Journalisters problemer med Antony

Overskriften kan synes paradoksal, er ikke Antony and the Johnsons hyllet av mediene? Jo, på mange måter, og anerkjennelsene står i kø også der kritikere skulle være misfornøyde med platene. Men i forbindelse med forrige post minnet Mathias med sin kommentar meg på hvordan journalister likevel synes å ha problemer, og da ikke minst i forhold til kjønn. I sin anmeldelse av Antony and the Johnsons Swanlight den 13. oktober, “Fantastisk fænomen mangler kød, blod og et par benklodser,” skriver Kim Faber blant annet følgende, knyttet til hvordan Antony and the Johnsons I Am A Bird Now berørte ham dypt:

“Var det altså virkelig sådan, at man skulle være en to meter høj transvestit og fanget i krydsilden mellem kønnene for at lave ægte tragisk-romantisk musik i det tredje årtusind?”

Det er altså ikke at Faber er negativ til Antony, han beskriver stemmen som fantastisk, også selv om han gir en midt-på-treet bedømmelse av siste platen (se ellers her). Men det kjønnede vokabularet i denne anmeldelsen, og det kommer også senere når han anvender begreper som for eksempel “hyperfølsomhet” og “florlett,” bringer fram noe som mest av alt minner om angst. Angst for det som bryter med en normative maskulinitet, angst for det feminine, angst for det kjønnsambivalente. Eller, som Susan McClary skrev for lenge siden, i sin Feminine Endings, “fear of women, fear of the body.” Interessant nok er det likevel “kød og blod” Faber savner, og dermed finnes det en kropp her likevel. Men, om vi nå skal trekke dette litt lengre, her minner det nesten om Klaus Theweleits klassiske beskrivelse i Männerphantasien (1977-78), der kroppene heller forstås mellom det faste og det flytende, og der det faste representerer den maskuline siden. Og det er en slik fast kropp som gjenopptrer i Fabers anmeldelse.

Men så er det at anmelderes beskrivelser av Antony så ofte gjør lignende ting. Som når Kim Skotte, også i Politiken, anmeldte konserten med Antony and the Johnsons i København i mars i fjor (jeg fikk med meg konserten i Bergen under den samme turneen – se her). Under overskriften “Gudsbenådet sanger var gravalvorlig” beskriver han blant annet Antonys stemme slik:

“Det sker, sange vokser, når de bliver spillet til koncert. Det skete på en måde, men kun fordi Antonys feminine lyssværd af en stemme skar så rent igennem mørket.”

“Feminine lyssværd af en stemme”? Hva er det? (I norsk sammenheng minner det mest om en berømt/beryktet “lysfontene”). Men det skjer også noe med metaforikken. Sverd er tross alt klassisk sett et maskulint våpen, men lyssverdet her blir feminint. Må det et snev av maskulinitet til for at sangene skal vokse?

Samme konsert blir anmeldt i Information, og Klaus Lynggaards beskrivelse av Antony, i “En elskeligt indtagende Drama Queen,” er vanskelig å lese:

“Med den uforlignelige Antony Hegarty i absolut centrum som tidens helt store og vidunderligt skæve outsiderstemme. Stor ikke kun hvad angår aparte personlighed og fremtoning, om end det byder han såmænd også på; alene måden, hvorpå denne to meter høje skikkelse ligner en bizar blanding af en overvægtig franciskanermunk og en derangeret husmor fra Newark, udelukker ham for altid fra en forstemmende blank Zulu-, MTV- og Voice-tv-verden, hvortil kun folk, der opfylder en ond tids snævre skønhedsidealer, får adgang.”

Kritikken av snevre skjønnhetsidealer og en verdens bestrebelse på den perfekte kropp kan man alltids klare å dele, men Lynggaard får her samtidig gjort noe annet enn en slik kritikk. Antony framstår som freak. Ordvalgene i artikkelen står altså ikke i samsvar med et eventuelt ønske om å kritisere skjønnhetsidealer. Utover det har anmeldelsen mye godt å si om Antony, men jeg husker fortsatt at jeg ble sittende med en litt ubehagelig smak i munnen. Var det nødvendig å beskrive ham slik?

Information synes ellers å være opphengt i Antonys høyde. I anmeldelsen av The Crying Light, “Blues for planeten i os alle,” skriver Ralf Christensen om “Den over 1,90 høje, britisk-irske transseksuelle Antony Hegarty,” som “kom til New York City i 1990, tiltrukket af byens undergrund af kunst- og homo-natteliv” (se ellers min anmeldelse av The Crying Lighther). Vi ser det samme i Christensens anmeldelse av konsert med Antony fra 25. juni 2007, fortsatt i Information. Under tittelen “En glasånd i en elefantbutik” skriver han om “den høje entertainer” og om “manden i dametøj.” Det er så man vrir seg som leser.

Men det siste avsnittet i anmeldelsen av The Crying Light, husker jeg at jeg bet meg fast i. Og jeg siterer det i sin helhet:

“Men tilbage til Antony and The Johnsons og deres tåretrækkende queer-territorium, hvor jazz, blues, varieté, kammermusik, kirkemusik (formentlig fra Nico Muhlys hånd) flyder sammen. Hvor det sorte bliver hvidt. Og vica versa.

Hvor forsangeren undslår sig kategorisering, ja, er blevet en svært kategoriserbar kategori i sig selv. Hvem skulle ellers synge sørgesangene for vores – stadig – myldrende og farverige planet, der er ved at gråne eller gå i sort eller vende det hvide ud ad øjne og dejse om?

Hvem anden end sangeren, der stadig kan paradere planetens mest ekstravagante vibrato? Antony and The Johnsons føjer alen til deres værk med The Crying Light, og Antony udvider sin sangpragt. Bl.a. i de fornemme studiefordoblinger og i form af en delvist råbt kærlighedserklæring – der ikke har en mand som afsender, men et væsen mellem kønnene.

Antony Hegarty kan sammenlignes med både Nina Simone og Otis Redding. Ikke-kønnet. Et menneske. Og det var vel det, vi kom her for?”

Her er det potensialer. Christensen forsøker å beskrive hva han hører og skrive Antony inn både i en musikkhistorie, ikke minst i relasjon til stemmer, og en kulturhistorie, som inneholder grenser som brytes og bevegelser mellom dem. Knyttet både til kjønn og til rase finnes det her viktige elementer. Men nettopp derfor, hvorfor blir Antony så til “et væsen mellem kønnene” eller, enda verre, til “ikke-kønnet”? Jeg anerkjenner at språket og kategoriene vi har til rådighet bare vanskelig kan anvendes i beskrivelsen av queer, og anerkjenner samtidig hvor vanskelig det er å skrive presist her. Samtidig synes jeg det er elementer i det overnevnte som også viser veien ut av kategoriene. Hvis bare journalistene – og oss andre – forsøker, og lar være å falle tilbake i det normative. Samtidig, hvis man bare skal være litt optimistisk, bevegelsen fra Christensens anmeldelse i 2007 til den i 2009 viser en framgang. Fra “mand i dametøj” til “queer-territorium” er det noe som tyder på at han har fått med seg mer av den sammenhengen Antony inngår i. Men Christensen selv synes heller, i “Hybris og en død isbjørn,” som er anmeldelsen av Swanlights og Sufjan Stevens’ The Age of Adz, å bevege seg bort fra problematikkene, i sin konklusjon der “Sufjan Stevens og Antony Hegarty er helt klart for meget og kun skjældent for lidt.” Her velger han altså å gå utenom hele problematikken, og gjør det gjennom å hevde at det er det samme Antony har valgt:

“Den 39-årige sanger, sangskriver, orkesterleder har i den seneste tid forladt sit besværede forhold til seksualitet og egen mandekrop og går nu gerne i clinch med menneskeligt overmod, når det kommer til vores færden – eller skal vi sige hærgen? – over planeter.”

Ja, det er elementer på Swanlights – og for den saks skyld tidligere plater – der Antony tematiserer klodens utvikling og elementer uten de samme utforskningene av kropp, seksualitet og subjektivitet, men det overnevnte kan umulig være skrevet med utgangspunkt i videoen til “Thank You for Your Love”:

Her viser Antony, med all mulig tydelighet, at de temaer som har kjennetegnet ham gjennom hele karrieren fortsatt er del av hans prosjekt. Muligens vil journalistene en gang finne et vokabular som lar dem behandle dette, også selv om det er vanskelig, og forhåpentlig vil de få hjelp – av blogger, av fans, og av musikernes prosjekter.

Og til slutt, her er en live-utgave av “Thank You For Your Love” fra Late Show with David Letterman for noen uker siden:

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: