Torsdag presenterte jeg et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration” (se her). Jeg må nok innrømme at manuskriptet ikke var helt ferdig (en gang lærer jeg muligens), men jeg tror da jeg fikk gjennom et slags argument og fikk antydet hvilken retning jeg tenker det skal utvikle seg. Og slik sett er jeg godt fornøyd.
Jeg begynte med å spille kode9 og the Spaceapes “Sine of the Dub” fra 2004 (som jeg også har postet tidligere), i utgaven fra Memories of the Future (fra 2006, der bare med tittelen “Sine”):
Det er en cover av Princes “Sign ‘O’ The Times,” og med omskrivelsen fra sign til sine, tenker jeg at det skal kunne beskrives som en trigonometrisk cover (fra tegn til sinus, så å si), noe som så skulle kunne tenkes sammen med Steve Goodmans betegnelse, i Sonic Warfare, av “sensual mathematics.” Her er selvsagt sensual knyttet til lyden, og ikke minst til hvordan bassen åpner låten, og gir den en romlighet som nesten er av en annen verden.
I forhold til slike argumenter ble det også interessant for meg med noen dimensjoner knyttet til å arbeide med samtidskultur. Og i stor grad ble jeg minne på hvordan samtidskulturen nærmest er i en kontinuerlig utveksling med innspill. Slik ble en artikkel fra onsdag, i The Guardian sentral for meg, der kode9 og the Spaceape blir spurt om nettopp denne Prince-coveren. Og Spaceape sier:
“There’s so much space in our version; it really is just you, me and the bass.”
Nettopp hvordan bassen bidrar til å skape rom er sentralt for mitt argument, og det handler selvsagt også om hvordan de dype frekvensene bidrar i musikkopplevelsen.
Da jeg satt og hørte på presentasjonen før meg kom det så inn en twitter-melding fra Dan Hancox:
Og med referanse til artikkelen “Kode9, aka Steve Goodman, goes viral with latest sonic weapon,” fra The National. Det er en riktig god artikkel, som jeg anbefaler, men det som var ekstra morsomt var at den var datert 6 mai, altså dagen etter at jeg holde innlegget mitt. Dermed fikk jeg til i presentasjonen og vise til sitere en publikasjon som enda ikke offisielt var publisert. Det jeg synes er det mest interessante sitatet i den artikkelen handler om forholdet mellom tekst, atmosfære, og musikk på kode9 & the Spaceapes siste plate, Black Sun. Med fokus på noen av sporene skriver Hancox:
“The synths seem to suggest that we humans are a race infected, perhaps by technology, perhaps by something else: together with Spaceape’s lyrics, we know we’re not in a good place. Yet the house beats send a different message. The gut response to this trio of tracks is ‘something definitely isn’t right here – so why do I find myself really wanting to dance?'”
Mellom synthlyder og beats, innenfor et dystopisk univers, kommer ønsket om å danse. Dystopisk dans, muligens, men like vel. Jeg synes dette er en god beskrivelse av en form for dobbelthet på Black Sun, og skal tenke videre i forhold til det (jeg skal holde et nytt innlegg om tre uker innenfor det samme universet).
Men også, i torsdagens innlegg fikk jeg altså referert både til en avis fra dagen før og en avis fra dagen etter. Øyeblikket ble slik, bokstavelig talt, rammet inn av fortiden og framtiden, i en slags konfigurasjon, som ble tankefull for meg.
(Ellers fikk jeg også oppleve live-twitter knyttet til innlegget mitt, og det er vel verd en fortsettelse. Akademiske konferanser vil forhåpentligvis endre seg langs disse teknologiske linjene.)
Tags: Dan Hancox, Kode9, Prince, Steve Goodman, The Spaceape
steinskog 
Leave a comment