Archive for the ‘Støy’ Category

Athana – L.E.D. Light Galaxies

July 21, 2009

Alf Terje Hana er på kommentarsporet og spør om kopi av anmeldelsen av L.E.D. Light Galaxies av Athana (myspace). Den stod på trykk i Bergens Tidene den 17. juni, men er altså ikke lagt ut på webben. Hana har fått sin kopi, men her kommer også anmeldelsen til bloggens lesere. Platen fikk karakter 5 av meg, og jeg anbefaler den varmt.

Litt skitten ambient

Omgitt av flott elektronikk

Athana spilte på årets Nattjazz, og jazzelementene finnes i musikken. Men i tillegg er det elementer av så vel elektronika som ambient her. Alf Terje Hana er mesterhjernen bak, og i tillegg til ham består Athana av Helge Olav Øksendal, Torgeir Nes, og Øyvind Grong. Samtidig blir det ved hjelp av gjestemusikere mer et musikerkollektiv enn et band, noe som gjør Hanas rolle enda viktigere. Platen består av fem ordinære spor og to remikser, og hovedtrekket i lydbildet er Hanas gitarer omgitt av elektroniske lyder. De flotteste øyeblikkene er likevel der akustiske instrumenter og elektronikk smelter sammen, slik det skjer med Eivin One Pedersens akkordion på “Kalimba Symphony (Tanganyika Fly-By)” og med Andrew D’Angelos saksofon på “The Secret Brain Waves.” Men den nesten 25 minutter lange “Tellus: Venus” er likevel platens beste spor, der musikken langsomt utvikler seg og der lengden gir en helt annen tidsfølelse.

Advertisements

J. A. Løtvedt på verdenshavene

May 30, 2009

I går var jeg igjen på konsert, denne gangen et samarbeidsprosjekt mellom Festspillene og Nattjazz, med tittelen “J. A. Løvedt på verdenshavene.” Anmeldelsen er på trykk i dagens Bergens Tidene, men ligger ikke på nett, og kommer derfor her. De eneste endringene er, som vanlig, at det er lagt til lenker.

Jazz, støy og hav

Sprikende møte mellom musikk og bilde

Det er flere måter å sette sammen film og musikk på; de to uttrykkene kan berike hverandre og de kan stå i kontrast til hverandre. Møtet mellom filmer av Jan Alfred Løtvedt og musikk av Kjetil Møster var uventet, men ga også forventninger. Og det var et komponert og regissert møte, der Møster stod for musikken og Morten Traavik for regien. Klippingen av det filmatiske materialet var i seg selv interessant. Det vekslet mellom bilder fra Bergen, bilder av sjø og islandskaper, oljeplattformer, og skip. Med jevne mellomrom dukket det også opp helikoptre, som med sine langsomme bevegelser fikk en nærmest abstrakt karakter. I tillegg var det lengre klipp av et intervju med Hilmar Reksten, der musikken overraskende nok stoppet og intervjusekvensene fikk lov å stå alene.

Det meste av musikken stod Ultralyd for, med Møster selv på saksofoner og klarinett, Anders Hana på gitar, Kjetil Brandsdal på bass og Morten J. Olsen på slagverk, i tillegg til at alle fire også anvender elektronikk og effekter. Musikken hadde i hovedsak to uttrykk. For det første lange partier med utholdte klanger, der både Hana, Brandsdal og Olsen spilte med fiolinbuer – Olsen på vibrafon – og lot klangene henge samtidig som elektronikken skapte bevegelser i klangene. Det andre uttrykket var mer rocka, med Olsen på trommesett, og ofte med bassostinater som underlag for gitar og saksofon. I mine ører fungerte de rocka partiene best, og særlig der Møster i en flott klangkombinasjon spilte klarinett over et rimelig støyende underlag.

Kveldens beste øyeblikk var et langt parti der Fredrik Saroea sang noe Reksten nettopp hadde sagt til intervjueren. Framtiden for skipsfarten, hevdet Reksten, lå i stillehavsområdet, og han hadde et lengre argument for behovet for økonomiske vekst rundt Stillehavet. Deretter kom Saroea opp gjennom gulvet og sang de samme tekstlinjene, med et heftig rytmisk underlag. I det øyeblikket oppstod det også en interessant dimensjon for fortolkningen. Var blikket mot Stillehavet noe bandet også ville understreke eller forsøkte musikken å undergrave det vi nettopp hadde hørt? I forhold til Reksten-intervjuet heller jeg i retning av det siste. Mens musikken til sjølandskapsbildene i større grad spilte sammen med det vi så. Filmene hadde en patina ved seg som ble fremhevet av langsomheten i det klanglige. Den musikalske patina stod derimot Navy Vocalis for med shanties og en utgave av “Den norske sjømann.” Prosjektet var spennende nok, men samtidig uforløst. Musikken og bildene hadde noe med hverandre å gjøre, samtidig ble det for dempet, selv i de rocka sekvensene. Nesten som om bandet hadde for mye respekt, for musikken eller for hallen, og at de holdt igjen.

The Sun Always Shines on TV

May 14, 2009

Jeg husker da a-has (myspace) “Take on Me” kom. Det var i 1984, og jeg hadde forhåndsbestilt singelen, som kom på en 45-er (for bloggens unge lesere; det betyr en singel-plate – grammofon – dette var før cd-en og mp3-en, eller, mer korrekt, det er omtrent på samme tiden som cd-en kommer). Låten var i mine ører synth-pop, og hadde mye for seg, og i noen år fulgte jeg a-ha, men det var første LP-en, Hunting High and Low (1985), jeg først og fremst hadde et forhold til. I tillegg til “Take on Me” og tittellåten var det “The Sun Always Shines on TV” som ble mest spilt.

Videoen har ekko av den berømte videoen til “Take on Me,” har en rimelig tidsriktig sound, og jeg vet ikke helt om den egentlig har tålt tidens tann. Men det finnes flere nyere live-utgaver på YouTube, som denne, som har en adskillig mer oppdatert sound. Og som flere har kommentert, U2s (myspace) “Beautiful Day” synes å inneholde mer enn et lite ekko av låten (sjekk her for “bevis” – eventuelt denne, som er en slags mash-up versjon).

Men så til den uventede coveren. Svenn tipset meg i går, både om bloggen Mapsadaisical (og denne posten), og bandet Nadja, et canadisk band, med dimensjoner av støy, ambient, doom, og mer. Og, på deres myspace-side kan høres en riktig så interessant utgave av “The Sun Always Shines on TV.” Riktig flott, ikke minst der vokalen nærmest er druknet i gitarer og støykilder.

Dagens plateanmeldelser

April 1, 2009

I dag har jeg fem plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene. Det er Albatrosh, Seagull Island (Inner Ear) (duoen har også en blogg) (se anmeldelsen her); Baktruppen, 1986-2008 (+3dB) (her); Lene Grenager, John Hegre, Harald Fetveit, Else Olsen S., Ute (AIM Sound City) (her); Inger Marie, My heart would have a reason (Stunt Records) (her); og Zu (myspace), Carboniferous (Ipecac) (her).

Plateanmeldelser – 3. desember

December 3, 2008

Jeg har fire plateanmeldelser på trykk i dagens Bergens Tidene: Eric Benét, Love & Life (les anmeldelsen her); Quatuor Ebene, Ravel, Debussy, Fauré: String Quartets (her); Rehab, Man under train situation (her) (Rehab er Bjørnar Habbestad og John Hegre); og Liping Zhang, Arias (her).

Om forbindelser – musikalske og andre

November 29, 2008

Lesere vil ha oppdaget at jeg har en fascinasjon for sammenhenger. Altså ikke sammenhenger som er der i noen objektiv forstand, men sammenhenger som tilsynelatende oppstår mellom ting hvis man stirrer lenge nok på dem, eller hører lenge nok etter, eller bare ser – eller sanser – tingene fra en litt annen vinkel enn det vanlige. Men når man som forsker eller fortolker gjør slike grep er det ikke uvanlig å få spørsmål. Noen hevder at det blir for mange tilfeldigheter, at jeg presser materialet slik at sammenhenger oppstår som strengt tatt bare finnes i mitt hode, eller at det blir hengende i løse luften. Jeg skrev noen ting om dette i forbindelse med noen metodologiske overveielser her på bloggen for en god stund siden. Strengt tatt behøver jeg jo ikke ta disse innvendingene alvorlig; på mange måter står og faller en fortolkning på i hvilken grad publikum følger den og at det kan komme noe derfra. Men samtidig er det jo også fascinerende når man samtidig kan påpeke visse forbindelser som er åpnende, altså ikke for å forsvare fortolkningen, men som mulige videreføringer av den.

Jeg kom i tanker om dette litt tilfeldig. Jeg fant en artikkel av Jon Stratton i Popular Music, 27/3 (2008), med tittelen “The Beastie Boys: Jews in whiteface.” Artikkelen er en diskusjon av den “hvite” rap’en, og i hvilken grad det spiller en rolle at The Beastie Boys var jøder (Stratton har tidligere publisert artikler om det jødiske innslaget i punken; både den amerikanske og den britiske). Det er Licensed to Ill fra 1986 Stratton først og fremst diskuterer, og denne platen er, som kjent, produsert av Rick Rubin (som også er jøde, kan Stratton fortelle). Rick Rubin gjorde også annet i 1986. Han produserte Slayers Reign in Blood. Og da begynner ulike forbindelser å oppstå, både likheter og forskjeller. Her er videoen til The Beastie Boys’ “No Sleep till Brooklyn” (tittelen er selvsagt samplet fra Motörheads No Sleep ’till Hammersmith), og gitarriffet spilles av Kerry King fra Slayer. (Det parodiske elementet i videoen skal selvsagt ikke underslås, men her fungerer det også som del av forhandlingene mellom musikk forstått som henholdsvis “hvit” og “svart”).

Parodien er selvsagt også en iscenesettelse, og det samme må man kunne si om Slayer. Iscenesettelse er og blir en del av musikken, både som framføring og for hvordan låtene kan fortolkes. Her er Slayers “Raining Blood” (studioutgaven kan høres her).

[I forbindelse med “Raining Blood” må jeg også få gjøre oppmerksom på en av mine favoritter når det gjelder coverversjoner. Hør herTori Amos’ versjon. Fantastisk.]

En annen musiker Rubin har produsert er Johnny Cash. Og det er definitivt et musikalsk sprang her. Samtidig er det noe med et stripped-down lydbilde som er fellestrekk for alle de tre nevnte. En av de vakreste Cash-sangene Rubin produserte er coverversjonen av Nine Inch Nails’ “Hurt,” fra American IV: The Man Comes Around (fra 2002). (Trent Reznor kjente for øvrig Rubin personlig). Jeg har tidligere nevnt videoen i forbindelse med en “barokk” dimensjon, og den synes jeg fortsatt er høyst tilstede. Det er en memento mori-lignende følelse her, og jeg vil hevde at den er uavhengig av det faktum at Cash var døende da han spilte den inn.

Videoen er regissert av Mark Romanek, og han har gjort flere barokke videoer, ikke minst til Nine Inch Nails’ “Closer” (en video Claus Krogholm også refererte til i en kommentar til min post om Rihannas “Disturbia”). “Closer” er fra The Downward Spiral, fra 1994. Og bare så det er sagt, denne videoen inneholder bilder og tekst som kan være harde for sarte sjeler (så er dere advart før dere ser den).

Dette er en annen barokk enn vi finner i “Hurt,” men jeg vil likevel understreke det barokke. Det er også veldig tydelige referanser til en billedkunstner som Francis Bacon, der kjødet er én viktig dimensjon. Forbindelser mellom det fysiske og det religiøse, det seksuelle og forfallet, kroppens forgjengelighet og ekstase, etc. er til stede her. Og jeg får det for meg at en lesning av denne videoen med bakgrunn i Gilles Deleuzes bok om Francis Bacon skulle kunne åpne interessante dimensjoner her (og må se om jeg ikke kan få tid til å begynne en slik). De forbindelsene jeg gjerne ser her, forbindelser som i en viss forstand er tilfeldige men som samtidig åpner opp for fortolkninger av de ulike musikalske uttrykkene kommer altså fra produsert og regissør. Jeg mener sånn sett at man kunne ha trukket de samme forbindelsene og gjort mer eller mindre de samme fortolkningene om det ikke var personer som var involvert i flere av disse prosjektene. Samtidig gir det en åpning, en mulighet for å spørre om forbindelsenes status, og hvordan man på tross av musikalske, tekstlige og billedlige forskjeller allikevel kan se forbindelser.

[Men, for nå å avslutte i et litt annet hjørne, men med en forbindelse likevel. Coverversjoner kan så til de grader også være parodier. Og her er lyden av Richard Cheese og Lounge Against the Machine fra platen The Sunny Side of the Moon med cover av “Closer”:

Richard Cheese har ellers også covret Slayer; på I’d Like a Virgin spiller han “War Ensemble” – hør her; og Slayers original kan høres her.]

12 Stories About John Zorn

October 18, 2008

Jeg er fortsatt i oppladning til kveldens John Zorn Fest. Så her er første del av youtube-versjonen av “A Bookshelf on Top of the Sky: 12 Stories About John Zorn” (fra 2002, regissert av Claudia Heuermann).

Videre klipp kan ses her: 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10. God fornøyelse. Les også gjerne Maja Ratkjes artikkel fra gårsdagens Morgenbladet.

Plateanmeldelser (10 september)

September 10, 2008

Jeg har anmeldt to plater i dagens Bergens Tidene: Sidsel Endresen / Jon Hassell, Punkt: Live Remixes, Vol. 1 (Punkt/Jazzland) (les anmeldelsen her), og Moha!, One-way Ticket To Candyland (rune grammofon) (her). Begge platene er anbefalelsesverdige, men ikke minst Moha!s skive er fantastisk og bør anskaffes!

Gårsdagens plateanmeldelser (21 mai)

May 22, 2008

Nå har de tre plateanmeldelsene jeg hadde på trykk i gårsdagens Bergens Tidene komme på nett også. Det dreier seg om Elephant9, DodoVoodoo (rune grammofon) (se anmeldelse her); Golden Serenades / Sewer Election & Treriksröset, Golden Serendes / Sewer Election & Treriksröset (Roggbif records) (her); og Origami Galaktika, Laos Vegas (Roggbif records) (her).

Ny plate – Trinacria: Travel Now Journey Infinitely

May 5, 2008

Det er en nesten ny plate jeg gjerne vil anbefale leserne. Trinacria, Travel Now Journey Infinitely (Indie Recordings) kom her for noen uker siden, og jeg har nå endelig fått hørt den. Og, bare så det er sagt med en gang, det er en fantastisk plate, og sterkt å anbefale. Trinacria er Ivar Bjørnson, gitar, Ice Dale, gitar, Grutle Kjellson, vokal, Espen Lien, bass, Maja S. K. Ratkje, vokal og elektronikk, Iver Sandøy, trommer, og Hild Sofie Tafjord, valthorn og elektronikk. Med andre ord, medlemmer av Enslaved, Fe-Mail, og Emmerhoff & The Melancholy Babies.

Det er hardt, seigt, kraftfullt, og i mine ører samtidig ytterst flott gjort. På en måte framstår platen komponert, nærmest som en suite i seks satser. Og den blander hardrock, støy, og elektronisk bearbeidede lyder til et integrert hele. Jeg synes også det er noe eget fascinerende over partiene som går langsomt; litt drone-aktig, med en effekt som kan minne om minimalisme, men som, for nå å gjør det helt klart, skal spilles på ett visst volum. At prosjektet i første omgang var bestilt av Rikskonsertene gjør meg oppløftet på Rikskonsertenes vegne; dette er så definitivt musikk som fortjener å bli hørt.