Divabot

Man hører ofte kritikk av at popstjerner er produkter. Kritikken er tilsynelatende knyttet til en tanke om “naturlighet” og “autentisitet,” der popmusikken altså, i tråd med en mer eller mindre romantisk estetikk, skulle være uttrykk for artistens innerste følelser. Det er vanskelig å skrive om dette uten å bli ironisk. Og når kritikkene samtidig knyttes til eldre popmusikk, og man hevder at “alt var bedre før” og at musikken da var “ekte,” vel, så blir man minnet om rollene til både Brian Epstein (for The Beatles) og Malcolm McLaren (for Sex Pistols). Så var muligens produktene annerledes, men likevel. En annen dimensjon som glemmes er hvordan et popprodukt i dag er et kollektivt produkt også i forhold til populærmusikkindustrien. Låtene, studioproduksjon, musikkvideoer – selvfølgelig er det flere opphavsmenn og kvinner involvert. Men det er likevel ingen grunn til at dette alene skulle være normative begrunnelser for å bedømme det ferdige produktet. Man kunne si det samme om operaindustrien, der musikken, librettoen, iscenesettelsen, sangerne, orkesteret, med mer fungerer på en lignende måte. Den estetiske bedømmelsen av det ferdige resultatet krever altså en annen form for begrunnelse enn at “produktet” er produsert.

Samtidig, noen popartister er mer “kunstige” enn andre. Og et siste skudd på stammen er den oppdaterte utgaven av HRP-4C:

Jeg har tidligere skrevet om HRP-4C, men her har hun lært seg å danse bedre (se her, og også en japanskspråklig side her om du kan lese språket). Det er mer software som skal til, og en sammenligning med videoen i den tidligere posten viser et større repertoar av bevegelser. I tillegg er hun nå koblet sammen med en Vocaloid synthesizer (som jeg også har skrevet om tidligere), og dermed får vi altså en popartist som danser og synger, også selv om hun – og det er liten tvil om at denne roboten er en fembot (altså en kvinnelig robot) – fortsatt har litt igjen i forhold til sine biologiske søstre (se mer om fembots her, her og her).

Jeg synes også det er interessant å tenke videre utvikling av vocaloiden. Visse likheter finnes definitivt med autotune, ikke minst der autotune anvendes med all ønskelig tydelighet. Dermed erindrer jeg Britney Spears’ beste plate, Blackout (2007), der Britney framstår som en “Britbot” på flere spor. Og hva er da mer naturlig enn å avslutte dagens post med en coverversjon av “… Baby One More Time” (original fra 1998), her med Hatsune Miku (se Vocaloid Wiki og fansite).

Tags: , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: