Divas & Dandies II

Som jeg skrev for to uker siden foreleser jeg dette semesteret om “Divas and Dandies.” Begge disse figurene er knyttet til kjønn, og det på ulike måter. De har også det til felles at de ofte forstås som å være “for meget.” Men dermed, siden de i kraft å være for mye bryter med en gjennomsnittelighet eller en mainstream, kan man også hevde at de utfordrer normativiteten og normaliseringen. Og, kjønnspolitisk, kan man hevde at de bryter med – eller problematiserer – heteronormativiteten, altså en form for struktur eller matrise kjønn tenkes organisert i forhold til. I denne ukens forelesning vil jeg gå videre i diskusjonen av hvordan divaen og dandyen kan sies å utfordre slike stereotypier. Men en slik diskusjon har likevel det til dels paradoksale i seg at den lener seg tungt på de samme stereotypene. Med andre ord, utfordringen av stereotyper risikerer samtidig å peke på de samme stereotypene og – i verste fall – å forsterke dem snarere enn å utfordre eller undergrave dem. Samtidig, analysen av stereotyper synes likevel nødvendig, ikke minst siden de tydelig er til stede i samfunnet.

Forholdet mellom musikk og kjønnsidentitet er likevel i en viss forstand allerede en utfordring. Som Philip Brett skrev i artikkelen “Musicality, Essentialism, and the Closet”: “All musicians, we must remember, are faggots in the parlance of the male locker room.” (i Queering the Pitch: The New Gay and Lesbian Musicology, 1994). Det Brett viser til er hvordan musikk har blitt forstått som feminiserende, og også hvordan en feminin eller feminisert mann samtidig har blitt forstått som homoseksuell. Innenfor en struktur av dikotomier eller motsetninger har musikken her gjerne blitt satt i motsetning til ordet eller språket, som så skulle være mannlighetens domene. Eller, eventuelt, man har forbundet musikken med følelser og språket med fornuften, og deretter følelsene med det kvinnelige og fornuften med det mannlige. Det er mange grunner til å utfordre en slik tenkning i motsetninger, samtidig tyder mye på at denne utfordringen går gjennom arbeid med dem, og ikke gjennom en avvisning av den effekten dikotomiene har hatt.

Men om man følger disse ansatsene ser vi også at musikken allerede er kjønnet; det er så å si innskrevet kjønnsmessige dimensjoner i forståelsen av musikken. Og det samme kan man hevde om knyttet til en annen viktig dimensjon ved popdivaen og popdandyen: måten de stiller se gut på. I tillegg til at popmusikeren kommer til oss gjennom stemmen er det visuelle også viktig. Og både divaen og dandyen stiller seg ut for oss. De er i sentrum for vår oppmerksomhet, men samtidig blir de dermed også objekter for våre blikk. At de både framfører sanger vi kan oppfatte som å komme fra dem som subjekter samtidig som de blir objekter for vårt blikk gjør at bevegelsen mellom subjekt og objekt er kontinuerlig, mer enn oscillering enn en bevegelse som gjøres en gang, og denne kontinuerlige bevegelsen viser samtidig til en form for nødvendig fortolkning.

I min måte å arbeide med popmusikk og kjønn er fortolkningsstrategiene helt sentrale. Det handler om å lytte og å se (låter eller videoer) for derigjennom å hente ut elementer fra låtene eller videoene som kan si noen om hvordan kjønn iscenesettes eller gestaltes eller opptrer (dette er ulike nivåer av det samme). En slik mer generell strategi kan i tillegg utfordres om man operere med snevrere kategorier, slik man kan hevde at jeg gjøre i forhold til divaen og dandyen (også om vi husker sitatet fra Doty – fra forrige post – om at divaen trøbler til kategorier).

Men la meg ta et eksempel. Her er Robbie Williams, og jeg begynner med “Rock DJ” (fra 2000):

I The British Pop Dandy: Masculinity, Popular Music and Culture (fra 2009) skriver Stan Hawkins hvordan Williams her gestalter en sårbarhet. Han gjør alt for å få oppmerksomheten til den kvinnelige DJ’en, men det synes ikke som om noe virker. Når han har fjernet klærne sine fortsetter dermed avkledningen, og han tar først av huden før biter av kroppen går samme veien, og der han ender opp som et dansende skjelett. (I en kort periode mot slutten ser jeg i dag relasjoner til Lady Gagas berømte/beryktede påkledning fra årets MTV VMA, der kjole, sko, og veske syntes å være laget av kjøtt). Og på samme måten som man på slutten av filmer kan lese at ingen dyr kom til skade, slutter videoen med “No Robbies were harmed during the making of this video.” Samtidig, hva har skjedd? Videoens story kan forstås på flere måter, men det er åpenbart at Williams forsøker hva som helst for å få DJ’ens oppmerksomhet. Det er en “se på meg!”-dimensjon ved hele hans performance, og han fortsetter lenger enn de fleste ville gjort. Og til slutt danser hun med ham – eller med skjelettet av ham. Det er særlig der han arbeider for hennes oppmerksomhet at han bryter med en mer normativ kjønnsforståelse. Tradisjonelt – for eksempel hos Freud eller hos Laura Mulvey – forstås mannen som den som aktivt betrakter (og altså som subjekt), mens kvinnen passivt blir betraktet (og altså er objekt). Men Williams er i denne sammenhengen åpenbart objekt, både for DJ’en – og for oss. Det gjør ham muligens ikke til dandy enda, men han viser fram en måte å være maskulin på. Det minner også om hva Hawkins skriver i sin artikkel “On Male Queering in Mainstream Pop” (i Queering the Popular Pitch, 2006):

“Far from being a strategy of assimilation, then, queering is a sign of being different, or an expression of pleasure that is designed to appeal and titillate.”

I denne artikkelen er det Scissors Sisters, Justin Timberlake, og, nettopp, Robbie Williams som er artistene Hawkins diskuterer. Og han diskuterer ulike queering-prosesser innenfor mer mainstream-pop nettopp som en utfordring. I The British Pop Dandy, synes Williams også å fungere som eksempel fordi han inntar flere ulike roller eller figurer. Et eksempel som er mye nyere enn Hawkins’ bok er “Shame,” Williams’ siste video (ny her i høst), der han er i duett sammen med Gary Barlow:

(Videoen har dessverre bildene feil vei, men se på Williams’ hjemmeside for den riktige utgaven).

I deler av denne videoen får vi igjen Williams’ torso i sentrum for blikket. Publikum til begge videoen kan sies å være det samme, men videoens story endrer hvordan denne kroppen kan forstås. Referansene til Brokeback Mountain (Ang Lee, 2005) er åpenbare, og dermed referere Williams her til et av de mest kjente homofile kulturuttrykk de siste årene (se også Sebastian Svegaards post). Det mest interessante i akkurat denne sammenhengen er hvordan bildene (og videoen) altså endrer oppfattelsen av Williams. Både stemmen og kroppen hans er identiske i “Rock DJ” og “Shame,” men den konteksten som oppstår i videoen skaper en ambivalens i forhold til hans kjønnsidentitet.

Enda en annen dreining i fortolkningen av Williams oppstår når det musikalske endres. Ta hans duett med Nicole Kidman, “Somethin’ Stupid” fra Swing When You’re Winning (2001). Denne platen spiller åpenbart med hans Sing When You’re Winning (fra 2000, albumet “Rock DJ” er hentet fra), men endrer det musikalske språket, der swing, i betydningen crooning innenfor en tradisjon som inneholder Frank Sinatra, Boddy Darin, Dean Martin med flere er referansen. Den mest berømte versjonen av “Somethin’ Stupid” er også med Frank Sinatra, i duett med Nancy Sinatra (fra 1967). I tillegg til den musikalske patina er også videoen full av nostalgiske elementer:

Og her, sammen med nostalgien kommer det så tilsynelatende også en dimensjon av dandyen inn (det kan minne litt om Shirley Basseys cover av Pink fra forrige forelesning). Og her er det mer de musikalske omgivelsene som skaper endringen, og til dels det musikalske språket. Duetten med Kidman har klassiske kjønnsroller, og bildene trekker i en helt annen retning enn i forhold til “Shame.” Men er Williams en dandy her? Hva er dandytrekkene? Er dette en flukt fra samtidens komplekse kjønnsbilder tilbake til en tid der kjønn var mer entydig (ikke at en slik tid behøver reelt å ha eksister, det holder å postulere den). Er dette Williams’ endelig overvinnelse av problemet fra “Rock DJ,” der løsningen er tradisjonen og de tradisjonelle kjønnsrollene?

Tags: , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: