Dancer in the Dark

I går så og hørte jeg Poul Ruders’ nye opera Dancer in the Dark her i København. Fra jeg hørte om prosjektet ble jeg interessert, for det første fordi jeg generelt er opptatt av opera og adaptasjoner, altså hvordan operaer forholder seg til sine originaler, og der har jeg også hatt en særlig interesse for når operaer anvender film som sitt grunnlagsmateriale – jeg har tidligere skrevet om dette i forhold til Olga Neuwirths Lost Highway (her og her), Howard Shores The Fly (her og her), og Charles Wourinens Brokeback Mountain (her). Og Dancer in the Dark er, selvsagt, bygget på Lars von Triers film. Jeg har også begynt arbeidet med det som nok må sies å være Ruders’ så langt mest vellykkede opera, The Handmaid’s Tale bygget på Margaret Atwoods roman (se her).

Dancer in the Dark hadde premiere søndag, og kritikerne var jevnt over negative (se Berlingske Tidene, Information, Jyllandsposten, og Politiken for eksempler). En særlig grunn for meg til å være spent i forkant av gårsdagen var hvordan mange av de negative kritikkene nettopp forholdt seg til adaptasjonsprosessen. Operaen var ikke like god som filmen, syntes, i en eller annen variant, å være en sentral innvending. Men om man går til andre kunstarter er utsagnet “boken var bedre” etter å ha sett en film, på mange måter diskreditert. Selvsagt, kan man hevde, er en bok og en film forskjellige, men å si at den ene er bedre enn den andre går nettopp utenom selve problematikken om det mediespesifikke, og dermed også om hvordan en adaptasjonsprosess med nødvendighet må endre utgangsmaterialet. Man kunne si at i eksempler der filmer understreker det filmatiske vil en opera i tråd med forlegget mye mulig heller understreke det operatiske. Hvis dette er tilfellet vil de to verkene selvsagt være radikalt forskjellige.

Er så dette relevant for Dancer in the Dark? Muligens. Von Triers film er tett knyttet til filmmusikalen. På et plan er dette selvsagt en refleksiv bevegelse der film refererer til film, samtidig som det også viser til musikkens rolle innenfor musikalen generelt og filmmusikalen spesielt. Ruders opera gjør de samme referansene, der både musikken og scenografien eksplisitt spiller på musikalelementer. Dette er et av stedene jeg synes operaen legger seg for tett opp til filmen. Her er det ellers en glimrende anledning til nettopp å understreke adaptasjonen, og jeg tenker det som en parallell til Alban Bergs Lulu (ufullført da Berg døde I 1935, men første gang oppført i 1937). I Frank Wedekinds skuespill, som Berg bygger på, er Alwa en forfatter, mens Berg endrer hans profesjon til å være en komponist. Dermed åpnes det for en parallellføring mellom verkets opphavsmann og en av karakterene i verket; forfatteren Wedekind skriver inn en forfatter, komponisten Berg skriver inn en komponist. Tenker man en lignende parallell overført på sjanger, kunne man sett for seg at der film-musicalen Dancer in the Dark refererer til filmmusikals, kunne operaen Dancer in the Dark referert til opera. Dette ville vært adaptasjon på en annen måte enn Ruders har valgt. Det ville muligens heller ikke tilfredsstilt de kritikerne som mener at “filmen var bedre.” Men det ville ha vist fram det operatiske på en enda tydeligere måte. Faktisk synes jeg det operatiske underspilles i Ruders nye verk. Flere steder kunne det operatiske også imøtekommet kritikernes dom, altså framhevet det enorme følelsesspillet som operaen tilsynelatende gjør best. Samtidig er dette muligens et valg i tråd med enkelte av de mer modernistiske trekkene ved Dancer in the Dark, der elementer av en nærmest kafkask handling trer fram, og der en av mine assosiasjoner var til Leoš Janáčeks operaer. Disse elementene, både handlingsmessig og operatisk, blandet seg i en musikk jeg definitivt synes holder i Dancer in the Dark. Innimellom var musikken aldeles strålende. Ønsket om å konsentrere handlingen har jeg heller ingen problemer med, men selv en enakters opera kunne vare litt lengre enn 70 minutter. Ariene er etter mitt skjønn ikke lange nok, og dermed blir karakterene utydelige, verken deres motiver eller de følelser de forholder seg til blir presentert tilstrekkelig.

Det er mange gode grunner til å anvende film som utgangspunkt for opera. På sitt beste fungerer det glimrende, også fordi filmes format gjør historiene overførbare til operascenen. Jeg kan også godt forstå at man er fristet til å anvende von Triers filmer. Men i går ble jeg grepet av tanken om at Dancer in the Dark muligens ikke er det mest opplagte  valget, og det er også fordi filmen fungerer så godt som den gjør. Muligens ville Breaking the Waves (1996) vært et bedre alternativ. Jeg kan forestille meg den på operascenen, knyttet til diverse tradisjoner av opera fra Wagner og gjennom det tjuende århundret. Og tenker også at en operaadaptasjon av Breaking the Waves kunne “reddet” noen av de elementene jeg selv har størst problemer med i filmen. Men det er muligens bare meg.

Tags: , , , , ,

One Response to “Dancer in the Dark”

  1. Opera in the dark « Falk i spurveskjul Says:

    […] Læs også lektor Erik Steinskogs weblog her. […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: