Like the way it hurts?

Jeg har, også på bloggen, fulgt Rihanna (myspace) relativt nøye. Fra jeg så videoen til “Disburbia” først gangen (se her), har jeg syntes det var noe fascinerende ved henne, særlig når det kommer undertekster i hennes popmusikk. Og videoene hennes har til de grader hatt undertekster. Selv om jeg ikke alltid har syntes de var like interessante (se her og her), åpner de låtene, der forholdet mellom tekst, musikk og bilde gir fortolkningsmuligheter.

Hennes privatliv har jeg vært minder interessert i, om enn jeg blogget Sham Ibrahims warholske portrett av henne etter den beryktede episoden i 2009. Men samtidig glir hennes privatliv inn i hennes performance, noe som også var tydelig på Rated R, for eksempel videoen til “Russian Roulette” (se her). Og nå skjer det igjen. Hennes siste performance er sammen med Eminem (myspace), i videoen til “Love The Way You Lie”:

Teksten på Rihannas del er: “Just gonna stand there and watch me burn, but that’s alright because I like the way it hurts.” Og det er her mange kommentartorer synes det blir for mye. Det er som om hun unnskylder partnervold, hevdes det, som om hun ikke tar det alvorlig nok, som om hun nærmest forklarer hva hun selv gjennomlevde, men der forklaringen altså ligger i den mishandledes egen opplevelse. Nå skal det ikke glemmes at vi er i Eminems univers. Hans tekster har ved flere anledninger hatt et voldsaspekt ved seg, eller, tilsynelatede. Her har også vært rollespill – Eminem med de mange navn og de mange karakterer – slik at det ikke er åpenbart at det er hans “egentlige” mening vi hører. Og samtidig er det selvsagt også en performance. Det er en persona vi hører, ikke nødvendigvis artisten selv. Men samtidig er det flytende grenser her. Når Lady Gaga i videoen til “Telephone” og i intervjuer og bilder spiller med ryktet om at hun skulle være hermafroditt, går ryktet, medieomtalen og hennes musikalsk praksis sammen, slik at det er vanskelig å skille det ene fra det andre (se her). Og noe av det samme er det tilsynelatende som skjer her med Rihanna. Det er heller ikke utelukkende et element i teksten – eller i billedsporet til videoen for den del – det er også en del av musikken. Rihannas vokal står i kontrast til Eminems rap; hun gestalter sårbarheten med et balladeelement der henners stemme, i sin musikalitet, etablerer kontrasten mellom tradisjonelle bilder av kvinnelighet og mannlighet. Låten blir stereotyp og tradisjonell, og minner meg om hvordan kjønnsbilder framstår i “Hard” (se her).

Jeg hevder ikke at Rihanna her forsvarer overgrep eller partnervold. Jeg hevder heller ikke at låten er “farlig.” Men den er ubehagelig, og minner meg om The Crystals “He Hit Me (It Felt Like a Kiss)” fra 1962 (skrevet av Gerry Goffin and Carole King, som ellers var gift da de skrev låten, en detalj som på sitt vis er uviktig, men som i denne postens likevel har en viss interesse) – og senere covret av, blant annet, Courtney Love og Hole:

Tags: , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: