Divas & Dandies I

Dette semesteret skal jeg undervise et forløp jeg har kalte “Divas & Dandies.” Planen er at gjennom en diskusjon av figurene divaen dandyen, skal diverse dimensjoner knyttet til performance og framføring, musikk og kjønn, lyd og påkledning, etc. kunne settes i spill med og mot hverandre, for derigjennom også å kunne bidra til ulike former for avgrensninger. Det er selvsagt ikke slik at alle kvinnelige popmusikere er divaer og alle mannlige dandyer. Samtidig er det tendenser til at begge begrepene brukes uten at det er helt klart hva de betyr. Skal man finne en klarere betydning er det ikke bare definisjonene som er viktige, men også en lengre diskusjon av eksempler, altså eksempler på divaer og dandyer som settes sammen med en lengre diskusjon om hvorfor akkurat disse artistene er divaer og dandyer – og, selvsagt, hvordan de er det, altså hva som gjør at betegnelsen gir mening. Og dette er et av formålene ved undervisningsforløpet, gjennom diskusjon av eksempler forsøke å avgrense i forhold til diskusjonene. Går man til ordbøker synes saken noenlunde klar: Dandy: Also called a jack-a-dandy, a man who is excessively concerned about clothes and appearance; a fop. Diva: A distinguished female singer; prima donna. (se ellers tidligere poster om divaen her og her).

I min første forelesning tar jeg utgangspunkt i to introduksjonsartikler fra tidsskritet Camera Obscura. I 2007 og 2008 kom to temanummer om divaen, og begge introduksjonene er skrevet av Alexander Doty. Hans første tekst, “There’s Something about Mary,” tar utgangspunkt i katolisismen. “I was trained by the Catholic Church to be a diva worshipper,” åpner han. Den hellige jomfru Maria – the Blessed Virgin Mary (BVM blant venner) er katolisismens prima donna, skriver han, med nonnene som seconda donnas. Men den beundringen han har overfor jomfruen blir snart overført til enkelte kvinnelige stjerner og stemmer. Divaene, skriver han etter å ha begynt å liste opp noen av sine personlige stjerner, vil aldri bli gullstandarden for feminisme. Og han beskriver videre hvordan divaen i begynnelsen av det tjuende pårhundret finnes i en mellomposisjon mellom det forrige århundrets femme fatales og “den ‘nye’ kvinnen” som oppstår i en selvrefleksiv modernitet. Samtidig, som han skriver i den andre introduksjonen, “The Good, the Bad, and the Fabulous; or, The Diva Issue Strikes Back,” er det mange måter å være diva på. Dette er et viktig poeng. Divaens karakteristika er ikke én ting, og fortolkningen av hva som utgjør divaen – det vi kunne kalle divaens divahet – er nettopp et av poengene for meg.

Men, konkluderer Doty, divaer er ikke egentlig om kategorier; snarere handler det om brudd, brudd med etablerte rom for kvinnelige oppførsel. Som han skriver:

“But divas (and most divos) really aren’t about categories – they are about troubling and breaking out of their ‘proper’ culturally assigned sex, gender, sexuality, class, national, ethnic, and racial spaces.”

I så fall er divaen også og samtidig en utfordring for heteronormativiteten. Heteronormativitet er en betegnelse som først og fremst kommer ut av den delen av kjønnsforskningen som kalles queer theory. Kritikken av heteronormativiteten er knyttet til de faste kategoriene, til hvordan samfunnet og kulturen er ordnet etter binære motsetninger bygget på den heteroseksuelle kjønnsforskjellen. Dermed er verden oppdelt i kvinner og menn, i heterofile og homofile (og her gjerne med en tendens til å betrakte homofili som avvik), og der maktforholdene er etablerte eller historisk sedimenterte. Det normative er i denne sammenhengen knyttet til hvordan disse forholdene ikke bare nøytralt beskriver forhold, men at disse strukturene faktisk er “riktige,” “gode” eller “naturlige.” Men kjønn – og de andre kategoriene vi skal operere med I dette kurset – er ikke så klare. Det er, for nå å sitere en av klassikerene innenfor queer theory, kjønnstrøbbel i verden – referansen er til Judith Butlers Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity, første utgaven fra 1990. Doty gjør klar referansen til Butler gjennom å si hvordan en av tingene tidsskriftnummeret skal gjøre er å undersøke hvordan divaen etablerer “kategoritrøbbel,” altså hvordan hun ikke passer inn I de normative kategoriene som etablerer femininitet.

“Besides examining how divas create ‘category trouble’, the essays and many of the appreciations in this issue are also connected by their interest in diva reception.”

Et eksempel til som kan vise noe om “divafisering” – for nå å finne opp et ord. Siden Pink er 31 i dag, her er “Get the Party Started” (fra 2001):

Jeg vil slett ikke kalle Pink en diva, men hva skjer når Dame Shirley Bassey gjør sin coverversjon (fra 2007 – se også her)?

Her er det diva-dimensjoner over framføringen, men hva er det som gjør det?

Tags: , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: