Wagner og estetisering av politikken (egenreklame)

I ettermiddag holder jeg foredrag i Trondheim om Richard Wagner. Det er i regi av Vitenskapsteoretisk forum, og i tillegg til meg skal også Helge Høibraaten holde foredrag. Utgangspunktet er filosofiske tekster om Wagner, og da særlig Philippe Lacoue-Labarthes Musica Ficta (fra 1991) og Alain Badious Five Lessons on Wagner (fra 2010). Badiou går i klingen på Lacoue-Labarthe, og en helt sentral dimensjon handler om diskusjonen om en estetisering av politikken, en betegnelse som siden Walter Benjamins berømte “Das Kunstwerk im Zeitalter seiner technischen Reproduzierbarkeit” har vært knyttet til fascismen:

“So steht es mit der Ästhetisierung der Politik, welche der Faschismus betreibt. Der Kommunismus antwortet ihm mit der Politisierung der Kunst.”

Hvorvidt det finnes et svar på estetiseringen av politikken kan man diskutere. En slik diskusjon vil også gjerne knytte an til Wagner og til effektene av Wagner. Sentralt, også for meg, er Hans-Jürgen Syberbergs filmer, og da særlig Parsifal (fra 1982).

Som Badiou skriver:

“These films are all very important because what is articulated and featured in them is the issue of the relationship between Wagner and the question of Germany.”

Eller, som Eric L. Santner skriver, i Stranded Objects: Mourning, Memory, and Film in Postwar Germany (fra 1990):

“It is thus quite interesting to note that when, after completing Hitler, Syberberg decided that he wanted to make a comedy, he chose, of all things, Parsifal.”

Parsifal (fra 1882) er vanskelig for meg å fortolke som en komedie, men jeg er samtidig ambivalent i forhold til den. Gary Tomlinson påpeker, i Metaphysical Song, det wagnerske dilemma, og skriver om modernistiske operakomponister etter Parsifal:

“Yet they also were lured to its consecrational solemnity, which came more and more to seem the gravity required of modernist ‘high art’, the quasi-liturgical seriousness by which it could distinguish itself from commodified kitsch.”

Det er definitivt mulig å fortolke Parsifal inn i en kitsch-sfære, om enn noen – og da særlig wagnerianere, vil steile. Det jeg håper er at ettermiddagens to foredrag bringer diskusjoner om denne – og andre – av Wagners operaer. Og jeg regner altså med å lære noe i løpet av dagen.

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: