Divas & Dandies VII

I går var det igjen tid for forelesning om “Divas and Dandies” (forrige post her). Gårsdagens emne var soul og r&b divaer, og dermed også innom diskusjoner om forskjeller mellom sort og hvit musikk, og ikke minst hvordan slike forskjeller synes å være knyttet til forståelsen av sjangere, altså hvordan pop blir hvit og soul/r&b blir sort. En slik forskjell er ikke selvsagt, men er knyttet til historiske forståelser av sjangerhistorien. Samtidig er det en konstruksjon – eller forståelse – som sitter tungt i musikkindustrien, eksempelvis i organiseringen av CD-er i platebutikker (for de som fortsatt kjøper musikk i fysisk forstand i butikker). Men også knyttet til markedet og til kommersielle dimensjoner er dette skillet virksomt, og da særlig i forhold til såkalt cross-over fenomener (og i denne sammenhengen er cross-over ikke knyttet til blandingsformer mellom populærmusikk og komposisjonsmusikk, men nettopp til en popmusikk som presumptivt appellerer til publikum på tvers av et sort/hvitt skille).

Hovedeksemplet mitt i undervisningen var Beyoncé. Og gitt overskriften for forelesningene er det logisk å begynne med “Diva” (fra I Am… Sasha Fierce, 2008 – og jeg innrømmer gjerne igjen at dette var et album jeg ga middelmådig karakter da jeg i sin tid anmeldte det, likevel har jeg ikke blitt ferdig med å arbeide med det):

Videoen skriver seg åpenbart inn i en større sammenheng fra platen, der den siterer “Single Ladies (Put a Ring On It)” og avslutter med “Video-Phone” (se her). Men når det er sagt er det egentlig en noe overraskende singel, som synes å mangle de catchy hooks eller refrenger Beyoncé ofte har. På den andre siden, hører man gjennom henns produksjon er det ofte elementer som er tettere på hip-hop og dance som er blandet inn, mens ballader og de catchy popnumrene nærmest stikker seg litt ut.

En av artiklene jeg anvendte i undervisningen av Ellis Cashmore, “Buying Beyoncé” (Celebrity Studies, 1/2, 2010), der han diskuterer afrikanskamerikanske celebrities, men også i stor grad innenfor en “post-racial” virkelighet. Og det er blant annet det politiske som gjør at den amerikanske virkeligheten forstås som å være etter at rase (eller “etnisitet”) var viktig. Her er det en interessant historie, som kan anskueliggjøres ved hjelp av Beyoncés framføring av “At Last” ved innsetningen av Barack Obama som president:

Etta James sang “At Last” allerede i 1961, og Martin Luther King anvender ordene “free at last” på slutten av sin berømte “I have a dream” tale. I 2008 spilte Beyoncé hovedrollen i filmen Cadillac Records (Darnell Martin), og, i 2009 synger hun altså for Obama. Den historiske distansen mellom 1960 og 2008 er viktig, ikke minst knyttet til opphevelsen av raseskille i USA. Dermed kommer det en politisk dimensjon inn, og den kan være interessant å følge når det gjelder Beyoncé.

En av de mest fascinerende artiklene jeg har lest om Beyoncé er Daphne A. Brooks’ “‘All That You Can’t Leave Behind’: Black Female Soul Singing and the Politics of Suggogation in the Age of Catastrophe” (Meridians: feminism, race, transnationalism 8/1, 2008). Hun leser Beyoncé og Mary J. Blige i kontekst av orkanen Katrina, som slo inn over New Orleans i 2005. Og det er Beyoncés B’Day (fra 2006) som blir det musikalske svaret. (Et litt annet svar enn Kanye Wests “George Bush doesn’t care about black people,” som Bush de siste dagene har referert tilbake til, men muligens innenfor den samme konteksten). Eksempelvis videoen til “Ring the Alarm” (klikk tittel for video). Der Beyoncé hentes av politiet, låses inn i en celle, og så blir tatt med til forhør, er det ikke vanskelig å se filmatisk sitat fra den berømte scenene i Basic Instinct (Paul Verhoeven, 1992), der Sharon Stone flytter det ene benet over det andre. Men der Stone i den scene har makt over Michael Douglas’ rollefigur, er Beyoncés rolle annerledes. Som sort kvinne går hun inn i en annen historie. Hos Brooks blir også denne scenen sentral, og hun viser videre til en fengselsscene fra Lady Sings the Blues (Sidney J. Furie, 972), der Diana Ross spiller Billie Holiday. Dermed oppstår det også musikkhistoriske forbindelser fra Holiday via Ross til Knowles. Sammenligningen mellom Destiny’s Child og The Supremes er også rimelig åpenbar, og Beyoncé spiller jo Diana Ross i Dreamgirls (Bill Condon, 2006). B’Day blir altså en innskriving av historiske og politiske dimensjoner for afrikanskamerikanske kvinner i de amerikanske sørstatene, og i tillegg til musikken og videoene finnes det her en biografisk tilknytning, og, endelig cd-omslagets visuelle utforming, der landskapet og lyset rammer inn hennes portrett:

Videoen til “Déjà vu” viser en noen andre forbindelser, med bilder vi har sett før; referanser til plantasjens landskap og til viktorianske møbler for eksempel. Men det er også forbindelser mellom å ta kontroll og å være kontrollert, noe som minner om fengselsscenene i “Ring the Alarm,” men med en annen inngang. Åpningen på “Déjà vu” maner fram instrumentene: bass, hi-hat, 808, de begynner alle å spille på hennes kommando, før hun så setter Jay-Z i gang.

Her viser hun en kontroll, men dobbeltheten mellom kontroll og å være kontrollert, mellom å være subjekt og å være objekt, forlater aldri platen helt. Slik også innsidebildet på coveret viser, der Beyoncé i bikini og høye hæler, med to alligatorer i bånd, kontrollerer dyrene men samtidig stiller seg ut for tilskuerens blikk.

Men er dette blikket mannlig eller kvinnelig? Det har vært mye tale om hvordan kvinnekroppen innenfor populærmusikken nettopp stiller seg ut for det mannlige blikk. Men referanser til blant annet Laura Mulveys klassiske artikkel “Visual Pleasure and Narrative Cinema” er kvinnen som “to-be-looked-at-ness” til stadighet blitt gjentatt. Noe av det samme kan man se i videoen til “Video Phone,” men det er samtidig en forskjell:

Det mannlige blikk, som representeres som kameralinser i hodet, slik at vi absolutt ikke skal kunne overse det, blir avlivet, og videoen ender med en lesbisk kjærlighetsscene, som i det minste åpner opp for andre relasjoner. Her vises noe av den samme dobbeltheten som på B’Day, mellom kontroll og kontrollert, mellom subjekt og objekt, mellom aktiv og passiv, etc., og dobbeltheten blir aldri helt fjernet.

Hvorvidt Beyoncé er en diva er muligens ikke det mest interessante spørsmålet, men også i forhold til divafiguren finnes det dobbeltheter og flere varianter. Noen steder er det Beyoncé som diva som kommer fram, som i “At Last” over, eller i reklameplakater for hennes parfyme.

Andre steder, og dette gjelder ikke minst Sasha Fierce delen av I Am… Sasha Fierce, er det en annen, bad-girl, som er framtredene.

(For øvrig, og som en liten forhåndsreklame, jeg har en artikkel om Beyoncé i det kommende nummeret av ENO).

Tags: , , , , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: