Men are the robots?

Tilbake i 1959 hadde Cliff Richard en hit med “Living Doll” (tidligere post her).

Teksten på denne låten, og den fantasien den refererer til, har en lang tradisjon. Ulike former for mekaniske eller artifisielle kvinner som begjærsobjekter finnes fra E.T.A. Hoffmanns Olympia (i Der Sandman, 1816) til Fritz Langs Maria (i Metropolis, 1927), Ridley Scotts Rachel (i Blade Runner, 1982), og så videre (se også tidligere poster her og her). Denne “levende dukken” synes dermed også å være bilde på den “ukompliserte” kvinnen, kvinnen uten en egen vilje, kvinnen som nærmest kan programmers til det mannen vil.

Nå finnes det selvsagt ikke bare artifisielle kvinner, også mannen kan bli robot – slik som i Kraftwerks “Wir sind die Roboten” (se her) – eller maskiner, slik ikke minst James Brown illusterer med sin “Sex Machine.” Det er likevel et åpnet spørsmål hva slags maskiner det så er tale om. Den mannlige roboten og den kvinnelige ditto er ikke symmetriske størrelser, ikke minst siden historiene om de artifisielle kvinnene som oftest er skapt av mannen og dered synes å inneholde en annen form for objektivisering. Men slik er det ikke nødvendigvis lengre.

Under forrige ukes framføring av “Rude Boy” under ECHO Awards opptrer det roboter sammen med Rihanna:

Det finnes en forbindelse her til min tidligere post om Rihannas “Hard,” om enn denne framføringen av “Rude Boy” viser fram andre dimensjoner. Teksten til “Rude Boy” er alt annet enn subtil, men muligens er det nettopp gjennom denne mangelen at det så åpenbart framsettes en tanke om “mannen” som sex-objekt. Disse robotene har så å si ingen annen funksjon enn å være store (store nok) og harde; de blir en slags omvending av Browns sex machine idet de framstår utelukkende som objekter. De blir også stand-ins for andre menn, og slik er de også en parallell til den artifisielle kvinnen i eksemplene over. Men altså, først og fremst framstår de for meg i en direkte forbindelse til det bildet av mannen og maskuliniteten jeg har diskutert knyttet til popframføringer i flere poster i år, men der den militaristiske hardheten her byttes  ut med maskiner. Og vannet som kommer fra øynene på den ene roboten på slutten av framføringen virker på meg mer som en ejakulasjon enn som tårer.

Tags: , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: