Tristan og Melancholia

Da jeg var i Trondheim for noen uker siden og snakket om Wagner kom vi også inn på Lars von Trier, og jeg ble anbefalt Melancholia, som jeg ikke hadde fått sett. Det har jeg nå, og jeg synes det er en interessant film. På lydsporet er det en nærmest kontinuerlig referanse til Wagners Tristan und Isolde, og dermed er selvsagt en fortolkningsnøkkel lagt ut for oss. Samtidig som nøkkelen er gitt, er likevel fortolkningen åpen, og jeg er ikke ferdig med filmen. Jeg har bare sett den en gang, og det er definitivt en film jeg skal se igjen. Åpningen synes jeg er fantastisk, og bruken av Wagner like så. Her får vi en fordobling av preludiet, altså preludiet til Tristan und Isolde blir preludiet til Melancholia, og det kommer innen tittelen. I en viss forstand minner det meg om slutten på Dogville, som jeg har skrevet om før, der rulleteksten er en av mine absolutt favoritter. Men her, så å si innen filmen har begynt, blir effekten helt annerledes. Samtidig, når disse første syv-åtte minuttene har gått, har vi fått hele filmen i et slags mikrokosmos, “a beautiful film about the end of the world,” som taglinen er. Det er briljant:

Men så, hva skjer deretter? Filmen foldes ut, og både historien og dens presentasjon er interessant. Kvinnerollene er annerledes enn i “klassisk” von Trier (som jeg har skrevet litt om her), og jeg synes i så måte den bygger videre på Antichrist (og mer komplekst enn mange ville fortolke Antichrist også). En grunn til denne kompleksiteten er at de to kvinnefigurene, Justine (Kirsten Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg), gjør mulig et mer bredspektret portrett av kvinnelighet. En annen grunn er at den evinnelige selvoppofrende kvinnen – som ofrer seg for mannen, et trekk som knytter von Trier og Wagner sammen – i min forståelse ikke opptrer i Melancholia. Kvinnen går mot verdens ende, tilsynelatende vel vitende om det, men hun – eller heller de – finner veier å håndtere det på. Blant annet gjennom at barnet “lures” til å tro at det er trygt. I motsetningen til disse kvinnene er det mennene som ikke takler dette. Samtidig er kvinnene ikke friske, og det er åpenbart for meg at jeg blir nødt til å lese Freuds Trauer und Melancholie (fra 1917) om igjen – filmens tittel og dens gestaltning av depresjon synes lagt innenfor en freudiansk forståelse. Men nettopp her, fordi von Trier så ofte leses relatert til psykoanalyse, kunne referansen til Wagner være av interesse. Med andre ord, hva om man bruker Wagner heller enn Freud som fortolkningsnøkkel? Det tror jeg er en god idé, men det er også her jeg får et problem med filmen. Åpningen er som sagt briljant, men når von Trier gjennom filmen til stadighet repeterer preludiet til Tristan und Isolde mister det – for meg – noe av sin kraft. Jeg tenker ikke nødvendigvis på den kraft som er tillagt det i musikkhistoriske sammenhenger, jeg tenker den musikalsk-dramatiske kraft som ligger i musikken – og som jeg synes kommer til uttrykk i de første 8 minuttene. Denne kraften avtar gjennom repetisjonene (Alex Ross skriver noe av det samme). Hvis poenget er å minne oss som publikum på forbindelsen mellom det vi ser på lerretet og det som skjer i Wagners opera, kunne dette gjøres mer subtilt, og, viktigere, “bedre” musikalsk, for eksempel ved bruk av annen musikk fra Wagners opera. Jeg savner ikke nødvendigvis Libestod – det oppfatter jeg ikke som nødvendig for filmen, snarere tvert imot, den formen for forløsning man her kan velge å lese ut av Wagner er fremmed for von Triers film. Hadde den musikken vært med ville jeg synes det var for mye, litt som i slutten av Baz Luhrmanns Romeo + Juliet (1996), der Wagner også anvendes (fra 9:50 i dette klippet).

Det jeg savner er først og fremst at vi som tilskuere og tilhørere gis anledning til å se forbindelsen til Tristan und Isolde uten at vi skal gis det inn med teskje. I og med at vi tar poenget i åpningen kunne altså musikken med fordel vært annerledes gjennom filmen. Det ville også styrket forbindelsen mellom Melancholia og Tristan und Isolde.

Tags: , , , , ,

2 Responses to “Tristan og Melancholia”

  1. Nikolaj Strands Says:

    Er det utænkeligt at forbindelsen Melancholia og Tristan und Isolde ikke skal styrkes? Jeg er ikke så bekendt med von Trier, hans brug af intertekstualitet og hans forhold til musik, men for mig virkede det, da jeg så filmen, som om forspillet simpelthen “bare” var brugt pga. sin enorme udtrykskraft, som jeg til stadighed bliver overrasket over. At det så blev brugt igen og igen i løbet af filmen, klippet op på forskellig vis, placerede det for mig et mærkeligt sted mellem sublimt udtryk og kitsch. Det fungerede på en måde fantastisk sammen med billederne (måske særligt i introen som du nævner), men jeg kunne ikke lade være med at føle at brugen af forspillet som lydkulisse a la Hollywood samtidige udvandede musikken og den aura (i mangel af bedre ord) den besidder som del af Wagners univers. Jeg følte mig kort og godt udsat for (og lidt provokeret af) den nivellering og som Adorno harcelerer imod i Kulturindustri-kapitlet i Oplysningen Dialektik (og som han vel et stykke hen ad vejen tilskriver Wagner selv), men dog på en yderst subtil og effektiv måde.

  2. steinskog Says:

    Som jeg arbeider med diverse prosjekter knyttet til opera, film, modernisme, etc., finner jeg stadig vekk ut at en manns kitsch er en annens “det sublime.” Og så også i dette tilfellet. På facebook beskrev jeg von Triers bruk av Wagner som kitschy, og jeg har fått poster – ikke kommentarer – som er dypt uenige. Slik sett synes jeg din beskrivelse av et mellomværende – et sted mellom sublimt uttrykk og kitsch – passende. Jeg tror også du har rett at med et Adornittisk perspektiv finner det sted en nivellering her, men et slikt argument forutsetter noen mellomregninger som jeg ikke er sikker på om jeg helt følger. Von Triers film er et godt stykke unna Hollywood, om enn det melodramatiske i Melancholia godt kan kobles til elementer av “klassisk Hollywood.” Samtidig, og på den andre siden, bruken av en wagnersk musikk gir slike assosiasjoner. Men jeg synes altså filmen – gjerne som Gesamtkunstwerk – motsetter seg en slik innordning (samtidig som den delvis spiller med det). Dette er også en av grunnene til at jeg synes Dogville assosiasjonen gir mening, en film som for meg å se er en slags blanding av Hollywood og Bretchiansk Verfremdungseffekt.
    Jeg er som sagt betatt av de første 7-8 minuttene – bildene og deres referanser, Wagners musikk, og hele filmen samlet i preludiet – men jeg skulle ønske at Wagners musikk var blitt brukt annerledes ut over i filmen. Slik den brukes nå, i bruddstykker, blir det for meg først og fremst kitsch. Hvorvidt forbindelsen skal styrkes? Vel, jeg føler meg rimelig overbevist om at det både er von Triers og filmens intensjon – altså at det er tale om en form for versjon av Tristan – men jeg skulle gjerne sett verket åpne seg litt mer her. Blir sittende med følelsen av at verket gjerne vil bestemme sin fortolkning.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: