James Blake

Jeg vurderte å kalle denne bloggposten “believe the hype.” James Blakes debut-album er et av de mer omtalte her i desember og januar, som følge av BBCs liste over “sound of 2011,” men også mange andre kilder. Nærmest alle anmeldelser påpeker også dette fenomenet, men samtidig, albumet er riktig godt. Jeg hørte det selv streamet i helgen og fikk min fysiske cd i går, og om den ikke har gått på repeat har jeg hørt det mange ganger allerede, og er dypt fascinert. Jeg har hørt flere av EPene han har gitt ut tidligere, og også coveren av Feists “Limit to Your Love” (Feists original, “The Limit to Your Love,” er fra hennes 2007 album The Reminder) som ble gitt ut i fjor, sistnevnte også på albumet. Coveren er riktig god, men jeg er likevel ikke sikker på om den helt fanger albumets karakter (og det er en god ting).

Det har vært mye snakk om at Blake i tillegg til pianoutdannelse også har beveget seg i dubstep-miljøet. Elementer av dubstep har nok farget over på produksjonen hans, men muligens ikke så mye på denne platen som på noen av EPene.

Men produksjon er et nøkkelbegrep her, og ikke minst hvordan stemmen blir prosessert er fascinerende. På “Lindisfarne I” høres Blake flestemt med seg selv i vocoder; på “Unluck” er det autotune, og ellers er det romklang og meget annet. Og det er riktig lekkert gjort. Noen steder kan han minne om Antony, mens i elementene med dubstep-referanser er også Jamie Woon en mulig referanse, der Burial har vært inne og mixet (se også her). Samtidig er det soul-elementer her, og jeg finner det fascinerende hvordan soul og elektronikk forbindes.

Jeg tror ikke det er så viktig å forholde seg til kategorier som dubstep eller post-dubstep (eller post-post-dubstep, som xlr8r skriver). Jeg synes også PopMatters fokusere for mye på at han ikke er en dubstep artist (der skrives det også om hvordan “post-dubstep” er en meningsløs betegnelse). (Se ellers tidligere innlegg her, her og her). Samlet sett, som en diskusjon av sjangerpåvirkninger, synes jeg det er interessant å se hvordan elementer fra dubstep sprer seg til andre sjangere, og hvordan ulike blandinger oppstår. Men når jeg lytter til Blakes album er det helt andre ting enn sjanger jeg tenker på. Det er snarere hvordan de ulike musikalske elementene blandes og hvordan de for meg virkelig fungerer. På “Measurement” er det også gospel-elementer, og i Politiken beskriver Simon Lund (som jeg tidligere har sitert i forhold til Joan As Police Womans The Deep Field), elementer her som “futuristisk gospel.” Jeg er ikke like fornøyd med den betegnelsen som jeg var med hans term “spøkelsesgospel” i forhold til Joan As Police Woman. Men samtidig synes jeg det også finnes elementer på Blakes plate som man minne om The Deep Field.

Men for likevel å slutte med Blake selv, her er “The Wilhelm Scream”:

Og muligens er en av årets beste plater her allerede…

Tags: , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: