Nasjonal sang

I helgen døde Whitney Houston, og dermed fulgte, selvsagt, mange avisartikler og nekrologer. En av de aller beste er Daphne A. Brooks’ “I’m Every Woman: Whitney Houston, the Voice of the Post-Civil Rights Era,” som stod i The Nation i går. Den er absolutt verd å lese, ikke minst slik den skriver Houston inn i en historisk og politisk amerikansk kontekst.

Det jeg la særlig merke til var likevel sitatet fra Tony Kushners Angels in America, og jeg måtte sjekke med originalen. Det er fra “Part II: Perestroika” (først framført i 1992), 4. akt, 3. scene, hvor Belize, som beskrives som “a former drag queen,” sier:

“The white cracker who wrote the national anthem knew what he was doing. He set the word ‘free’ to a note so high nobody can reach it. That was deliberate. Nothing on earth sounds less like freedom to me.”

Grunnen til at Brooks siterer dette er selvsagt Whitney Houstons framføring av “the National Anthem,” The Star-Spangled Banner, under Superbowl i 1991. Og hører man Houston etter å ha lest Belizes kommentarer lyder det annerledes:

Den andre interessante dimensjonen her er selvsagt hvordan det musikalske – knyttet til melodien, den høye tone, og dermed register – innskrives i kontrast til det verbale innholdet. Tonen, og det at den er krevende å synge, overstyrer – normalt – det semantiske innholdet teksten gir. Bare i ekstreme tilfeller kan teksten “ta igjen” overfor teksten. Og spørsmålet er om ikke Houston faktisk makter å la tonen ta kontrollen, i positiv forstand, heller enn å la den komme til kort i forhold til teksten.

Da jeg leste Brooks’ artikkel i går kom jeg også på en annen diskusjon av den amerikanske nasjonalsangen, en diskusjon som er annerledes enn knyttet til den afrikanskamerikanske delen av USAs befolkning, men som muligens likevel har noen likhetstrekk. I Who Sings the Nation-State?, diskuterer Judith Butler og Gayatri Chakravorthy Spivak en annen dimensjon ved USAs nasjonalhymne. Som Butler skriver:

“In the spring of 2006, street demonstrations on the part of illegal residents broke out in various California cities, but very dramatically in the Los Angeles area. The US national anthem was sung in Spanish as was the Mexican anthem. The emergence of ‘nuestro hymno’ introduced the interesting problem of the plurality of the nation, of the ‘we’ and the ‘our’: to whom does this anthem belong?”

George W. Bush var utvetydig i forhold til at nasjonalhymnen bare kunne synges på engelsk, og etablerer dermed en avstand til den spansktalende delen av USA befolkning. Her er “Nuestro Himno”:

De to eksemplene er selvsagt ikke identiske, men de viser hvordan ordene – og det språket som brukes (her engelsk og spansk) – sammen med musikken etablere et meningsinnhold som nettopp ikke er avklart, et meningsinnhold som blir avklart i fortolkningen. Belizes forståelse av den manglende friheten i den høye tonen gir fullkommen mening, Bushs frykt for et “we” som artikuleres i to ulike språk  er muligens også forståelig. Begge eksempler viser hvordan musikk og tekst eksisterer sammen, dog uten alltid å tale det samme språk eller utsi den samme betydning.

Tags: , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: