallucinations and their perceptions. Schizophrenics who experience tactile hallucinations of pricking or of an ‘electric current’ jump when they feel an injection of ethyl chloride or a real electric shock: ‘That time’, they say to the doctor, ‘you were the cause of it, because you are going to operate’. Another schizophrenic, who said he could see a man standing in the garden under his window, and pointed to the spot, giving a description of the man’s clothes and general bearing, was astonished when someone was actually placed in the garden at the spot in question, wearing the same clothes and in the same posture. He looked carefully, and exclaimed: ‘Yes, there is someone there, but it’s somebody else’. He would not admit to there being two men in the garden. A patient who has never entertained any doubts whatsoever about the voices which she hears, listens to similar ones played to her on the gramophone, interrupts her work, raises her head without turning round, and sees a white angel appear, as it does every time she hears her voices, but she does not count this experience among the day’s ‘voices’: for this time it is not the same thing, but a ‘direct’ voice, perhaps the doctor’s. An old woman afflicted with senile dementia, who complains of finding powder in her bed, is startled to find in reality a thin layer of toilet powder there: ‘What is this? she asks, ‘this powder is damp, the other is dry’. The subject who, in delirium tremens, takes the doctor’s hand to be a guinea pig, is immediately aware of the fact when a real guinea pig is placed in his other hand. The fact that patients so often say that someone is talking to them by telephone or radio, is to be taken precisely as expressing the morbid world is artificial, and that it lacks something needed to become ‘reality’. The voices are uncouth voices, or else voices ‘of people pretending to be uncouth’, or it may be a young man imitating an old man’s voice, or ‘as if a German were trying to talk Yiddish’. ‘It is as when a person says something to someone, but without getting as far as uttering any sound’. Do not such admissions put an end to all argument about hallucination? Since the hallucination is not a sensory content, there seems nothing for it but to regard it as a judgement, an interpretation or a belief. But although these patients do not believe in their hallucinations in the sense in which one believes in perceived objects, an intellectualist theory of hallucination is equally impossible. Alain quotes Montaigne’s words on madmen ‘who believe they see what they do not really see’. But in fact the insane do not believe they see, or, when questioned, they correct their statements on this point. A hallucination is not a judgement or a rash belief, for the same reasons which prevent it from being a sensory content: the judgement or the belief could consist only in positing the hallucination as true, and this is precisely what the patients do not do. At the level of judgement they distinguish hallucination from perception, and in any case argue against their hallucinations: rats cannot come out of the mouth and go back into the stomach. A doctor who hears voices climbs into a boat and rows towards the open sea to convince himself that no one is really talking to him. When the hallucinatory attack supervenes, the rat and the voices are still there.” (s. 389ff)

Time After Time

June 22, 2012

Det er Cyndi Laupers fødselsdag i dag. Og en av de låtene som holder seg er “Time After Time”(fra hennes debutalbum She’s So Unusual, 1983):

Interessant i forhold til hennes video er åpningen, med referanse til The Garden of Allah (1936, regissert av Richard Boleslawski). Men fordi jeg nok kom senere til Lauper enn jeg skulle har jeg alltid forbundet “Time After Time” med Miles Davis’ versjon – fra You’re Under Arrest (1985). Her i en live-versjon fra Japan:

I forhold til sjangere synes jeg også det er interessant at Willie Nelson har gitt ut en cover av låten (på The Great Divide fra 2002). Her er en noe amputert versjon:

Og på et vis leder dette tilbake til Miles Davis, og til The Complete Jack Johnson Sessions (gitt ut i 2003), der “Willie Nelson” finnes i flere utgaver, her “Insert 2”:

Musikk – menneske – maskin

May 7, 2012

Det er en stund siden, men jeg har skrevet om roboter som danser og synger tidligere. Ikke minst HRP-4C (som kan ses her og her). HRP-4C bruker Vocaloid synthesizer for å synge, og det gjør også Hatsune Miku (som jeg skrev om her), som gikk fra å være en todimensjonal popstjerne til å framstå som tredimensjonalt hologram.

Den siste tiden hard et vært to utvidelser av denne tenkningen. For det første Tupacs performance under Coachella, der “han” – selvsagt posthumt – opptrådte som hologram:

For det andre har vi den kvinnelige androide versjonen av Geminoid F som nettopp sang i Hong Kong:

(se mer om Tupacs performance her og her; mer om Geminoid Fs performance her)

De to eksemplene er, selvsagt, rimelig forskjellige. Men de hard et til felles at teknologi, med relasjoner til det posthumane, og musikk møtes. Satt sammen med Hatsune Miku, som i større grad ikke later som hun er menneske (eller menneskelig) åpnes det dermed også et kontinuum for sang/musikk som utfordrer (enkelte) ideer om relasjonen mellom musikk og menneskelighet.

Blame It on the Boogie

April 24, 2012

Farmers Market er ute med ny plate – Slav To The Rhythm – som jeg ikke har fått sjekket ut enda. Men jeg fant følgende, altfor korte, video der de gjør “Blame It on the Boogie”:

Dette er, selvsagt, en coverversjon, og det må være The Jacksons utgave fra 1978 som er utgangspunktet (finnes på platen Destiny):

Men altså, låten er skrevet av Mick Jackson (intet slektskap til The Jacksons, men hans fødenavn er faktisk Michael George Jackson) sammen med David Jackson og Elmar Krohn. Og Mick Jackson ga den ut i 1977 – selv om han, visstnok, hadde håpet på å selge den til Stevie Wonder. Her er Mick Jackson:

Men Stevie Wonder linken tas jo med hos Farmers Market. Så dermed er ringen i en viss forstand sluttet.

Lady Gaga og litteratur

April 15, 2012

Det hender ikke sjelden at popmusikk blir en del av litteraturen. Referanser til en tid, for eksempel, eller som del av en beskrivelse av personene. Nettopp referansen til tid kan være interessant i forhold til hvorvidt popmusikken viser seg varig. Og dermed synes jeg også det er fascinerende hvor hurtig en artist kan bli del av litteraturen. Jeg har, så langt, funnet Lady Gaga referert i to romaner.

Den første er Lauren Beukes’ Zoo City (fra 2010).

Boken er lagt til Sør-Afrika, og har et visst sci-fi preg, og desto mer overraskende er den ene referansen til Lady Gaga som kommer (side 219 i min utgave – som er UK utgaven)

“Front of house, Conter Rev is twenties decadence meets electro glam. Great Gatsby by way of Lady Gaga, in shades of white and silver. A massive abstract chandelier cut from clear perspex hangs over the oval bar with its low, white neon counter, softly lit from underneath. Odi isn’t fucking around. This is a far cry from the music venue grunge of Bass Station. The dancefloor is hemmed in by a ripple of booths in cool cream-coloured leathFer, the curve angled just right to allow each a modicum of privacy while still sustaining maximum potential for seeing and being seen. Opposite the seating above, the DJ booths are three grand archways with raised platforms all fenced off with white bamboo bars strung with ribbons.”

Den andre romanen er Cherie Priests Hellbent (fra 2011), andre bok om vampyren Raylene Pendle (den første var Bloodshot, også fra 2011), og her er det faktisk to referanser til Lady Gaga. Den første kommer tidlig, idet Raylene ser et drag-show med Sister Rose:

“Rose strolled onto the stage and grabbed the nearest pole, and I didn’t even notice I had a big, stupid grin on my face until she saw me and winked. I was two seconds shy of screaming for her panties when the music got grinding and she got dancing. Tonight she was wearing a flamenco outfit, bright red. A Lady Gaga song kicked up – ‘Alejandro’ – and she was off, this one-woman show letting it all hang out.” (s 25f.)

Neste referanser er mer overraskende. Idet Raylene og Adrian (som er Sister Rose uten drag) skal kontakte vampyrklanen i San Francisco. For å komme i kontakt er de i en goth-bar, Ill Manner, der det spilles Combichrist.

“He ducked his chin in return and began working his way across the floor to meet me. In order to do this, he had to perform a wacky, forward-moving, martial-arts-style dancing due to the fact that it wasn’t Combichrist playing anymore – it was Lady Gaga, which frankly surprised me. What had been a half-empty dance floor five minutes previously was now crowded with clusters of spinning, bobbing, weaving dancers. Goths. Who can fathom, am I right?” (s. 102)

Det er liten tvil at Gaga i alle eksemplene er knyttet til dansegulvet. Og hos Priest også til både drag og goth – i en noe paradoksal versjon. Bortsett fra det synes det som om begge forfatterne kunne valgt annen popmusikk til mer eller mindre den samme effekten.

Det er likevel en twist ekstra hos Priest, som jeg synes er god. Reylenes jakt – og jeg vil ikke ødelegge for eventuelle lesere med å fortelle plot her – leder henne til San Juan Bautista State Park, og som det står: “Wikipedia said that one of Hitchcok’s films was shot here” (s 143). Da de ser klokketårnet kommer referansen: “Bell tower? Oh yeah. ‘Vertigo’, I said.”

“‘Vertigo. I just now remembered. That’s what movie was filmed here. There was … there was a big scene’, I muttered. ‘In the bell tower. Jimmy Stewart’. ‘If you say so’. ‘Come on. Let’s go imitate some art’.” (s. 152)

Det morsomme her, selvsagt, er at også Lady Gaga gjør referanser til Alfred Hitchcocks Vertigo (fra 1958), ikke minst i videoen til “Paparazzi” (se her), men også i det musikalske forspillet til videoen til “Born This Way” – der Bernard Herrmanns musikk til Vertigo anvendes (se her). På den måten synes jeg Priest er clever, og altså drar Gaga-referansen mer inn i bokens handling, i en slags fordobling av referanser. Og nei, jeg har ikke lest disse to bøkene fordi de refererer til Lady Gaga. Det var en tilfeldighet, men en tilfeldighet jeg synes bør registreres (for, eventuelt, å suppleres neste gang jeg finner Lady Gaga i en bok).

Popmodernisme – sommer 2012

April 5, 2012

Jeg har tidligere skrevet om studiekretsen “Popmodernism,” som er en studiekrets innenfor rammene av Nordisk Sommeruniversitet. Vi hadde det første seminaret, et såkalt vintersymposium, i København for 3 uker siden (jeg har skrevet om mitt bidrag her og her). Nå er call for papers til neste seminar, sommersessionen i Brandbjerg, 27 juli til 3 august, klart. Tema for sommeren vil være “Popmodernism and Cultural Recycling.” Les mer her.

B-L-A-C-K-N-U-S-S

March 25, 2012

Forrige helg holdt jeg mitt innlegg om Rahsaan Roland Kirk, “The Sound of Blacknuss.” Jeg er rimelig fornøyd, men da ikke minst med retningen arbeidet tok i forberedelsene. Det kom mange elementer inn som jeg håper å få utviklet videre, og jeg håper jeg kan ha en artikkel om Kirk klar om ikke så altfor lenge. Gitt konteksten, NSU-studiekretsen “Popmodernisme,” var et av mine siktemål å diskutere mulighetene for en “sort popmodernisme,” blant annet ved hjelp av de coverversjonene Kirk spiller.

Utgangspunktet mitt var platen Blacknuss, og med siste sporet, komposisjonen som heter ”Blacknuss” som fokus.

Den åpner med Kirk som snakker:

“Now we gathered here on the universe at this time, this particular time to listen to the 36 black notes of the piano. There’s 36 black notes and 52 white notes. We don’t mean to eliminate nothin’, but we gonna just hear the black notes at this time if you don’t mind. Blackness. B-l-a-c-k-n-u-s-s.”

Og deretter kommer selve låten. Dette er altså ikke en cover, men platen bæres av coverversjoner: Bill Withers’ “Ain’t No Sunshine,” Marvin Gayes “What’s Goin’ On” og “Mercy Mercy Me (The Ecology)” som medley, Junior Walkers “Take Me Girl, I’m Ready,” Smokey Robinsons “My Girl” (som ble spilt inn av The Temptations), og flere. Men det er en cover jeg ikke helt fikk til å stemme. Nest siste spor på B-siden er David Gates’ “Make It with You” gitt ut av Bread på deres album On the Waters (fra 1970) – og som singel. Den passet på en måte ikke inn i Kirks insistering på “Blacknuss” (og den er altså siste låt før komposisjonen som heter “Blacknuss”). Samtidig, det finnes coverversjoner, og min antagelse er at Kirks versjon snarere skal forstås som en cover av Aretha Franklins cover – fra Live at Fillmore West (fra 1971). Hvis man antar en slik bevegelse gir track-listen på Blacknuss simpelthen mer mening. En annen ting er at Kirk’s insistering på å bokstavere “blacknuss” – B-L-A-C-K-N-U-S-S  –  i så fall også kan forstås som et ekko fra en av Aretha Franklins signatursanger, Otis Reddings “Respect,” der jo teksten nettopp er “R-E-S-P-E-C-T.” Reddings original er fra 1965, mens Franklins er fra 1967.

Og i dag er Aretha Franklin 70, så dette passer jo godt.