Future Shock

I går kom jeg over dokumentarfilmen Future Shock (fra 1972, regissert av Alexander Grasshoff). Jeg ble oppmerksom på filmen via Brain Pickings. Filmen er basert på Alvin Tofflers bok Future Shock (fra 1970), og det er Orson Welles som guider oss gjennom. Her er første klipp fra youtube:

(se også de fire andre klippene).

Brain Pickings kaller Toffler sosiolog og futurist, og beskriver ham som “the Ray Kurzweil of his day,” en beskrivelse jeg fant interessant også i forhold til noen andre dimensjoner jeg arbeider med. Da jeg intervjuet Janelle Monáe for noen måneder siden var hun opptatt av Kurzweil, og så hans tanker om “the Singularity” som viktige også for hennes eget prosjekt. Og Kurzweil har også en annen tilknytning til den afrikanskamerikanske musikken, der hans synthesizer ble utviklet i et samarbeid med Stevie Wonder. (Og, ja, Monáe og Wonder opptrådte også nettopp sammen).

Interessant er her at også Toeffler, og særlig Future Shock har en musikalsk forbindelse. På platen Back to the World (fra 1973) har Curtis Mayfield en sang med den tittelen. Her er den, i en utgave fra det klassiske Soul Train (i 1973):

Og, som om ikke dette skulle være nok, i 1983 ga Herbie Hancock ut platen Future Shock, der han covrer Mayfield – her i en live-utgave (fra 1984):

Og det er også her årstallene blir viktige. Kurzweil Music Systems kom med sin K250 synthesizer i 1984, og Stevie Wonder var involvert i dette. Her er et klipp med Wonder, fra filmen Transcendent Man:

Og dermed er det altså mulig å etablere forbindelser mellom musikk og den futurisme Toffler og Kurzweil står for, og på tvers av flere musikalske undersjangere. Og igjen synes jeg dette muliggjør en forståelse av afrofuturismen som bryter med noen av de avantgardedimensjonene som tilsynelatende har preget hvordan den beskrives.

Tags: , , , , , ,

2 Responses to “Future Shock”

  1. Hans Knut Sveen Says:

    Hei Erik og takk for både pekere både til film og RK/Wonder. Et morsomt framtidssjokk man kanskje ikke forutså på 80-tallet er at dagens samplingsynther bidrar til å dyrke lydene av 80-tallets digitalsynther (som DX7, D50 etc.) Dermed er ringen sluttet, – Kurzweils fantastiske instrument videreføres i softsamplernes hovedmål – å bringe de gamle lydene inn i framtiden. Nå skal vi lete etter samplede K250er, – den samplede samper.

  2. steinskog Says:

    Hei Hans Knut. Og takk for kommentarer. I første omgang tenker jeg at det riktige simpelthen bare er å si “history repeats itself,” men det er også noe annet interessant her. Jeg tenker på hvordan gamle elektroniske lyder – vocoder, for eksempel – lyder mer “menneskelig” (det er feil ord, men du forstår hva jeg mener) i dag enn da de var nye (og lød “fremmedgjorte” – eller bare “fremmede”). Ditt innspill taler inn i det samme, men med den forskjellen at skillet mellom analog og digital, og mellom “gammel digital” og “nysamplet (gammel) digital, blir satt i spill. Det er interessant – og det vil jeg så tenke videre på.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: