Til spørsmålet om Holocaust representasjoner

I Did Somebody Say Totalitarianism? Five Interventions in the (Mis)use of a Notion (fra 2001) skriver Slavoj Žižek:

“The truth of this elevation of the Holocaust into the unspeakable Evil is the unexpected reversal into comedy: the recent rise of Holocaust comedies is strictly correlative to the elevation of the holocaust into the unspeakable Evil – after all, the stuff or comedy is things which elude our grasp; laugher is one way of coping with the incomprehensible. […] The success of Roberto Benigni’s film Life Is Beautiful marks the beginning of a series: in the 1999/2000 season it was followed by Jacob the Liar with Robin Williams […] and the American release of the Romanian film The Train of Hope […]. What is of interest is that all three films are centered on a lie that allows the threatened Jews to survive their ordeal. The key to this trend is provided by the obvious failure of its opposite, the Holocaust tragedy. There is a scene which condenses all that is false in Spielberg, although many a critic praised it as the strongest scene in Schindler’s List, containing the ‘Oscar-winning’ performance by Ralph Fiennes: the scene, of course, in which the commander of the concentration camp confronts a beautiful girl, his prisoner.”

Det kommer deretter en lengre diskusjon om hva som er galt med Schindler’s List, før han igjen vender til Life Is Beautiful:

“In contrast to Spielberg, Benigni’s film thus renounces ‘psychological depth’ in advance, opting for ridicule. The problematic nature of this solution, however, emerges the moment we simply confront it with other, earlier, types of the Holocaust comedy: Chaplin’s The Great Dictator (from before World War II), Lubitsch’s To Be or Not to Be (1942), and Seven Beauties, Lina Wertmüller’s attempt at Holocaust comedy (1975).”

Man kan si mye om Žižeks lesninger (også i de passasjene jeg ikke siterer fra), men mitt poeng her er den kontrasten han setter opp mellom Spielbergs tragedie og Benignis komedie. Og det er konteksten som gjør diskusjonen interessant for meg. Og det blir den fordi vi taler om relasjonen til Holocaust. I dette semesterets undervisning om “Musik og holocaust” kommer jeg til stadighet til spørsmålet om hva som er en adekvat måte å forholde seg til Holocaust på, gjennom kunst og andre kulturelle ytringer. I forbindelse med arbeid med Henryk Góreckis tredje symfoni (som jeg skal komme tilbake til senere) leste vi Miriam Bratu Hansens Schindler’s List Is Not Shoah: The Second Commandment, Popular Modernism, and Public Memory” (fra Critical Inquiry 22, 1996 – jeg har også nevnt den her), en artikkel som går inn i denne diskusjonen nettopp med å sammenstille Schindler’s List og Shoah. I en viss forstand gjør Hansen et forsvar for Schindler’s List (i forhold til Shoah), der hun først skriver:

“I regard the controversies over the film [Schindler’s List] as symptomatic of larger issues, in particular the ongoing problematic of Holocaust remembrance and the so-called Americanization of the Holocaust, but also the more general issue of the relationship of intellectuals to mass culture, specifically to the media publics of cinema and television. I see both these issues encapsulated in the pervasive polarization of critical argument into the opposition between Schindler’s List and Claude Lanzmann’s documentary Shoah (1985) as two mutually exclusive paradigms of cinematic representing or not-representing the Holocaust.”

Der diskusjonen blir mest insisterende er når Hansen så argumenterer for at denne opposisjonen begrunnes gjennom en “høy,” modernistisk, estetisk diskurs, og der man kunne se alternative modernismer, inkludert en “lav” eller populær modernisme, for så også å diskutere dennes relevans:

“The critique of Schindler’s List in high-modernist terms, however, especially in Lanzmann’s version, reduces the dialectics of the problem of representing the unrepresentable to a binary opposition of showing or not showing – rather than casting it, as one might, as an issue of competing representations and competing modes of representation.”

“Ironically, it could be argued, Schindler’s List itself participates in the modernism/mass culture dichotomy even as it tries to overcome it. Here is where I would like to insert the concept of popular modernism.”

Og gjennom dette grepet med flere former for “modernisme,” og der dikotomien mellom høy og lav ikke lenger er like operativ, skjer det andre ting i Hansens fortolkning. Samtidig, det er ikke åpenbart hvordan denne siste diskusjonen skulle kunne knyttes sammen med Žižeks diskusjon over, der motsetningen mellom tragedie og komedie bare vanskelig kan legges over motsetningen mellom høy og lav. I forholdet mellom Schindler’s List og Shoah finner vi også fiksjon/dokumentar, mens innenfor en slik sammenheng vil Schindler’s List og Life is Beautiful langt på vei havne på samme side. Likevel, disse motsetningene viser hvordan spørsmålet om representasjoner i forhold til Holocaust blir komplekse.

To slike representasjoner har fulgt meg i arbeidet med dette semesterets undervisningsforløp. Det er for det første Zbigniew Liberas “Lego. Concentration Camp” (fra 1996), der kunstneren har laget et LEGO-sett av en konsentrasjonsleir.

Se i denne sammenheng også Stephen C. Feinsteins artikkel “Zbigniew Libera’s Lego Concentration Camp: Iconoclasm in Conceptual Art About the Holocaust” (fra Other Voices, 2/1, 2000)

For det andre er det Jane Kormans “I Will Survive: Dancing Auschwitz,” en video installasjon der hennes far – som er en overlevende fra dødsleirene – danser sammen med sin datter og sine barnebarn i Auschwitz og noen flere steder, til tonene av Gloria Gaynors “I Will Survive“:

(Lyden er ikke god, men Korman selv har måttet fjerne lyden på grunn av copyright, og har publisert en utgaven uten lyd på sin webside).

Her er det muligens verken tragedie versus komedie eller “høy” kunst versus “lav” massekultur det strengt tatt handler om. Samtidig utfordrer begge disse verkene hvordan vi forholder oss til representasjoner av Holocaust. Begge har vært kontroversielle, begge har blitt kritisert, blant annet for å være respektløse, og begge anvender populærkulturelle trekk. Er de nødvendigvis dårlige for det? Eller, det enda viktigere spørsmålet, kan det overhodet finnes kontekster der dette anses som adekvate uttrykk i forbindelse med Holocaust? Jeg klarer ikke hisse meg opp over dem. Men jeg kan likevel godt se hvorfor man kan forstå dem som smakløse. På den måten viser det også fram den problematikken jeg her forsøker å nærme meg. Og de åpner dermed spørsmålet på nytt.

Tags: , , , , , , , ,

One Response to “Til spørsmålet om Holocaust representasjoner”

  1. Kirsten Klercke Says:

    Virkelig centralt spørgsmål og tak for henvisninger og eksempler. Jeg kan bedst lide de to sidste eksempler: de er også korte pointerede, som en joke er det (Men måske er de mere ironiske, tragikomiske?) Den sidste får måske indeholder måske alle de oppositionspar du opstiller (tragisk/komisk, høj/lav, fiktion/virkelighed) ud fra en fundering over hvem, ud fra hvilken position, kunstværket repræsenterer det ubegribeligt onde og det altså egentlig ikke repræsenterbare (Dette paradoks mellem repræsentation og ikke-repræsentation kan måske humor rumme på en måde tragikken ikke kan, jf. Zizek). For der er samtidig en legitimering af smagløsheden ved at det er jøder, der taler (Også lidt Cohen: jødisk igen). Hvad der får mig til at tænke videre: man må ikke spøge med menneskers lidelser, hvis man ikke selv kender til dem eller? Nå men tak for det!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: