Utstrakt lytting

For noen måneder siden gikk en utgave av Justin Biebers “U Smile” over nettet. Ved hjelp av PaulStrech hadde man strukket låten slik at den gikk 800 % langsommere, samtidig som pitchen beholdes. (Det er med andre ord ikke snakk om det samme som når man i gamle dager spilte 78 plater på 33 rpm, der jo også pitch endres). Det gir en helt særegen følelse å lytte til denne utgaven. Tiden står selvsagt ikke helt stille, men langsomheten gir en nærmest opphøyd opplevelse, og klangen har noe eterisk over seg.

I går fant jeg så også en utgave av Lady Gagas “Telephone” utsatt for den samme behandlingen:

Her synes jeg det klinger enda bedre. Stemmene har en kvalitet de homerske sirener ville kunne misunne, og det er en nærmest sakral klang som oppstår. Jeg ble sittende å tenke over hvordan man estetisk skulle kunne si at en låt var bedre enn en annen etter denne manipulasjonen, men jeg mener fortsatt at det er mulig å høre forskjeller, også selv om likhetene nok er mer påtakelige. Det er etter hvert en mengde eksempler på lignende, noen kan høres på 800percent.

Det jeg finner mest interessant her er likevel hvordan denne langsomheten gjør noe med meg som lytter. Lytteakten blir i en eller annen forstand mer intens, og musikken begynner å omslutte meg. Gjør man dette til bakgrunnsmusikk tror jeg ikke noe lignende er mulig, men oppmerksomheten om detaljene gjør noe helt annet. Jeg kom i tanker om et helt annet eksempel som gjør noe lignende med meg som lytter, om enn dette er adskillig mer støyende. Her er John Zorns “Never Again” fra platen Kristallnacht (1993):

Del to kan høres her. Som det står på platecoveret:

“Caution: Never Again contains high frequency extremes at the limits of human hearing & beyond, which may cause nausea, headache & ringing in the ears. Prolonged or repeated listening is not advisable as it may result in temporary or permanent ear damage. – The Composer.”

Og det kan godt være riktig. Samtidig er det noe som skjer når man lytter til dette. For meg er det cirka 2 minutter ut (og komposisjonen varer i 11:41). Støyen blir til noe annet enn støy, og i tillegg etablerer den et rom som jeg tilsynelatende er midt inni. Jeg er omhyllet av støy, og begynner å høre mindre variasjoner i den. Muligens er dette en slags akustisk hallusinasjon, siden jeg ikke hører de samme variasjonene hvis jeg ikke er dypt konsentrert om lyttingen. Det er med andre ord nesten som om lyden hypnotiserer meg eller snarere, som om den endrer karakter i det jeg lytter.

I dette minner den om en minimalistisk estetikk eller erfaring, slik den for eksempel kan oppleves ved Steve Reichs “It’s Gonna Rain” (som kan høres her og her). Her er ikke lyden strukket i samme forstand, men det opptaket gis i flere utgaver som repeteres og forskyves i forhold til hverandre, slik at de kommer ut av fase. Gjennom denne faseforskyvelsen endres også materialet. Som David Schwarz skriver i Listening Subjects:

“Reich repeats the word gonna over and over again, cutting the word down to the syllable go. When severed from the other syllable of gonna, the syllable go becomes a verb in the imperative voice, calling to the listener. This shift in meaning represents a sonorous fantasy space in which the listener feels directly addressed by the music.”

Selvsagt er de fire eksemplene forskjellige, både hva gjelder estetikk, betydning, og musikalske referanser. Men som lytteobjekter har de likevel noe felles; de peker både mot langsomheten, men ikke minst til selve lytteakten.

Tags: , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: