Swanlights

Neste uke slippes den nye platen til Antony and the Johnsons, Swanlights. Men allerede denne uken har den kunnet høres i streaming, blant annet hos The Guardian. Og det lyder riktig flott. Jon Mikkel Broch Ålvik anmelder den i dagens utgave av Morgenbladet, og hevder at det er Antony and the Johnsons’ beste plate så langt. Selv kan jeg ikke si noe lignende, blant annet fordi jeg husker hvordan The Crying Light vokste etter flere lyttinger (se her, og min anmeldelse av The Crying Light fra Bergens Tidene her). Samtidig, det er lite som tyder på at kraften fra Swanlights skal bli mindre med flere lyttinger, så jo, dette er en riktig god plate.

Nico Muhly bidrar igjen med arrangementer, og hvis det er noen lesere som ikke har fått med seg at de skal følge Muhly er de igjen minnet på det nå. Han tar grep på arrangementer på en måte som løfter musikken, uten at det føles påtrengende overhodet. Det er også vel verd å merke seg duetten mellom Antony og Björk på “Flétta.” De to stemmene står godt sammen, slik vi også hørte på Björks Volta. Men der Antony nærmest lød som en indre stemme på Volta, som om det var Björks ubevisste eller en form for dobbeltgjenger som vi tilfeldigvis fikk innsyn (eller “innhørsel”) i, fungerer de to stemmene her annerledes sammen. (Se eller tidligere post med “The Dull Flame of Desire” her).

Singelen fra Swanlights er “Thank You For Your Love,” som også var på EP’en som ble sluppet i august. Det er en flott singel, der Antony henter fram soulreferansene, også selv om det er soul with a difference. Men det står godt til stemmen hans, og viser også – som alle kunne høre da han bidro på første platen til Hercules and Love Affair – at han også kunne ha sunget en helt annen musikk enn den han er mest kjent for (se her og her). Jeg hører også ekko her fra duetten Antony gjorde med Marianne Faithfull på hennes album Easy Come, Easy Go, der de gjorde en cover av “Ooh Baby Baby” (original av Smokey Robinson and the Miracles) (se her). Her er videoen til “Thank You for Your Love,” og den understreker også noen andre dimensjoner enn soul-klangen. Her finnes visuelle referanser som bringer tankene tilbake til I Am A Bird Now, platen som på mange måter var gjennombruddet til Antony and the Johnsons, men et gjennombrudd som tydeligvis bare var begynnelsen.

Den teksten Ålvik refererer til i anmeldelsen sin er for øvrig min artikkel “Voice of Hope: Queer Pop Subjectivities” fra Trikster, og den linker jeg gjerne ubeskjedent til igjen.

Tags: , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: