Archive for the ‘Spøkelser’ Category

Spøkelsesby

June 14, 2011

Via twitter får jeg en mengde input, og det er bare noen jeg kan blogge om. I går fikk jeg, via Hyperdub, en tweet fra Simon Mason, som minner om at det er 30 år siden The Specials’ “Ghost Town.” Her er de, i en utgave fra Top of the Pops:

Men det som var fantastisk var at Mason også linket til en utgave med The Spaceape og kode9:

Her kommer det, så å si, enda flere spøkelser, og jeg blir minnet på hva Alexander G. Weheliye skriver om dub i Phonographies:

“Echo, along with reverb, and delay, to this day, remains one of dub’s core features, inserting spatiality into the musical track, while also messing with its temporal dimensions; in fact, the spatial effect of echo is achieved via the stuttering and dispersion of the music’s time. Also, the term ‘dub’ itself not only indicats a doubling or copying but carries homonymic overtones of duppy (the Jamaincan word for spirit and/or ghost) so that the dub version of a song provides not only its shadow but also its spectral other that initially appeared on the flipside of a record, but eventually became much more popular than it’s ‘original’ source.”

Med The Spaceapes emceeing skjer det noe i denne utgaven også; det er som om et ekstra lag kommer inn i musikken, mellom lyden og teksten, i mellomrommet så å si, høres det også noe, og det er vanskelig ikke å tenke det som en ekstra spektral eller spøkelsesaktig dimensjon.

Dette kommuniserer godt med hva jeg i forrige måned snakket om i forhold til kode9 og Spaceapes “Sine” (se her) og det gir også ekko av hva jeg har arbeidet med en god stund i forhold til dubstep, og da særlig i forhold til Burial (se her).

Advertisements

Spøkelsesgospel

January 24, 2011

I motsetning til de ganger jeg har skrevet negativt om musikkjournalister er det i dag på tide å si noe positivt. I sin anmeldelse av Joan As Police Womans The Deep Field finner Simon Lund i Politiken et fantastisk begrep: “spøkelsesgospel.” Han skriver, om “I Was Everyone”:

“En spøgelsesgospel med hvinende guitar, klagende horn og en uorden, der afslutningsvis mimer albummets indledende gadelarm.”

Jeg har ikke fått hørt hele albumet enda, men dette begrepet skal jeg huske. I videoen der Joan as Police Woman snakker om inspirasjonskilder nevner hun Stevie Wonder, Al Green, og Marvin Gaye, og ved hjelp av Lunds begrep kommer jeg også til å høre dem annerledes:

Se også videoen til “The Magic” her.

Er dubstep over?

August 22, 2009

Mandag og tirsdag skal jeg delta på seminaret “Urban Sound Cultures” som arrangerers av forskningsnettverket “Auditiv Kultur” ved mitt nye institutt. Jeg er spent på å møte nettverket og se hva de gjør, og hvilke forbindelser som finnes til mitt eget arbeid. Selv skal jeg holde et innlegg med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep and the Sounds of the City by Night,” som er en videreføring av et innlegg jeg holdt i Nordisk Sommeruniversitets sammenheng i mars (og som jeg skrev om her). Jeg håper jeg har kommet noe videre med teksten min, og kan merke at det muligens snart er tiden for at en eventuell artikkel om dubstep bør være ferdig, en tanke som ikke minst dukker opp når Kode9 er sitert på at “The mainstream of dubstep is becoming such an abortion” (for diskusjonen om post-dubstep – eller hva man nå skal kalle det – se også her og her). På den andre siden; jeg er jo også en slags musikkhistoriker. Jeg har spilt Kode9s “Black Sun” før, men den holder å spilles en gang til:

Hauntology and Aesthetics

March 28, 2009

Denne helgen – og altså mens jeg skriver – er jeg i Reykjavik, der Nordisk Sommeruniversitets krets 4 – Process, Design & Aesthetics – har seminar med temaet “Future Spectralities: Hauntology and Aesthetics” (jeg har så vidt nevnt seminaret tidligere).

Jeg holdt mitt innlegg i går, med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep, Ghosts, and Urbanity.” Må vel innrømme at det ikke var så mye urbanitet i det, og jeg er heller ikke helt ferdig med å tenke prosjektet, men fikk luftet noen mulige innganger som jeg kan bruke i det videre arbeidet. Eksemplene jeg brukte var fra Benga, Burial, Nomad, og Kode9. Og da passer det jo å spille noe av det siste Burial har gjort. Her er “Lambeth”:

Mellom virkeligheter

January 30, 2009

3231021176_df60cef1ef_o

Jeg ble oppmerksom på bildet over fra Warren Ellis’ blogg, som har hentet det herfra (og siden jeg ikke kan lese russisk kan jeg heller ikke refererer til denne kilden ordentlig). Jeg synes det er et fantastisk flott bilde, også selv om det har sine spor av voldelig historie. De to lagene av historie man kan se her, hvordan dagliglivet finnes så å si ovenpå tidligere krigssoner, de to nivåene her av tid, historie, og fargespill, og måten nåtiden dermed i en eller annen forstand også hjemsøkes av fortiden. Alt i alt et tankevekkende – og flott – bilde. (Og det er altså flere på de overnevnte bloggene).

The Future of Dubstep is Now

November 10, 2008

Fredag var jeg i Husets biograf i København og så dokumentarfilmen Bassweight (fra 2008). Filmen er regissert av Suridh Hassan og ble vist under CPH:DOX. Her er traileren til filmen:

I forhold til min egen interesse for dubstep syntes jeg filmen var litt so/so. Flere av DJ’ene hadde ikke egentlig så mye å si i forhold til hva jeg selv arbeider med. Men så, helt mot slutten av filmen, kom replikken som reddet aftenen for meg. En av produsentene sa: “The future of dubstep is now,” og i all sin paradoksalitet, dette utsagnet tror jeg kan brukes til noe. Hvis nå lesere har blitt nysgjerrige på hva det er jeg arbeider med, så er det et abstract til Nordisk Sommeruniversitets krets 4s vintersymposium, som skal handle om hauntology, og der jeg altså forsøker å få satt sammen noe om dubstep og hauntology (et tema bl.a. k-punk har behandlet før). Og når jeg først så har åpnet ballet, her er traileren fra Dub Files’ dokumentar også.

Spøkelsesstemmer

October 5, 2008

I 1983 laget Ken McMullen filmen Ghost Dance. En sentral figur i filmen er Jacques Derrida. Her er et klipp:

Jeg finner Derridas diskusjon av spøkelser fascinerende. Og når han hevder at filmen og psykoanalysen åpner opp for åndsvitenskapene (som nok er mer Gespensterwissenschaft enn Geisteswissenschaft) gir det mening for meg. Han taler også om spøkelsenes stemme, der han selv blir buktalet av spøkelsene, og problematiserer dermed tanken om en “egen” stemme. Ved ca 2:40 kommer det så en telefon, og Derrida skifter språk fra fransk til engelsk, og hevder også at telefonen er et fantom. En ubetalelig scene. (Andre klipp fra filmen kan ses her og her – det første er mer eller mindre identisk med det jeg viser [men med engelske subtitler], mens det andre handler mer om spøkelsesstemmer, Freud og Kafka).

Medier og død

September 1, 2008

Jeg er ikke på Facebook. Enn så lenge har det ikke blitt. Jeg er såpass mye koblet opp mot nettet på jobb og blogg, og forsøker å ha et first life, at jeg har vært skeptisk til om jeg kunne klare et second life også. Men flere venner og kolleger har oppfordret meg sterkt til at det er på tide også for meg, og nå er det også slik at konferanser jeg skal delta på har egne Facebook-grupper, som jeg altså, som outsider, ikke har tilgang til. Så muligens ville jeg da få flere venner enn Torben Sangild kan melde, fra innsiden, at Jehovas har.

I dag leser jeg så en nyhet som gir meg fornyet interesse. Jeg har tidligere lest om “problemene” med å komme seg ut av Facebook. Hvis man nå av en eller annen grunn vil av og slette sine spor, så byr det på problemer. En del av en vil, tilsynelatende, alltid bli værende. Slik sett minner Facebook meg om Hotel California, “you can checkout at any time you like, but you can never leave.” Den siste twist her er likevel nyheten fra NTB her i helga, om hvordan det er en økning av døde mennesker på Facebook. De dødes profiler blir værende. Noen endres til minnesider, men slett ikke alle. Dette synes jeg er interessant også fordi det åpner definisjonen av samfunn – eller community. Her er det tilsynelatende plass både for de levende og de døde, om enn Jon Bing, professor ved Senter for rettsinformatikk, til NTB også hevder at dette er et problem.

Medier har til alle tider hatt med døden å gjøre. Der talen i sin umiddelbarhet forsvinner i det den blitt uttalt, så man skriften som et medium der språket og utsigelsen kunne overleve øyeblikket og personens død. Når vi leser er det også en slags kommunikasjon med de døde. Lignende trekk ses ved senere medier, og da særlig fonografen (og grammofonen) og fotografiet. De døde er fortsatt blant oss, som lyd og som bilde. Men her, i tilfellet Facebook, er de det altså også som “samfunnsmedlemmer” og det er muligens en endring. Selv om jeg tviler på at de oppdaterer sine profiler. Hvorvidt dette får meg til å bli en del av dette samfunnet er fortsatt uvisst.

Dubstep remix

May 21, 2008

Kode9 har vært helt sentral for dubstep, og hans plate Memories of the Future (Hyperdub, 2006) var sentral for min inngang til sjangeren. I tillegg til en fantastisk tittel, som åpner tanken for forhold mellomtid og erindring, har den mye riktig flott musikk, der Kode9 og the Spaceape flyter ut og inn av ulike rytmiske spill, ulike atmosfærer – for meg ikke minst av urban karakter – og ulike temporaliteter. Her er videoen til “9 Samurai”

Musikken føles både insisterende og tilbakeholdt på en gang, og bildenes referanser til audio-virale dimensjoner inneholder også noen science-fiction eller postapokalyptiske dimensjoner som igjen involverer tidsfølelsen og referansene til tid. Som enda en link i tid, repetisjon og erindring vil jeg også henvise til en remix av “9 Samurai.” Den er gjort av quarta300, og kan høres på hans MySpace-side. Det er en annen lyd, men nettopp dermed åpner den enda en dimensjon av temporalitet, her mellom “original” og remix.

Ånd og oversettelse

May 10, 2008

Det er pinse og tid for den hellige ånd, i eldre engelsk kristendom – og også i noen av dagens mer konservative kretser – kjent under den fantastiske betegnelsen the holy ghost. Pinsens historie er om da ånden kommer som ildtunger ned over apostlene, og de taler, og alle tilhørere hører på sitt eget språk. “Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger liksom ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne” (Apostlenes gjerninger 2: 1-4).

Forstått slik er den hellige ånd en eneste stor oversettelsesmaskin. Samtidig representerer den en slags anti-babel, altså en motsetning til hvordan destruksjonen av Babels tårn ledet til en pluralitet av språk i verden, slik at mennesket aldri mer skulle kunne begå hybris på en slik måte som tårnbyggingen representerer. “Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. Da sa de til hverandre: ‘Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!’De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. ‘Kom’, sa de, ‘la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt over hele jorden!'” (1. Mosebok 11: 1-4).

I dag er det vel bare pinsevenner – og muligens noen habermasianere – som tror på en slik form for kommunikasjon. Vi andre får samles by the rivers of babbel-on.

Og ja, det finnes lego for de fleste merkedager, i dag igjen hentet fra The Brick Testament.

I tillegg synes jeg følgende versjon av Babels tårn er riktig flott:

Den er laget av Athanasius Kircher (1602-1680), og jeg har hentet den fra Proceedings of the Athanasius Kircher Society (her).