Disco-Discourse – prolegomena

Til våren skal jeg ha et undervisningsforløp jeg har kalt “Disco-Discourse.” Jeg har begynt å planlegge det, men er enda ikke helt ferdig. Samtidig har jeg ideer som nå – og den neste måneden – er i spill og som så vil være spred ut over 11 undervisningsganger når januar nærmer seg slutten. Den “hemmelige” tittelen for kurset er “discoens kritiske potensial,” men den er nettopp “hemmelig” fordi den er uklar. Men noen dimensjoner vil jeg vise fra.

Et utgangspunkt er fra Nelson Georges bok The Death of Rhythm & Blues (fra 1988). Der skriver han:

“But between 1976 and 1980, two musical forces combined to defunk disco and turn it into a sound of mindless repetition and lyrical idiocy that, with exceptions, overwhelmed R&B. Ironically, one factor was the musical formula of the Philly sound. […] At least the Philly disco records sounded like they were made by humans. Soon, Eurodisco invaded America, initially from Munich, and later from Italy and France. It was music with a metronomelike beat – perfect for folks with no sense of rhythm – almost inflectionless vocals, and metallic sexuality that matched the high-tech, high-sex, and low passion atmosphere of the glamorous discos that appeared in every major American city. […] The biggest star to emerge from the scene was Donna Summer, along with her producer Giorgio Moroder. Her 1976 album, Four Seasons of Love, would define the worst tendencies of Eurodisco whole at the same time making Summer – with the extravagant backing of Casablanca Records president Neil Bogan – the period’s biggest black female star.”

Når jeg leser dette kan jeg ikke hjelpe for at jeg tenker på en annen passasje, denne gangen i Kodwo Eshuns bok More Brilliant Than The Sun (fra 1998):

“Disco remains the moment when Black Music falls from the grace of gospel tradition into the metronomic assembly line. Ignoring that disco is therefore audibly where the 21st C begins, 9 out of 10 cultural crits prefer their black popculture humanist, and emphatically 19th C.”

Referansene til disco ellers i Eshuns bok er sparsomme, men dette poenget, at den tette relasjonen mellom menneske, maskin, og musikk endrer lydbildet, og peker mot det tjueførste århundret, er en gjennomgående tanke. Og den står helt klart i kontrast til Georges beklagelse over den europeiske dehumaniseringen.

I tillegg til motsetningen mellom sort og hvit og mellom USA og Europa, er det også motsetninger knyttet til kjønn og seksualitet på spill. George skriver, bare noen linjer etter ovenstående sitat:

“Disco’s movers and shakers were not record executives but club deejays. Most were gay men with a singular attitude toward American culture, black as well as white. They elevated female vocalists like Summer, Gloria Gaynor, Diana Ross, Loleatta Hollaway, Melba Morre, and Grace Jones to diva status, while black male singers were essentially shunned.”

Musikalsk er det her også mulig å lese en slags motsetning mellom disco på den ene siden og soul og funk på den andre. Spørsmålet er hvor skarpt et slikt skille kan settes. Men det er interessant hvordan George tilsynelatende hevder at homoseksuelle dj’er framhever kvinnelige vokalister og bortprioriterer mannlige.

“So the new dance music inspired by the inventions of Gamble and Huff, came to celebrate a hedonism and androgyny that contradicted their patriarchal philosophy.”

Motsetninger til patriarkatet, feiring av hedonisme og androgynitet, homoseksuelle dj’er og sorte kvinnelige divaer – disse dimensjonene åpner for kulturelle kontekster som går langt ut over den gamle kritikken av discoen. Her åpner det seg en mengde muligheter for å lese musikk innenfor kulturelle og politiske kontekster. En av de første tekstene jeg vil legge opp for de studerende er Richard Dyers “In Defence of Disco” (første gangen publisert i Gay Left: A Gay Socialist Journal, Nr. 8, sommeren 1979) – hele nummeret kan finnes i pdf her. Han begynner med å hevde at han alltid har likt den gale musikken, for siden å forklare hvorfor han nå vil forsvare discoen:

“All my life I’ve liked the wrong music. I never liked Elvis and rock ‘n’ roll; I always preferred Rosemary Clooney. And since I became a socialist, I’ve often felt virtually terrorised by the prestige of rock and folk on the left. How could I admit to two Petula Clark L.P.s in the face of miners’ songs from the North East and the Rolling Stones? I recovered my nerve partially when I came to see show biz type music as a key part of gay culture, which, whatever its limitations, was a culture to defend. And I thought I’d really made it when turned on to Tamla Motown, sweet soul sounds, disco. Chartbusters already, and I like them! Yet the prestige of folk and rock, and now punk and (rather patronizingly, I think) reggae, still holds sway. It’s not just that people whose politics I broadly share don’t like disco, they manage to imply that it is politically beyond the pale to like it. It’s against this attitude that I want to defend disco (which otherwise, of course, hardly needs any defence).”

Dyers artikkel fortsetter og diskuterer discoens forbindelser til erotisme, romantikk, og materialisme, og åpner for en mengde forbindelser som peker i retning av hvor jeg vil ta kurset. I tillegg, selvsagt, til mer gjennomgående diskusjoner av musikken i mer snever forstand. Men mer om det senere.

Tags: , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: